Framing Britney Spears gir et bilde av tidlig 2000-tallet, men sier også noe om vår egen samtid

Dokumentaren gir sterke inntrykk av urettferdighet på flere plan. Også norske medier kan lære noe av historien om det amerikanske pop-ikonet.

Publisert

The New York Times’ dokumentar Framing Britney Spears har på kort tid havnet på alles lepper. Dokumentaren ønsker å sette søkelyset på det antatte problematiske vergemålet Britneys far har hatt for henne siden 2008, og den påfølgende Free Britney-bevegelsen. En bevegelse som det siste året har spredd seg til mennesker også utenfor den innerste, konspiratoriske fanskaren.

Det som imidlertid setter enda dypere spor etter å ha sett dokumentaren, er måten popstjernen har blitt behandlet av medier og profilerte personer opp gjennom årene. Håret reiser seg idet man ser klipp av en ung Britney få servert svært intime, seksualiserende og nedverdigende spørsmål fra anerkjente intervjuere og programledere. Selv glimrer pop-ikonet med sitt fravær uten at det engang vites om informasjonen om dokumentaren har nådd henne, på grunn av vergemålets beskyttelse.

LES OGSÅ: Debatt: Hev studiestøtta og gjør alt til stipend under koronaen.

Like før 2000-tallet ble Britney Spears en av verdens største popstjerner, og troner fremdeles som en av de største i moderne tid. Mange av oss som var unge på denne tiden forbinder trolig Britney med barndommen, hvor låter som «Oops!... I Did It Again», «Everytime» og «Stronger» har fått kjørt seg en god del i cd-spilleren. Samtidig har vi gjennom pressens øyne vært vitner til Britneys psykiske knekk, som utad har blitt framstilt som galskap og manglende evne til å ivareta seg selv og sine barn.

Britneys liv er historien om en barnestjerne som raskt ble symbolet på den uskyldige «girl next door». Som ikke overraskende viste seg å ikke tåle det enorme paparazzitrykket, trakasseringen og presset som fulgte. Dessverre er ikke Britney alene om erfaringer som dette. Selv i dag ser vi eksempler på unge stjerneskudd, så vel som godt etablerte artister av alle kjønn, som må tåle mye dritt av medier og i kommentarfelt, seksualisering og infiltrering av privatliv. Ett eksempel er rasjonaliseringen av Kanye Wests presidentkampanje og politiske utspill.

LES OGSÅ: Flere store artister selger rettighetene til musikken sin for å sikre seg økonomisk velstand. Samtidig gjør Tiktok at 50 år gamle låter kommer inn på hitlistene igjen.

Også norske mediehus burde ta lærdom fra Framing Britney Spears. Selv om eksemplene i dokumentaren virker kontroversielle og utenkelige i dag, er det ikke en uvant tanke at neglisjering av psykisk helse fremdeles skjer i Norge den dag i dag. Det fikk vi bevitne da musikkanmelder Anders Grønneberg latterliggjorde opptredenen til Tix på Lindmo, hvor artisten delte sine opplevelser med psykiske vansker. Dersom stigmaet rundt psykisk helse skal bekjempes, må også norsk presse være med på laget.