Kalt landsforræder av egne besteforeldre

Den 24. februar ble det sendt russiske militære styrker inn i Ukraina. Krigen har vært et stort fokus i nyhetene og på sosiale medier, der videoer og historier fra Ukraina har blitt delt hyppig. I Russland har det foregått flere protester og mer enn femten tusen protestanter har blitt arrestert.

Under Dusken har intervjuet to russiske studenter som har bodd i Norge siden før krigsutbruddet i februar. Av hensyn til familie og pågående saksbehandling ønsker én av disse studentene å være anonyme.

Anklaget for terrorisme

«Nikolai» startet sitt utvekslingsår i Norge sommeren 2021. I Russland var han politisk aktiv i Navalnyjs stab, en organisasjon beskrevet av russisk finanstilsyn som en ekstremistisk terroristgruppe. Gruppen har koblinger til regimekritikeren og opposisjonspolitikeren Aleksej Navalny, som for tiden soner en dom på ni år i fangeleir. I Russland skal affiliasjon med gruppen være grunn nok til arrestasjon.

Nikolai får først vite om krigen morgenen den 24. februar. Da får han en telefon av en russisk kompis. Vennen har vært på antikrigsprotest i Russland og blitt tatt inn for avhør der politiet spurte om Nikolai. Russisk politi hevder at Nikolai er lederen av lokallaget tilhørende Navalnyjs stab i kompisen sin by og arrangør for demonstrasjonene.

Tilbrakte en måned i flyktningleir

Allerede neste dag drar Nikolai til politistasjonen i Trondheim for å overgi seg og søke asyl som flyktning. Dette er enklere sagt enn gjort.

– De sa jeg måtte dra til et sted i nærheten av Oslo og overgi meg der, sier han.

Den 26. februar ankommer han Oslo. Nikolai blir bedt om å gi fra seg pc, mobil og alt som kan brukes til kommunikasjon. Der er han i én uke, før han blir overført til en flyktningleir i nærheten, hvor han oppholder seg de neste tre ukene. På dette tidspunktet har ikke Nikolai hatt kontakt med noen i Russland på en måned.

– Protokollen til norsk politi er å gå gjennom alle enheter for å sikre at forespørselen om asyl er ekte, forteller Nikolai.

Denne protokollen følger de ikke lenger, da antallet russiske og ukrainske flyktninger skal ha økt betraktelig de siste månedene.

Etter en måned får Nikolai tilbake mobilen sin, og ringer hjem til sin mor. Hun har da blitt innkalt til avhør hos russisk politi. De forsøker nå å pågripe Nikolai som har en aktiv sak mot seg.

Grunnlaget for saken skal være en uttalelse fra en ukjent kvinne som beskylder Nikolai for ekstremistiske holdninger og ideologiske forskjeller.

LES OGSÅ: Debatt: Skolepenger vil ta knekken på gratisprinsippet

Truet med arrestasjonspapirer

Når Nikolai kommer tilbake til Trondheim, skriver han et innlegg på det sosiale nettverket VKontakte om hans opplevelser og tanker om krigen. VKontakte er en russisk plattform der Nikolai, etter eget utsagn, har en viss følgerbase.

Rundt klokken tre om natten samme dag våkner foreldrene til Nikolai til tungt bevæpnet politi utenfor døren.

– De hadde automatvåpen og sto og ristet i arrestasjonspapirene, forteller Nikolai.

Politiet virker overrasket over at Nikolai har bodd i Norge det siste halvåret.

Foreldrene tar ikke bilde av arrestasjonspapirene den natten, men Nikolai ber senere moren sin om å gå til politiet og få bilder av papirene som han kan bruke til å søke asyl. Ifølge utlendingsdirektoratet kan du søke asyl om du er straffeforfulgt i hjemlandet.

Moren hans får ikke tak i noen av papirene som politiet hadde med seg. I stedet får hun en enkel rapport om innlegget Nikolai skrev på VKontakte. Rapporten omtaler innlegget som ekstremistisk og sier videre at det bryter syv forskjellige lover.

– Jeg har ikke hørt at de skal ha utført noen flere aksjoner mot meg etter det. Tydeligvis skjønte de at de ikke kunne få tak i meg, sier Nikolai.

Risikerer 25 års fengselstraff

Nikolai forteller at han var heldig som var i Norge da krigen startet. Straffene for protester og regimekritiske utsagn har blitt betydelig mer alvorlige og arrestprosessen mindre dokumentert. Tidligere ga protester ti dager i fengsel, men nå er strafferammen opp mot fem år etter en ny lovendring som definerer det som ekstremisme.

Siden Nikolai nå har syv lovbrudd på rullebladet, kan han risikere opptil 25 år i fengsel om han returnerer til Russland.

– I Russland er det ingen som kan beskytte seg mot det. Ingen menneskerettighetsforkjempere kommer til å ta denne saken, sier han.

Nikolai forteller at han har hatt mindre kontakt med familie og bekjente, deriblant besteforeldrene fra Russland, etter krigens utbrudd. Dette er fordi synspunktene rundt krigen er så ulike hans egne.

– De har en veldig støttende holdning overfor Putin-regimet og mener jeg er landsforræder og så videre, sier han.

Nikolai ringer foreldrene bare hver tredje uke i mindre enn ti minutter av gangen. Han synes det er spesielt krevende at foreldrene har et helt annet syn på krigen.

LES OGSÅ: Studentenes fredspris går til uavhengig, russisk magasin.

Venter på svar om asylsøknad

Nikolai venter fortsatt på at asylsøknaden skal behandles. I april ble han fortalt at saksbehandlingen ville ta tre til fem uker. Det har nå gått fem måneder. I august ble Nikolais studentvisum ugyldig, noe som også medfører at han ikke lenger har arbeidstillatelse.

Han forklarer at han har en anstrengt økonomi, men at han heldigvis får hjelp av venner med penger og bolig.

– Å vite at jeg får hjelp er veldig betryggende, sier han.

Nikolai forteller at situasjonen han befinner seg i er spesiell, og at myndighetene derfor ikke kan gi gode råd på hva han burde gjøre i sin situasjon. Det at en person søker asyl samtidig som de studerer i Norge, er ikke en sak utlendingsdirektoratet har behandlet tidligere, skal han ha blitt fortalt.

Nikolai sier at han enda ikke vet hvor han kommer til å ende opp i Norge dersom asylsøknaden blir innvilget.

– Jeg har ikke lyst til å tenke på hva som skjer om jeg ikke får asyl. Uansett drar jeg ikke tilbake til Russland. Å måtte bo i leirene i Europa er uansett bedre enn fengsel.

Må leve i nuet

Studiehverdagen kan være stressende nok i seg selv, men når man også tilbringer en måned i flyktningleir og sjekker postkassen flere ganger om dagen for svar på asylsøknaden, går det ut over konsentrasjonsevnen, forteller Nikolai.

Forrige semester gikk han glipp av en hel måned med undervisning da han var i leiren. I tillegg gjorde tanker om krigen og etterlysningen i hjemlandet det vanskelig å fokusere på studiet. Av fire fag bestod Nikolai kun to, og med en E i det ene faget.

– Jeg innså at dette var destruktive tanker. Jeg måtte bare begynne å leve i nuet og kunne ikke tenke på at jeg i morgen kunne få avslag på søknaden. Nå bare studerer jeg og venter tålmodig.

Splittet av krigen

Galina er i likhet med Nikolai opprinnelig fra Russland. Hun flyttet til Norge i 2021 for å studere bærekraftig arkitektur. Under Dusken har valgt å omtale henne ved fornavn av hensyn til familien i Russland.

– Man får et liv med to sider, spesielt når man bor her i Norge med fred og ro.

Galina forteller at hverdagen føles splittet av krigen. Alle problemene hun før oppfattet som store, ble fort små og ubetydelige.

I starten av krigen snakket vennegjengen mye sammen for å prosessere alt som skjedde. Selv om sjokket gradvis har avtatt med tiden, er tanker om krigen alltid til stede.

– Det å studere og jobbe i et land med fred når familien og vennene dine er i krigen, skaper en konflikt, forklarer Galina.

Hun sier at hun bruker mye tid og energi på å bekymre seg for familien i Kyiv i Ukraina og Russland, noe som også gjør det vanskelig å fokusere på skolebenken.

– Foreleserne har heldigvis vært veldig greie og sagt at jeg kunne få utsettelser om jeg trengte det, forteller hun.

Galina forteller at hun har et ambivalent forhold til studiehverdagen. Den tar tidvis mye energi, men distraherer henne fra de verste tankene.

Mister litt av seg selv

– Det som er litt trist, og som jeg merker på vennene mine, er at når man prøver å bygge et liv for seg selv og noe slikt skjer, så mister man litt av seg selv. Ting man brydde seg om før, blir ikke så viktige nå.

Galina har fremdeles mye kontakt med vennene og familien, og betegner seg selv som heldig. Hennes nærmeste familie har lignende meninger og vennegjengen er veldig liberal.

Hun oppfatter samtidig at noen lenger unna i familien ikke ønsker å forholde seg til situasjonen, noe Galina tror er en forsvarsmekanisme.

– De synes nok at situasjonen er krevende, men forsøker å fortsette å leve som før, forklarer hun.

Før hun dro fra Russland, deltok Galina på flere støttemarkeringer for politiske fanger. Da mente hun at det var på høy tid med endring. Den tiden tror hun er forbi.

– Når man er undertrykt i eget land og blir fortalt at sine meninger er feil og uønskede, så er det veldig demotiverende, sier hun.

Galina forteller at hun tidligere var redd for å si at hun var russer. Det har avtatt noe med tiden, men hun sier at det likevel er vanskelig å dele sin russiske kultur med andre med krigen som bakteppe.

– Man har på en måte ikke lyst til å føle seg stolt over kulturen sin lenger, avslutter hun.