Protest-låter som fortsatt rider ut stormen

Hva skjer når musikk spankulerer inn i den politiske verden, og en låt påtar seg rollen som aktivist?

Publisert Sist oppdatert

Noen låter får tildelt en betydning utover kun å løfte festen et par hakk opp, eller å gjøre køen til og fra jobb litt mer tolererbar. Disse låtene setter ord på følelser en ikke alltid klarer eller har energi nok til å uttrykke selv, samtidig som de skaper engasjement og fellesskap rundt et formål. Låtene fungerer som en katalysator som sparker igang eller gir viderPe flamme til en bevegelse, noe musikk har gjort i flere tiår.

Slik videoene av George Floyd var ment å vekke reaksjoner, er noen protest-låter laget for å å sjokkere folk til det punktet at realiteten er umulig å fortsette å ignorere. «Strange fruit» av Billie Holiday er et av de sterkeste eksemplene på nettopp dette. Låta er et brutalt og nakent bilde av praksisen av lynsjing i USA i årene etter borgerkrigen. «Strange fruit» tilbyr verken håp eller rosemaler virkeligheten på noen måte. Da låta ble sluppet i 1939 var temaet den tok opp for kontroversielt til å gi låta særlig anerkjennelse eller publisitet. Idag står låta derimot sterkt som et historisk symbol på kampen mot rasisme.

LES OGSÅ INTERVJUET AV GERALD OFORI: Stjerneskudd blant trøndersk hip hop

En annen ikonisk låt som har vedvart som et symbol på rasisme og diskriminering er «Respect» av Aretha Franklin. I likhet med mer moderne innslag som «Born this way» av Lady Gaga og «Alright» av Kendrick Lamar, tilbyr «Respect» styrke i de øyeblikkene en føler seg maktesløs, i stedet for et brutalt spark bak. Med oppløftende melodi og selvsikker fremførelse, oppfordrer Franklin til kreve den respekten vi alle fortjener på hverdagslig basis. «Respect» har også blitt et banner for feministbevegelsen, til tross for at låta originalt er utgitt og skrevet fra en manns perspektiv.

Vietnamkrigen er en annen tidshendelse som produserte flere historiske protest-låter på 60- og 70-tallet. «War» av Edwin Starr, «Blowing in the wind» av Bob Dylan, og «Give peace a chance» av the Plastic Ono Band er tre av disse låtene. Med sine repeterende, kraftfulle fraser skaper de lett allsang, og gir folket en forent stemme mens de marsjerer mot endring.

LES OGSÅ: Kelly Lee Owens – Inner Song

Opprøret og protestene som pågår i USA rundt Black Lives Matter har igjen vekket liv i gamle protest-låter. Samtidig er det også blitt produsert nye innslag, som eksempelvis «Black Parade» av Beyonce og «I can`t breathe» av H.E.R. Med ungdomsopprør, klimakamp, økonomisk krise og pandemi vil trolig musikken framover bære preg av tiden vi nå er inne. Slik musikk opp gjennom historien har formet kulturen vi idag tar del i, vil nok også disse låtene fortsette å inspirere og forme fremtiden. Forhåpentligvis kan de være den kraften som trengs for å skape en bedre morgendag.

LES OGSÅ: Jacob Collier - Djesse Vol. 3