Begrenset fremtidsvisjon

Trondheim kunstmuseums utstilling The Future Is ____ er inspirert av 70-tallskunstens forestilte fremtids- utopier og gir det hele et nytt forsøk: Hvordan kan fremtiden bli om vi lykkes med å utfordre de sosiale konvensjonene vi er lesset ned av? Kan vi få bukt med den restriktive, binære verdensforståelsen som omslutter oss, og bygge noe bedre? Ambisjonen er ikke bare imponerende, den er også oppriktig inspirerende. Å drømme om fremtiden blant stadig mer nedslående omstendigheter er et modig valg. Det er også et valg med en hel del bagasje.

En fremtidsvisjon sentrert rundt det alternative og perifere bærer med seg store forventninger; nye måter å engasjere med kunst; motiver som sentrerer det oversette og unnlatte. Flere av verkene eksperimenterer med former for ytterkantseksualitet, en estetisering av det som kunne blitt sett på som enkel fetisjisme, og blir heller gjort til et fascinerende og engasjerende kunstuttrykk.

LES OGSÅ: Interessert eller redd for samtidskunst?

Et eksempel på dette er verket «Pteridophilia 2», som består av en videoinstallasjon av menn som har sex med planter. I isolasjon, og i en så forenklet formulering, høres det på grensen til latterlig ut. Men i kontekst, i et rom fullt av sitteplasser og potteplanter, med et betraktende og tidvis fortumlet publikum til stede, blir resultatet både surrealistisk, morsomt og tankevekkende.

Det mest iøynefallende verket i utstillingen er performance-verket «Shrink». En stor metallramme holder to lag av plast i spenn, mens to slanger vekselvis fjerner og tilfører luft til innsiden under fremførelsen. En enslig fremfører holdes i vakuum, mens den ene slangen fører inn akkurat nok luft uten å bryte vakuumspennet i plasten. I 20 minutter endrer hun tidvis posisjon med langsomme bevegelser, i klem mellom plastlagene. Prosessen er så møysommelig hypnotisk at publikums tankerekker har tid til å vandre vidt. Mine passerte gjennom vakuumpakket mat i butikken, trapesartister, lateks- og vakuumfetisjisme, samt insekter fanget i rav. Vektleggingen får være opp til hver enkelt. Fascinerende er det uansett.

Dessverre er det ofte det sanselig revolusjonerende som føles fraværende blant utstillingens mange verk. Selv om man kan, i bokstavelig forstand, gå rett inn i flere av verkene, føles de ikke dermed betraktelig nærmere enn konvensjonelle skulpturer og malerier. Fotorammer og videoprojeksjoner viser interessante motiver og uttrykk, men sjelden overgår de sine formater.

Ett rom er snudd opp ned, et roterende sete på jernbaneskinner roterer besøkende 360 grader, men desorienteringen er flyktig og det sanselig vedvarende uteblir. Perspektivskiftet er et sentralt motiv i utstillingen som helhet: å se ting på nytt med et perspektiv som ikke er farget av konvensjon. I et lokale som, tross nye motiver, forblir åpenbart et hvitvegget museum, fungerer denne illusjonen bare til et visst punkt og ikke lenger. Eller langt nok.

LES OGSÅ: En hyllest til noe annet på skinner

Tredimensjonalitet er på overflaten innlemmende, men forbindelsen til verket er langt fra å transcendere galleriopplevelsen slik vi allerede kjenner den. I en utstilling med såpass storslåtte målformuleringer, blir man nødt til å stille spørsmålene: Hvor er fremtidsutopien; hvor er den innlemmende lekenheten? I det hele tatt føles utstillingen ofte, i format og motiver, nærmere «The present is ____».

Til å skulle utfordre våre nåværende binære samfunnsstrukturer virker deler av utstillingen skuffende konvensjonell. Så gode som videoprojektorer er nå til dags, føles det likevel som for mye forlangt av dem å skulle transportere publikum til en fremtid med ikke enda kartlagte sansedimensjoner. For alt av isolert kvalitet i enkeltverkene er det dessverre underveldelse som blir den overhengende følelsen, i skyggen av det medrivende manifestet som omslutter utstillingen.

LES OGSÅ: Ikke kall alt kunst