Med et brennende behov for å rocke

brenn. tok av i 2019 og ble med Elsker sett på som rockens redningsmenn av mang en avdanket musikkjournalist. Endelig kom det et nytt indierockband som låt friskt og som kunne sammenlignes med band fra 90-tallet – tiåret da rocken fortsatt var bra.

Men etter en Spellemannpris, NOPA- og Gramo-stipend, Roskildeopptreden, topping av flere «årets album-lister» og utsolgt Rockefeller ble det stille. Pandemien drepte rocken.

Vi spoler to år fram. Året er 2022, og brenn. har gitt ut sitt andre album, Vandrer på solskinn, som et samlet kritikerkorps skrøt opp i skyene. Under Dusken møter Edvard Smith Save og Rémy Malchère Pettersen på Dromedar en solskinnsdag den siste dagen i mars, før de skal spille i en utsolgt Storsalen på Samfundet. Det er en spent duo som møter oss. Det er tydelig fra første sekund at dette er vel så mye to gode venner, som et band – ofte avslutter den ene den andres setninger, og latteren er aldri langt unna.

Motivasjon i pandemiens tid

«Oi shit, Storsalen i dag» var ifølge ham selv det første trommis Rémy tenkte da han våknet. Storsalen er deres fjerde stopp på Vandrer på solskinn-turneen, og man skjønner på guttene at dette er stort. Det skal svettes, hoppes, moshes og skrikes slik man ikke har fått lov til å gjøre på to år.

De to har helt forskjellige måter å være nervøse på, forteller de. Edvard går i seg selv og blir stille, mens Rémy blir synlig nervøs og må snakke med folk.

– Jo nærmere konsertstart vi kommer, desto mer nervøs blir jeg. For en uke siden var vi jo på Rockefeller, og da holdt jeg på å daue av å være nervøs, liksom, sier Rémy.

Bandet har svært lite å være nervøse for. I et anfall av forsiktighet ble de først booket inn til Klubben på Samfundet, og billettene ble revet bort på under to dager. Så ble konserten flyttet til Storsalen, og også den ble utsolgt, så det er tydelig at brenn. ikke har blitt glemt i løpet av to år med pandemi.

Edvard forteller at hvis man hadde visst at dette skulle ta to år, så hadde han nok funnet på noe helt annet.

– Jeg skjønner ikke at vi orket. Hvis du aldri blir fortalt hvor langt det er igjen å gå, så greier du å gå litt til. Men jeg føler vi begge har vært opptatt med hvert vårt. Du har studert og jeg har tutet rundt. Men det har jo sugd kjempemasse.

I 2019 vant brenn. Spellemannpris for albumet Elsker, og man kan tenke seg til at med det kom også presset av å bli kalt rockens redningsmenn. Det ble et liv i sus og dus med Roskilde og Øya, og det o store rockestjernelivet. Så kom koronapandemien. Edvard forteller at med nedstenging forsvant mye av presset.

– Jeg husker at høsten 2019 så tenkte jeg «skitt, vi må begynne å tenke på andre plata». Også ble det bare stille. Jeg føler ikke det har vært så mye press i det hele tatt, sier Rémy.

Edvard nikker og lener seg tilbake, og forklarer at det var befriende at ingen hadde noen forventninger.

– Vi var helt på randen til å drite i hele greia. Så det at vi slipper album nå, er godt nok for oss, og hvis folk liker det og resonnerer med det, så er det fett.

LES OGSÅ: Mye mer enn et plateselskap

Omvei til solskinn

Debutalbumet Elsker var et mer poppete, elektronisk rockealbum som hadde lekenhet langt fremme i lydbildet. Vandrer på solskinn er mye mer rockete. Det er en 32 minutters svett kjøretur på veien som ikke har noen ende, slik pandemien også virket. Albumet viser et band som har blitt mer voksne, men som fortsatt kan å sette ord på angsten og slitsomheten de føler. På mange måter er det et perfekt album å komme ut av pandemien til.

– Jeg føler alle låtene vi skrev under korona ble ganske sad, sier Rémy.

Vandrer på solskinn er trist. Den portretterer en følelse av slitsomhet og en giddeløshet, som sammen med rocken og fuzzen gjør at man sitter igjen med en ekstrem faenhet over to år som bare sto stille. Med elementer som å bare skrike «A ye» eller prating om hvor dumt det er at man er full og synes synd på seg selv, sammen med et forfriskende rampete og punkete lydbilde, fungerer albumet som det perfekte dekknavnet for en utrolig tristhet.

«For utpå scenen gikk det opp for meg at drømmen var en omvei» synger Edvard i låta «Vandrer på solskinn». Da spør vi bandet: Er musikken bare en omvei?

– Det føles ikke som en omvei nå, men akkurat da ble det veldig sånn. Det er sånn det har føltes i to år – dette er ikke det vi skulle drevet med og nå bare holder vi fast ved noe som ikke er noe, svarer Edvard.

Vandrer på solskinn har mer dynamikk og luft, men samtidig mer støy og fuzz i låtene. Dette er ofte noe som kommer med erfaring og musikalsk modning. Guttene forteller at det har vært en mye mer målrettet skriveprosess, og at Elsker var mer en oppsamlingsplate med alle låtene de hadde skrevet frem til da.

– Det er nok noen av tingene på den første plata som var diverse demoer, som ble til diverse forsøk på elektronisk musikk. De var ikke egentlig ment som brenn., men det var mer som om vi tenkte «skitt, det her kunne vært fett i en slik kontekst», sier Rémy.

Siden begge guttene skriver låter med gitar som hovedinstrument, da med en mer målrettet skriveprosess og ikke minst masse tid, forteller de at det da ble ganske naturlig at plata ble mer rockete og fuzzete.

– Vi kommer nok sannsynligvis aldri til å gå bort fra at det skal være fuzzgitar og sånt. Det var jo der vi startet i 2013. Jeg tror det er et resultat av at vi har spilt i et par år og fått en følelse på hva vi synes var gøy, sier Rémy.

– Vi hadde nok bare et behov for å rocke, sier Edvard, uttalt med en Lemmy-stemme.

Uoppnåelig perfeksjon

Ifølge legenden godkjente aldri Stevie Wonder en miks før han hadde spilt hele låten sittende i bilen, fordi det var slik folk flest hørte musikken hans. Flere artister og band har typiske ritualer eller noe man må gjøre før man kjenner at albumet er ferdig. Edvard forklarer at det alltid er noe han tenker kunne blitt gjort annerledes.

– Når jeg hører på albumet etter at det er sluppet, så tenker jeg: «ah, det kunne vi gjort der», eller «vi skulle hatt en liten pling der», eller gjort det og det annerledes. Vi er aldri ferdige, men vi må ha en frist, ellers blir man bare sittende med alle låtene i evig tid.

Det er en balansegang. Når skal man si stopp? Det er en frustrasjon rundt følelsen om at låta trenger noe, men hva? Rémy forteller at når den følelsen ikke får ut noe svar, må man bare si stopp. Låta er god nok.

– De siste fem prosentene av perfeksjon er oftest ganske uoppnåelige uansett.

I en periode på 2000-tallet skulle alle lage ti-minutters epos, og en låt var ikke en låt før den bikket fem minutter. Heldigvis er den trenden i ferd med å snu. Vandrer på solskinn har nesten bare korte, konsise låter på rundt to til tre minutter. Edvard humrer og forteller at det er noe de føler de har tabbet seg ut på.

– Jeg tror vi har to eller tre låter som er 2:39 – og det er sånn, «herregud, nå må vi finne på noe annet!».

Han forteller videre at det ikke er noe de sikter seg inn på, men at det bare skjer. Dette kommer av at guttene har et ganske ubevisst forhold til hvordan låtene er, og at det nok handler om måten de skriver på.

– Det har med tempo og struktur å gjøre at det havner der. Men jeg tviler på at vi kommer til å ende opp på et punkt der vi tenker at tredve prosent av plata må være over fire minutter.

LES OGSÅ: Musikkdrømmen framfor studentlivet.

Oppvokst på rocken

brenn. sier selv at de tar inspirasjon fra flere 90-talls band og nevner navn som Nirvana og Smashing Pumpkins. De forteller at rocken i dem startet tidlig, og at den appellerte med urene, farlige lyder som barnehagelærerne ikke likte.

– Pappa spilte også alt av Black Sabbath og Led Zeppelin på vei til barnehagen, det husker jeg, sier Edvard og ser bort på Rémy.

Rémy nikker og forklarer at han også var en rockeunge.

– Jeg vokste opp på Iron Maiden; det var favorittbandet mitt i barnehagen. Jeg husker jeg hadde med en cd i barnehagen, men fikk ikke lov å spille den fordi det var banning, sier Rémy og smiler til Edvard.

– Vi ble fostret opp på rock og, ja – urene lyder, svarer Edvard med et glimt i øyet som om han gjerne skulle hatt med alle de barnehageansatte på en kveld på Uffa.

Tilhørighet er viktig i rocke-Norge. Jo mer eksotisk sted man kommer fra, desto bedre er det. Turboneger og Mayhem er fra Follo, ikke fra Oslo. Madrugada er fra Stokmarknes, i alle fall ikke fra Harstad eller Tromsø. Så er spørsmålet – hvilken «Lille-» er brenn. egentlig fra?

– Vi er fra begge Lille-ne! kommer det unisont fra de begge.

Edvard prøver seg med «Lilleputthammer», men det går ikke denne intervjueren med på. Videre forklarer de løgnen de lenge har levd på.

– Vi vokste jo opp i Lillestrømområdet. Men da brenn. ble startet på ordentlig, hadde begge to flyttet til Lillehammer. Vi jobbet sammen der et år, samtidig som vi studerte på høyskolen. Så prøvde vi å få brenn. til å fungere, og det var mye presseutsendinger. Da ble det veldig sånn «Lillehammer-baserte brenn».

P3 og NRK er veldig gode på kvotering på alle mulige måter, også geografisk. For et nyoppstartet band er dette noe å bruke til sin fordel, forteller de.

– Det er mye større sannsynlighet for å bli «månedens Urørt» hvis du er et Lillehammer-basert rockeband, enn Oslo-basert. Så vi bare løy på oss det, og den løgnen levde vi på ganske lenge, helt til vi begynte å få masse mareritt, så vi måtte si at vi var fra Lillestrøm. sier Edvard.

Å starte en rockekarriere i Lillehammer, da har man kun en håndfull steder å spille på. De forteller om da de spilte på et av Lillehammers tre konsertsteder, og om forskjellen mellom å stå på en så liten scene og å stå på Rockefeller.

– Jeg følte meg ganske stor da jeg spilte på Rockefeller. Jeg føler meg ikke så stor når jeg spiller på utestedet Felix på Lillehammer, men jeg føler meg egentlig heller litt skitten. Det føles som om jeg gjør noe galt. Er det riktig av meg å stå her, forteller Edvard og ler litt for seg selv.

Klokka begynner å nærme seg konsertstart, og man merker at nervøsiteten bygger seg opp. Plutselig gir telefonen til Edvard fra seg noen stygge hvin. Enten så må han stå opp eller så er det faren som ringer. Siden det er langt på ettermiddagen er vi lettet over å høre at det er faren som ringer for å høre hvordan det står til med sønnen før konserten. Sønnen som har et behov for å rocke.