Dybdahl i Domen

Scenen var sentrert midt i Nidarosdomen blant folket som samlet seg den 13. februar. Godt initiativ fra ISFiT å ha flere arrangementer, spesielt konserter for å vise til det vide spennet av kulturtilbud. Når det kommer til Thomas Dybdahl, vet publikum at han er blant de bedre norske singer-songwriterne. På denne konserten tok han med seg gammelt og nytt materiale, samt et knakende godt band (det var dette som gjorde konserten ett hakk bedre enn bare Dybdahl) og prima orgelspill. Vi senker skuldrene da akustikken bare er grøtete på enkelte låter.

Plutselig poppet han opp som en muldvarp og ikledd en elegant fløyelsdress med karamellbrun-tvang. Før dette fikk vi høre en åpningstale som introduserte oss for hva vi hadde i vente, og det at Dybdahl går rett på, er ikke negativt. «God kveld folkens» og litt stavangersjarm leder oss til første låt som var «But we did» og primært akustisk. Alt ledes i vakkert hvitt lys og med fantastisk akustikk. Her treffer Dybdahl rett på med en simpel låt om kjærlighetens stridigheter. Folk tramper og dette er en god start på en variabel konsert.

«Stjerna i rommet er seg sjølv» så og si, sier Dybdahl da han starter neste låt og påpeker Domens grandios. «Moving Pictures» er neste låt med Vegard Lien Bjerkan på orgel og Lars Horntveth på klarinett (Jaga Jazzist). Begge bidrar til å skape en elegant americana-låt med orgel-farger i et cinematisk slør i lyset fra Domen. Neste låt med Silje Salomonsen som «Babe» er et lavpunkt i konserten. Her redder ikke instrumentalen den elendige teksten, innholdet, samt den hese stemme fra Salomonsen. Dybdahl leverer av og til helt forferdelig.

LES OGSÅ: Trondheim Calling: Bøttehatt og baris på lørdag

Så kommer bare oppturer: bandet kommer på! Til unnsetning! Her snakker vi Gard Nilssen på trommer (Acoustic Unity, Bushman's revenge osv.) og Ole Morten Vågan (Trondheim Jazzorkester, Bugge Wesseltoft osv.) på bass. Så kommer lyset: rødt! Låta «The great october sound» leverer med rocka visper, slidegitar og romantikk. Blackout! Deretter rask gitar som klimprer, etterfulgt av bass og trommer på «Tomorrow Stays the same». Her skinner hvertfall slidegitaren på sin beste måte med en imponerende solo. Deilige markerte slag og et detaljert lydbilde!

Etter et godt utvalg av låter som «Henry», «One Day You’ll Dance for Me, New York City» og «Adelaide», avslutter Dybdahl med «This Next Wave is a Big One» som en fruktig, myk sorbet uten ekstravaganse. Konserten i seg selv brukte et stort landskap av lyder og uttrykk i lekne synther, mektige ballader med orgel og rock/funk/R&B-Midwest-drømmer om kjærlighet. Pluss til Dybdahl for å la albumene Fever (2020), The Great october sound (2002), samt låter fra enda tidligere i karrieren skinne frem. Men de slutter likevel med smell ved å ha en litt rocka avslutning med en rå orgelsolo!

Man kan derfor ikke klage på Dybdahl for mye. Til tross rotete lys, noen dårlige numre, grumsete lyd med bassen og en akustikk som er vanskelig å navigere i, skaper Dybdahl en konsert verdt å huske. Dette utelukker ikke at bandet er det som styrer engasjementet, og at det var disse som fikk den litt langtekkelige konserten til å være verdt det. Neste gang kunne også Dybdahl vært mer sparsom på antall låter, og tatt mer hensyn til at låtinnholdet ikke engasjerer publikum når alt har det samme lyriske utgangspunktet: kjærlighet. Dybdahl, vis oss mer dybde og nyansering i likhet med kompet og lydbildet ditt.

LES OGSÅ: Knaus' fortid, nåtid og usikre framtid