Studentpolitisk spalte:

Kjønnspoeng – et verktøy for likestilling eller diskriminering?

Hvorfor er vi så interessert i å jevne ut kjønnsforskjellene i høyere utdanning?

Publisert Sist oppdatert

Jeg hører ofte folk si at det er urettferdig med kjønnspoeng. At noen får komme inn på et studieprogram, ikke fordi de er mest kvalifiserte, men fordi de har et spesifikt kjønn. Det høres helt fremmed ut i likestillingsåret 2020. Men, heldigvis er det ikke så enkelt.

Selv om andelen som tar høyere utdanning har økt de siste årene er det fortsatt slik at valg av studieretninger i stor grad følger tradisjonelle kjønnsmønstre. Det er fortsatt en overvekt av kvinner som velger sykepleie og en overvekt av menn som velger teknologifag. Du har sikkert sett det mens du sto og ventet på bussen. Billboards med kvinner i labbfrakk og menn som leker med unger. «Er du mann nok til å passe på barn?». Å motivere unge til å velge «utradisjonelt» har vært big business i mange år.

LES OGSÅ: Færre jobber, ikke færre rettigheter

Men hvorfor er vi egentlig så interessert i å jevne ut kjønnsforskjellene i høyere utdanning? Hvorfor bruker masse tid og ressurser på å rekruttere flere jenter til teknologifag, eller å overbevise menn om at også de kan studere sykepleie? Og hvorfor bruker vi kjønnspoeng – en ordning som gir noen en fordel bare basert på hva de har mellom beina? Hva er målet her?

Målet er egentlig ganske enkelt. Vi bruker kjønnspoeng for å skape et arbeidsmarked som gjenspeiler samfunnet og befolkningens behov. Høyere utdanning har en svært viktig rolle i å utdanne kvalifiserte arbeidstakere, og her har vi et spesielt ansvar for å legge til rette for et mangfoldig arbeidsmarked. Forskning viser at en jevn representasjon av kjønnene skaper et bedre læringsmiljø og arbeidsmiljø, økt innovasjon, forebygger frafall og skaper økt lønnsvekst. Med perspektiver fra flere kjønn kan man drive bedre pasientbehandling og utvikle tjenester og verktøy som faktisk er designet for alle kjønnene. Akkurat nå er realiteten at en mann nesten ikke kan få et tilbud om en mannlig psykolog eller at spesialutstyr til sykehus nesten utelukkende er designet uten kvinner.

LES OGSÅ: Lover milliardstøtte til nytt NTNU-campus

Problemet med kjønnspoeng er at vi for frem til noen år siden kategorisk kalte det for jentepoeng. Først og fremt er det ingen jenter som tar høyere utdanning, det er det kvinner som gjør. For det andre så er kjønnspoeng et like viktig verktøy for å motivere menn til å ta utradisjonelle valg som det er for kvinner. I dag gis det kjønnspoeng til kvinner ved 16 studieprogram, mens det bare gis til men ved 6 studieprogram. Hvis vi skal bruke kjønnspoeng som et aktivt verktøy for likestilling må det gå begge veier.

Kjønnspoeng er noe vi helst vil unngå å bruke. I sin reneste form er det en mekanisme for diskriminering. Men, hvis man ser på det fra en litt annen side så er det et middel for å nå et utrolig viktig mål – et arbeidsmarked som speiler samfunnet, som oppleves tilgjengelig for alle, med en rettferdig lønnspolitikk, god pasientbehandling og med rollemodeller i alle former og fasonger. Kjønnspoeng bidrar til å sikre at barn kan finne igjen rollemodeller som ligner på dem i alle deler av arbeidsmarkedet. Men kjønnspoeng skal aldri bli en hvilepute. Vi må jobbe for å unngå å bruke det, gjennom tiltak i barnehagen og arbeidsmarkedet, gjennom å skape en god studiehverdag for alle kjønnene og motivere ungdom til å bryte med samfunnets normer. Til slutt kan vi kanskje slutte å kalle et valg av studieretning for et «utradisjonelt valg».