Håndverkere som henger i luften

Grip Leangen er stengt. Nå er det klatrehallen på Sluppen som er det nye Mekka, og som flommer over av folk som liker å henge på vegger.

Helt sentralt for klatresporten er rutene. De er kunst. Det er kreativt arbeid som ofte lages på dugnadsbasis. Nå har Norges klatreforbund (NKF) lansert en utdanning for å løfte rutesetting opp på internasjonalt nivå.

– Vi prøver å stimulere tilbudet i henhold til etterspørselen, og etterspørselen bare øker og øker. Klatring er relativt nytt, og særlig inneklatring har tatt helt av de siste årene. Det er i denne sammenheng at vi ønsker å heve kompetansen vi har, forteller Jørn Andor Øwre Smørbøl. Inneklatring har tatt helt av de siste årene. Nå skal en utdanning i rutesetting løfte det nasjonale klatrenivået.

Han er prosjektleder for aktivitets- og kompetanseutvikling innendørs i forbundet og har det overordnede ansvaret for det frivillige utdanningsprogrammet som først og fremst skal gi en introduksjon til arbeidet som rutesetter. Det finnes per dags altfor få rutesettere i landet, og det er noe som er vanskelig å få innpass i hvis du ikke har de rette kontaktene. Derfor skal utdanningen være et ekstra tilbud for å gjøre terskelen lavere.

– På trinn én lærer man av erfarne rutesettere hvilke prinsipper og verktøy man bør bruke for å skru håndtak inn i veggen. Det handler om å forebygge ulykker og å forstå metoder, forteller Øwre Smørbøl.

Kurset «Rutesetter 1» har blitt utviklet av klatreguruene Adam Pustelni og Martin Mobråten. Førstnevnte var hovedrutesetter for ledklatringen (klatremetode der tauet festes i bolter med karabinkroker, red.anm.) i OL i Tokyo og sistnevnte er en kjent sjefsrutesetter i Trondheim.

Hittil har kursene blitt uregelmessig avholdt når det har vært behov og ressurser til det, men de skal nå etter hvert etableres i klatreklubber rundt omkring i landet.

LES OGSÅ: Sleng deg med på trenden – klatre ut av hybelen og opp i veggen

Datateknologistudent lager rutene på Grip

Én av de ni sertifiserte kursholderne for «Rutesetter 1» er NTNU-student Ida-Sofie Pettersen. Hun har klatret i 13 år og fikk allerede som ungdom lov til å sette noen ruter uten at hun visste at det var en ekte jobb.

Bare for fire år siden, i en alder av 23, fikk hun en jobb på klatresenteret Grip, der hun ble opplært i rutesetting. Selv om hun nå får betalt, er rutesetting for det meste dugnadsbasert.

– Klatring i Norge er en nisjesport, så en intern utdanning kan være et bra verktøy for å få kompetansen opp. Planen er at nivået skal bli så høyt at man har rutesettere som er i stand til å skru for internasjonale konkurranser, forklarer Pettersen.

Hun har nylig skrudd en rute for barne- og ungdomskonkurransen i hjembyen Bodø og synes at det er veldig utfordrende å sette en rute som er tilpasset for så mange ulike kroppshøyder. Det krever mye øvelse.

– Man følger visse regler, men egentlig er rutesetting en veldig kreativ jobb. Det er sjefsrutesetteren som forteller hvilke vanskelighetsgrader vi skal skru om morgenen, og så kan vi selv finne oss noen grep som kan passe, sier Pettersen.

16 000 grep sortert etter farge

Daniel Heyler, sjefsrutesetter i Grip Sluppen, har et lag med seks faste og fire tilkallingsrutesettere bak seg som skrur nesten hver dag. Det er han som bestemmer hvilke ruter som skal endres og det er også han som er ansvarlig for å ha nok passende grep.

– For å skru en ny rute trenger man mellom 20 og 40 gode håndtak. Her har vi rundt 16 000 grep på lager, og det kommer snart enda flere fra den nedstengte hallen på Leangen. Blant alle dem så er det slettes ikke alle som passer sammen, så da må man planlegge godt hvordan man skal skru, forteller Heyler.

Pettersen har spesialisert seg på barne- og ungdomsruter, men kan likevel skru for alle.

– På bratte vegger trenger man støttende håndtak, men også noen som er enklere å gripe. På tauruter, som gjerne er på 15 meter, skal ruten tilrettelegge for litt mer flytende bevegelser. Den skal ikke være en kjempeavansert rute, som i buldring, der man gjerne tester styrke og bruker elementer som krever høy presisjon, forklarer hun.

Disse to klatremetodene krever også ulike verktøy. I tauklatring skrur man ved å sikre seg selv eller ved å bruke lift. Førstnevnte kan være ganske fysisk tungt. I buldring bruker man stiger.

LES OGSÅ: Å leke med døden

Tanken bak rutene

Pettersen prøver seg vanligvis frem med grep som er tilgjengelige på klatresenteret til inspirasjonen treffer. Deretter testes det sammen med den naturlige flyten i kroppen for å lage en rute.

– Det beste er å ikke overtenke, men å la bevegelsene komme naturlig. Kroppen kjenner litt hvor den vil, forklarer hun.

Når hun er ferdig, kjøper hun seg gjerne en is og lar noen andre teste ut ruten. Mens prøvekaninen klatrer, diskuterer hun med en kollega hva som funker og hva som kan forbedres.

– Jeg får inspirasjon fra Instagram og andre sine verk. Det påvirker meg veldig i arbeidet. Da bare kjører jeg på og prøver å få til noe lignende, sier Pettersen.

Tilgjengelige klatregrep setter begrensninger for kreativiteten. Det hender at rutesetterne ubevisst repeterer allerede brukte ruteforbindelser.

Det er ikke overraskende når rutene i tauhallen byttes med to til fire måneders mellomrom og enda oftere i buldrehallen.

Jobb uten beskyttet tittel

– Rutesetting er en kunst. Det handler om det estetiske. Jeg liker at det ser fint ut, og at man får en god følelse av å klatre på det, sier hun.

Den delen er ikke noe som kan kurses, ifølge Pettersen. Hun er klar på at Norge trenger flere rutesettere.

Hun antar at det kanskje er omtrent 15 stykker som får betalt for jobben i Trondheim og cirka 100 rutesettere i hele landet. Det er mange flere som skrur ruter på frivillig basis.

– Alle rutesettere er forskjellige: Noen er kunstneriske, mens andre har en mer metodisk tilnærming. Noen har faste metoder for å enkelt skru opp en ny vegg, andre kjører bare på og gjør det forskjellig hver gang, sier Pettersen.

Hun tror den planlagte rutesetterutdanningen blir et godt tilskudd til Norges klatremiljø.

For henne er rutesetting verdens beste jobb. Hun får klatre, og får i tillegg betalt for det.

Norges klatreforbund jobber for å få fortgang i utdanningen. Planen for neste år er å utvikle trinn to for dem som allerede har litt erfaring med rutesetting. Det kommer til å bli en avgift for kurset og sertifikatet som belønnes vil behandles som brattkort.

LES OGSÅ: Når idrett slutter å være sunt