Kommentar

Selv skribenter er slaver for algoritmen

Smak blir kastet ut av vinduet når de eneste parameterne for hva en god tekst innebærer, bedømmes av en algoritme.

Martin Tilrem Journalist

Serena Guler Illustrasjon

Publisert onsdag 05. oktober 2022 - 11:30

Store norske mediehus skriver stilistisk sett helt likt. Jeg har blitt tatt i korrektur flerfoldige ganger, med skrivefeil, grammatiske blemmer og dårlig setningsoppbygging. Men ingen har noen gang hatt konstruktive kommentarer til skrivestilen min. Det nærmeste jeg har kommet er en oransje sirkel som blir grønn når Google mener teksten min krysser av kriteriene for god lesbarhet. Jeg savner en streng redaktør med rød penn og sterke prinsipper jeg kan irritere meg over, men til slutt akseptere at har rett.

Vi ser ikke lenger opp til etablerte redaktører, ei heller stilistiske rebeller. Vi ser opp til algoritmene. Plukk tre avsnitt fra tre vilkårlige norske nettaviser. Du kommer ikke til å merke noen forskjell i stil. Punktum settes der søkeordoptimaliseringen sier den skal settes. Vi bøyer oss for høye Google-rangeringer.

Det er først og fremst tullete å tro at strenge stilmessige retningslinjer resulterer i konform journalistikk og litteratur. Ingen kan med hånden på hjertet argumentere for at Ernest Hemingway ikke var banebrytende innenfor det engelske språk. Men han har innrømmet i intervju at kjernen i den revolusjonerende skrivestilen hans lå i retningslinjene han måtte følge i The Kansas Star. Joan Didion endret amerikansk journalistikk for alltid. Hun gravde frem en helt ny måte å skrive på. Men det gjorde hun først etter å ha gått gradene i Vogue gjennom syv år.

LES OGSÅ: Rekordmange tar høyere utdanning

Det er kanskje en positiv ting med færre strenge retningslinjer. Burde det kanskje fostre mer lek med ord? Burde kanskje større stilistisk spillerom resultere i et bredere spekter av stil? Har vi kanskje fått flere og tydeligere stilretninger enn tidligere?

Didion og Hemingway brøt begge ut av noe. Slik fortsatte de språkets og journalistikkens utvikling. Nå bryter vi ikke ut av noen ting. Vi leser hverandre, etterligner hverandre og lite overraskende begynner det vi produserer å ligne på hverandre. Det er ikke et paradoks at færre retningslinjer fører til mindre kreativitet. Det er helt naturlig.

Klisjéer er klisjéer av en grunn. Man må lære seg reglene før man bryter dem. I den moderne norske journalistikken er det tilsynelatende totalt fravær av stilistiske retningslinjer, foruten de satt av en algoritme. Derfor har vi heller ingen stilistiske rebeller. Skribentene har ingen regler å gjøre opprør mot. Det finnes ikke lenger noe å bryte ut av.

LES OGSÅ: Reisebrev fra Det Sorte Faars Ridderskab