Kommentar: Lange dager med korte filmer

I midten av januar pågikk Minimalen Kortfilmfestival i Trondheim. Med et program strakt utover seks dager og med over to hundre viste filmer, ble det lange dager med korte filmer. Men i disse kinosalene, vanligvis tiltenkt langfilmer og dokumentarer, reiser det seg et spørsmål. Har kortfilmen egentlig en egenverdi?

Ingen ser kortfilm. Enda færre snakker om dem. Med mindre du har en venn som ønsker seg opp og frem i filmbransjen og som selv har karret sammen en liten ti-minutters som det hadde vært fett om du å så, er kortfilmmediet et uutforsket farvann for mange. Man skulle tro at kortfilmen ville appellere til vårt tiktokske oppmerksomhetsspenn; den begrensende spillelengden forplikter, men ikke så mye at det blir tidkrevende. Men jeg tror kortfilmen befinner seg i et tidsmessig limbo som gjør den til et lite attraktivt interessefelt for de fleste. Den blir for lang for den dopaminjagende ungdommen og for kort for de selverklærte filmsnobbene.

Igjen står filmskaperen selv. Som gjerne har lagt mer tid og innsats i disse ti minuttene enn du kan tenke deg. Det er et kunstnernes mantra at man skal legge igjen mest mulig av sin egen sjel i kunstverket. I det allerede kompakte formatet som kortfilmen er, gjør dette at de kunstneriske ambisjonene gjerne tyter ut av skjermen og inn i publikums pretensjons-sansende irritasjon. For kortfilmer har det med å være vage. Det subtile er gjerne så subtilt at den kunstneriske baktanken forsvinner i sin egen vaghet. Eller i motsatt ende: Filmskaperen har et poeng som skal hamres inn i publikums bevissthet samma faen, og du forlater ikke kinosalen før du har vondt i hodet og en ny sosial bevissthet.

Å finne balansegangen mellom kunst og kommersialitet er noe mange filmer sliter med. For kortfilmen peker derimot pilen enstydig i kunstens navn. Etter en knapp uke i kinosalen, er min slutning at kortfilmen er et filmmediets springbrett, som avgjør hvem som får ta det store hoppet inn i spillefilmens kostbare lekegrind. Og under årets Minimalen var det også noen som traff blink; talentfulle filmskapere som klarte å fremme sitt eget kunstner-selv, uten at det bikket over i det anmassende.

Under Dusken har anmeldt kortfilmsamlingen 'Skeivt Kulturår'. Les om hvilke filmer de syntes traff tonen her!

Skeivt kulturår

Kortfilmsamlingen Skeivt kulturår er satt sammen til 50-års jubileet for dekriminalisering av homofili i Norge. Filmene skildrer ulike sider av skeiv virkelighet, og mange er innom temaer som sidestilling og mangel på rom. Her er noen av de beste.

Ramaskrik

Ramaskrik gir en forsmak på høstens festival, med et knippe internasjonale kortfilmer under det stolte banneret horror. Folklore, parodi og true-crime gjør alle opptredener, med det felles prosjektet å traumatisere publikum. Noen med mer suksess enn andre.