Jeg føler meg ikke undertrykt som kvinne, men ...

Kvinnedagen blir ofte sett på som en av de viktigste dagene i året for å feire kvinners sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske prestasjoner, øke bevisstheten om kvinners rolle, og fremme likestilling mellom kjønnene. Likevel er det noe som skurrer, og jeg kan ikke med hånden på hjertet si at det oppleves som en feiring av kvinners plass i samfunnet.

Om jeg ikke tenker for mye på det, så føler jeg at jeg egentlig lever veldig bra som kvinne. Jeg føler meg ikke undertrykt. Men foreleserne ba oss om å passe på guttene på kullet så de ikke droppet ut, da de er så sårt etterlengtet i omsorgsyrker. Etter jentene hadde dratt dem gjennom studiet, var guttene mest ettertraktet på jobbintervju, og fikk jobbene. Jeg hadde ikke fått like høy lønn som han i den samme stillingen uansett. Jeg lurer på om guttene på sivilingeniør føler på det samme.

Jeg føler meg ikke undertrykt som kvinne, men jeg får ikke lov til å eldres. Rynker skal fylles, målebånd skal holdes stramt, og baderomsvekten skal fortelle meg hvor mye jeg er verdt. Når jeg drar til legen med et verkende underliv og sterke blødninger får jeg forklart at det er psykisk og at menstruasjonssmerter er naturlig. Symptomene mine passer ikke profilen som ble kartlagt på en mannekropp på 70-tallet.

LES OGSÅ: Slik markeres kvinnedagen

For ikke å snakke om hvor lite forskning det er på kvinnehelse, så tar behandling nærmere et tiår. Å bli diagnosert med endometriose tok bare syv år, akkurat på gjennomsnittet. Sterke celleforandringer har jeg også, og jeg må fjerne deler av livmoren min. Jeg blir beroliget med at det i det minste ikke er fullutviklet kreft, at det tar lang tid før det kommer dit, og at det ikke fullstendig ødelegger sjansene mine for å bære frem egne barn. Det kan derimot forårsake komplikasjoner og spontanabort, som i mitt verkende mammahjerte er verre. Vi er ca 25.000 kvinner i Norge i året som vil få denne beskjeden.

Jeg føler meg ikke undertrykt som kvinne, men å gå gatelangs alene anses som en risikosport. Det er helt vanlig at venninner sender meldinger og lokasjoner, ringer eller bruker forhåndsinnspilte samtaler, eller slår seg sammen i klynger på hjemveien. Jeg vil vrenge sjelen min når jeg tenker over hvordan ungdomsblad lærte om sminke, mote og å holde nøkler mellom fingrene, aldri gå med en hestehale på kvelden, og at man alltid skal ha første deit på en offentlig plass. Vi lærte fra barnehagen av at vi som kvinner måtte forvente lugging, plaging og knyttnever som gutters måte å vise at de var forelsket. Jeg husker en fyr spøkefullt sa at han skulle kaste meg ned trappen om jeg ble gravid etter vi hadde hatt sex. Jeg tenker på det hver gang jeg ser ham i ettertid.

Jeg føler meg ikke undertrykt som kvinne. Men jeg tenker over de utallige gangene jeg ble stille når kompiser spøkte om trekanter og overgrep. Hvor diskusjonene deres omhandlet siste ligget, hvordan de ikke forstår samtykkeloven, og at motstand egentlig lett kan misforstås som entusiasme. Eller de gangene jeg har blitt sjekket opp på byen, hvor å lyve om at jeg tilhører en mann er den eneste avvisningen de er villig til å ta. Hvordan vennegjengen har sittet i et lokale og tenkt over hvor mange i rommet som statistisk sett har blitt utsatt for overgrep, og hvor mange som har begått dem. Jeg vil ikke en gang tenke over hvordan mitt nei holder like lite vekt i en rettssal som det gjør i en bar når en tilfeldig fyr drar hånden opp i skrittet mitt.

LES OGSÅ: 8.mars: til opplysing

Jeg føler meg ikke undertrykt som kvinne, men jeg tenker ofte over hvor takknemlig jeg er for å bo i Norge, for i det minste blir jeg ikke fengslet for å spontanabortere, eller henrettet for å ikke dekke til kroppen min. Spesielt når vi ser kvinners rettigheter blir fjernet, og hvordan vi blir mer ansett som brukbare objekter enn mennesker. Det er vanskelig å peke ut et land hvor kvinner kan leve fullstendig trygt. Jeg tenker på de dystopiske historiene som tidligere var underholdning, men som begynner å bli mer og mer ekte. Og selvfølgelig, det er ikke alle menn som er med på dette, men effekten av det er så stor at vi må tenke at det er det.

Kvinnedagen er uten tvil en markering, men det er en markering av en kamp som kvinner kjemper hver eneste dag, både i det store og det små. Jeg er selv så heldig å være omringet av sterke kvinner som ikke er redd for å snakke om nettopp dette. Som ikke er redd for å vise frem sår og smerter, eller være åpne om hva de har opplevd i møte med systemer, samfunnet eller menn. Når man hører historiene deres er det tydelig at kvinnedagen ikke er en hyllest, men en demonstrasjon mot hvordan kvinner blir behandlet og sett på, og at vi er lei av å bli undertrykt, oversett og skadet.

Når jeg tenker meg om så bruker jeg mye tid på å overbevise meg selv om at jeg ikke er undertrykt eller redd. Jeg er klar over at å oppleve disse tingene er like hverdagslig som å huske å sette på morgenalarmen. Det er en grunn til at vi roper høyt om det som skjer med oss, om ikke for at vi skal bli mer likestilt, så i hvertfall for at andre kvinner vet at de ikke står alene i opplevelsene sine. Sånn sett så vil jeg si at kvinnedagen skal være en feiring for verdiene kvinner fremmer og samholdet vi har. Men kvinnedagen er ikke en feiring, det er en protest.