Rekordmange vil spille med Aleksander

En lys mandagskveld i midten av april står vi, to nysgjerrige sportsjournalister, klare til å teste lacrosse for første gang. I likhet med mange andre er vårt inntrykk av denne sporten preget av diverse fordommer og stereotypier, hvor bildet av en blærete guttegjeng er det mest framtredende. Vi er derfor spente på mottakelsen når vi stiller opp i Dødens dal ikledd slitte joggebukser og gamle hettegensere.

Men fordommene og stereotypiene blir, som alltid, fort knust av virkelighetens variasjoner og nyanser. For etter bare et par minutter kommer klubbens leder, Aleksander Lindman, rullende inn på skateboard i en bekledning som er minst like frynsete som vår egen.

– Er dere klare for litt lacrosse? spør den langhårete østlendingen med et smil om munnen, før han forsvinner inn i en blå container for å hente fram nødvendig utstyr.

Uten noen tidligere erfaringer fra sporten vet vi ikke helt hva som venter oss, men det er med selvtillit og optimisme vi griper tak i de to håvliknende køllene Aleksander henter fram. Hvor vanskelig kan det egentlig være? Er det ikke bare å løpe av gårde med ballen og kaste den i mål?

Fulle av iver og entusiasme springer vi ut på banen, hvor de andre spillerne allerede er godt i gang med å kaste den lille ballen elegant fram og tilbake. Vår naive optimisme blir imidlertid raskt erstattet av skam og frustrasjon og etter knappe ti minutter er det åpenbare blitt klinkende klart: Det er på sidelinjen vi hører hjemme.

LES OGSÅ: Playing Ball with Trondheim's Field Hockey Team

Gull, sølv og nedrykk

Når vi må innse at vår egen utilstrekkelighet sender oss ut av banen kan vi i det minste trøste oss med at NTNUI-klubben lenge har vært et av landets ledende lacrosselag. Fra oppstarten i 2011 og fram til 2018 kan laget vise til hele tre sølvmedaljer og én gullmedalje fra det årlige norgesmesterskapet. De siste årene av lagets historie har derimot vært preget av motgang og frafall.

– I løpet av de fire siste årene har vi hatt et par opptak som svekket laget. For to år siden sluttet hele det gamle laget, slik at hele den originale førsterekka forsvant. Da rykket vi ned fra eliteserien til første divisjon, sier Lindman.

Nedrykket ser likevel ikke ut til å ha hatt noen særlig negativ innvirkning på interessen, for de to siste årene har pågangen vært større enn noen gang.

– Vi hadde et veldig bra opptak i fjor og vi hadde over 25 på trening. Så kom korona og en del falt av, men på årets opptak hadde vi rekordmange søkere. Jeg tror faktisk det var 85 som søkte, sier lederen med et smil.

Han tror mangel på sosial kontakt under pandemien er den viktigste årsaken til den voksende interessen, men ser heller ikke bort ifra at sportens særegenhet er en del av forklaringen.

– Jeg tror en viktig årsak er at lacrosse er en veldig kul idrett, selv om ikke så mange kjenner til den. Den er litt ukjent. Man har det bildet av pappaguttene med v-hals som drikker sjampanje og har halvlangt hår – men det er jo ikke slik.

Uansett hva som er årsaken, er det liten tvil om at flere trondheimsstudenter begynner å få opp øynene for den ukjente idretten.

LES OGSÅ: NTNU-student skal ha blitt overfalt på åpen gate

Fra urfolk til studenter

Selv om NTNUI-klubben ikke er mer enn ti år gammel, strekker selve sportens historie seg tilbake til en tid da Amerika fremdeles ikke var oppdaget av europeere. Lacrosse har nemlig sin opprinnelse blant nordamerikanske urfolk, hvor det ofte ble brukt som et verktøy for å løse stammekonflikter eller til krigsforberedelser.

Spillet ble etter hvert populært blant europeerne som ankom det store kontinentet, og i dag finnes det tusenvis av lacrossespillere spredt over hele verden. Her til lands har likevel ikke sporten fått ordentlig gjennomslag.

– Lacrossemiljøet i Norge er ikke særlig stort. Det er nesten utelukkende studenter og tidligere studenter som spiller, sier Lindman.

Det finnes få muligheter for å teste eller videreføre idretten utenfor universitetsmiljøet. Det kan være noe av forklaringen på sportens manglende popularitet. NTNUI-klubbens trener, Frikk Bakken, ser derfor positivt på at det nå opprettes flere uavhengige klubber.

– Det er primært et studentlag, men det begynner å komme et par andre lag. Det er positivt. De som er ferdige med å studere får et lag å bli med på, uten at de tar opp plasser på sitt gamle studentlag, sier Bakken.

LES OGSÅ: Storsalen sa ja til Reitan

Et sterkt fellesskap

Sporten er nesten utelukkende tilknyttet universiteter og høyskoler. Dermed har ytterst få erfaring med lacrosse når de blir med på NTNUI-laget. Spillerne vi snakker med denne mandagskvelden trekker fram det som en av årsakene til at de begynte med idretten.

– Jeg kunne begynt med fotball eller håndball, men da vil man møte folk som er utrolig gode. På lacrosse starter alle på samme nivå, det var det som vekket interessen min, sier Ole August Støle.

Datateknologistudenten stilte til prøvespilling allerede sitt første studiesemester og har ikke sett seg tilbake siden. Som flere av de andre spillerne peker han på fellesskapet i laget som en av de viktigste faktorene for at han har dedikert nesten seks semestre til den dynamiske sporten.

– Det er først og fremst en bra gruppe. Før korona var det en gruppe som gjorde utrolig mye sosialt sammen. Sporten i seg selv er også utrolig morsom og treningene er alltid morsomme, sier Støle.

Støle får støtte fra lagkompis Olav Strand Ruud:

– Det er jævlig gøy da! Miljøet er bra og det er gøy at det er så tverfaglig. Lederen framhever hvor viktig det sosiale fellesskapet har vært for hans egen studietid.

– Det var det som reddet meg litt. Jeg trivdes ikke så godt på ingeniørstudiene og skiftet mellom ulike linjer, men lacrossen har alltid vært der. Jeg har alltid hatt en gjeng å gå til, sier Lindman.

Med oppmuntrende instrukser mellom spillere og løstsittende latter til halvgode vitser, er det enkelt for oss å se fellesskapet.

LES OGSÅ: Hundre studenter i karantene etter linjeforeningsarrangement

Kontaktsport i énmeterens tid

I løpet av de to timene vi har vært her denne mandagskvelden, har kulden og mørket senket seg over Dødens dal. På den flombelyste banen har spillerne gjennomført en rekke ulike pasnings- og bevegelsesøvelser, og er nå i gang med en avsluttende spillseanse.

Gjennom hele treningen har de vært ikledd kraftige hjelmer og annet beskyttelsesutstyr, uten at en eneste situasjon har krevd berøring eller nærkontakt. For en gjeng som er vant til kraftige dueller og kroppstaklinger, har det vært uvant å plutselig forholde seg til énmeteren på trening.

– Jeg liker godt det fysiske aspektet av spillet, at det er røft og har taklinger. Under korona får vi ikke være fysiske, så det er selvfølgelig litt annerledes, sier Vetle Thrane Øen.

Selv om den reduserte utgaven av idretten er langt fra optimal, er det mange som uttrykker glede for å i det hele tatt kunne kaste ball.

– Jeg gjorde det taktiske grepet å bytte til forsvar rett før korona. Den posisjonen er nesten hundre prosent fysisk. Det er kjedelig selvfølgelig, men man får kasta, løpt og spilt en del likevel, sier Ruud og fortsetter:

– Og det er det sosiale man møter opp for!

Idrettsgleden og det sosiale samværet har vært tydelig tilstede gjennom hele treningen. I det klokken bikker ti samles laget for et siste lacrosse-brøl før de takker for seg. Kalde og trøtte retter vi blikket hjemover, da vi plutselig hører en entusiastisk stemme bak oss.

– Vil dere bli med å øve litt på skudd, spør en smilende Ruud.

– Ellers takk, kontrer vi kjapt.

I denne idretten hører vi til på sidelinjen.

LES OGSÅ: Nå har advokatfirmaet konkludert: Øyvind Eikrem må holdes ansvarlig for anonym Facebook-konto