God natt, Samfundet
På Samfundet kan du feste og danse. Og drukne din egen stillhet i noen andre sin støy.
Det er fredag kveld, klokka er litt over elleve. Igjen er det helg, igjen skal det drikkes. Jeg står utafor det store runde bygget like nedafor Elgeseter bru. Det virker å være få ute i kveld; inngjerdinga står klar, men ingen står i køa. En og annen student sluntrer forbi og inn på Sesam. En vennegjeng sjekker busstidene. Det var ikke dette jeg hadde håpa på. Jeg går inn.
For et utall studenter fungerer Samfundet som helgas faste vannhull. I fire år har det i hvert fall vært mitt. Jeg har fått i meg flere liter pils innafor disse veggene enn noe anna sted. En uregelmessig shot har det òg blitt. Jeg har vaia, sjangla, snubla og loffa rundt om på Huset, alltid i påvente av at noe skulle skje. Mye skjedde, men aldri det jeg venta på. Jeg aner ikke hva det skulle vært.
Jeg stikker inn på Edgar. Det pleier å være god trøkk. Men sjøl her er det folketomt og stille. Vanligvis pleier folk å sitte i sofaene og på stoler langs med borda, mange stående med pilsen i handa. Jeg pleier å måtte sno meg gjennom folkemengden for å komme fram til baren. Jeg trur jeg har betalt femti kroners forskjell for den samme halvliteren her over årenes løp. Men på et punkt i løpet av kvelden slutter man å bry seg. Mye vil ha mer, og sjøl det er ikke nok. De tapper ølen, jeg tæpper kortet og kvelden fortsetter.
LES OGSÅ: God morgen, Trondheim.
«Jeg har vaia, sjangla, snubla og loffa rundt om på Huset»
Jeg bestiller meg en øl. Det sitter noen få ved borda, men ingen jeg kjenner. Før møtte jeg alltid folk jeg kjente på Samfundet. I hver ei trapp, rundt hvert et hjørne venta en kompis fra ungdomsskolen, ei venninne fra videregående. Mitt alderskull har saktens flytta vekk fra Trondheim. Det er noen få igjen, men de virker å ha holdt seg hjemme i kveld. Jeg setter meg ned i en av de sammensunkne sofaene og ser på ungdommen som driver forbi. Jenter som er et sminkelag unna blackface, karer som regner kaloritelling og proteinshakeristing som fritidssysler. Jeg ser på dem i en slags ovenfra-og-ned-forakt. Se, som de prøver, liksom. «Prøver du ikke du?» spør stemmen i hodet mens jeg sitter der i mi fineste skjorte, med nystelt hår og parfymelukta hengende tung i lufta. Jeg siger sammen. Det er helt sant. Jeg prøver virkelig, jeg også.
Fredagskvelden er ikke lenger det den var. Kanskje er det for det bedre. Høsten 2021 var jeg på Samfundet nesten hver helg, både fredager og lørdager. Jeg bånna pils og tilla meg en toleranse som ikke skulle gå an for en kar på min størrelse. «I kveld smeller det», pleide jeg si. Jeg vet ikke hva jeg sikta til. Det smalt aldri. Som regel drakk jeg meg bare usjarmerende full og tusla hjemover ved stengetid. Med alkoholen dunkende i huet, subbende over småstein, skuffet over at kvelden blei som den blei, og at jeg var den eneste som var skyld i det. Hjernen er aleine, som det sies.
«It’s getting faster, moving faster now, it’s getting out of hand» synger Ian Curtis i Joy Divisions «Disorder». Jeg blæsta den sangen hele høsten igjennom. Visst faen sklir det ut, Ian, følg med neste lørdag. Sjølforakten og sjølmedlidenheten min kriga om sjølbildet mitt, og ingen av dem vant, men det var jeg som tapte. Jeg pleide å komme hjem på natta, bedrukken og i et sjølhatsk humør, stille meg foran det digre speilet på rommet mitt, sette «Disorder» på øra og bare la det stå til. «I’ve got the spirit, lose the feeling, let it out somehow».
På den tida var jeg helt ute av det. Ukedagene sklei forbi i påvente av at helga skulle komme, og når det igjen var mandagen, ville jeg bare at det hele skulle gjenta seg. Jeg brukte kontaktnettet mitt for det det var verdt. «Ut i kveld?» spurte jeg. Det var det samme hvem som blei med, så lenge det var noen. Og noen var det alltids; noen som ville bånne pils med meg, noen som ville prate piss med meg og si ting vi egentlig mente, men ville angre på å ha sagt dagen etter. Jeg husker lite av den tida. Jeg trur det er for det bedre.
Jeg vet ikke hvorfor det blei sånn. Kanskje var jeg bare ensom. Jeg budde for meg sjøl, gikk på et studie der jeg ikke kjente noen og klarte ikke tillegge meg vaner som passa med det livet jeg ville leve. Jeg trente, men blei ikke større. Jeg satt på lesesalen, men blei ikke klokere. Jeg dro på byen, men traska aleine hjem ved stengetid. Det er ei stund sia, det går bedre nå. Men jeg kan fortsatt kjenne på det. Unge menns psykiske helse og alt det der.
LES OGSÅ: God dag, Gløshaugen
«Og noen var det alltids; noen som ville bånne pils med meg, noen som ville prate piss»
Jeg har heller ikke vært helt uten lykke på Samfundet. En gang sto jeg utafor med ei jente. Vi hadde godsnakka hele kvelden. «Hvor skal du nå?», spurte jeg og titta ned i øya hennes. «Jeg vet ikke helt», svarte hun, og holdt blikket mitt helt til jeg innså at hun visste nøyaktig hvor hun skulle, og at jeg skulle samme plassen. «Skal vi gå, da?», sa hun etter en stund, og jeg sa ingenting, bare strakk ut handa, som hun tok imot. Og så begynte vi å gå bakkene opp mot Tyholt, der jeg bor. Jeg sverger, Dusken, jeg var så lykkelig. Jeg kunne daua.
Det blei ikke noe mer med det. Det blir det aldri. Jeg skjønner aldri hvorfor. En kveld var jeg på Edgar med en kompis. «Er ikke det venninna di?», spurte kompisen min. «Jo», svarte jeg og så henne stå i enden av lokalet med en annen kar. Jeg tok en sipp av ølen og så at hun saktens falt dypere inn i noe jeg ikke kunne dra henne ut av. Etter ei stund forsvant hun ut av rommet, med karen om armen. Jeg kjente hjertet mitt synke, allting veiende innover, til helvete med alt. Jeg bånna resten av glasset. «Faen, som du drikker, Helge», sa kompisen min. Jeg ga ham mitt breieste smil, flekka tannkjøtt og satte retning mot baren.
Jeg streifer innom Bodegaen. Alltid et streif, aldri et opphold. Sjøl her, i «the belly of the beast», er det folketomt i kveld. I lyset fra taket blir skitten i sofaen tydeligere, strippestengene fengslende og de svartmalte veggene klaustrofobiske. Kanye Wests «Power» runger over anlegget. «That that don't kill me can only make me stronger», lyder det mens strobelyset faller over folkemengden som vokser seg større, som en løpsk kreftsvulst. Jeg ser jentene, jeg ser karene, og jeg ønsker dem lykke til med kvelden. Her nede finner dere sikkert det dere leter etter. Bodegaen har aldri vært for meg og kommer aldri til å bli det. Jeg sukker og går beseira ut døra og opp trappene. Sånn som mange andre før meg og sikkert en hel del etter.
Det er enda lenge til stengetid. Jeg står i Rundhallen. Jeg ser dem som burde dra hjem fordi de har fått for mye å drikke. Jeg ser dem som burde dra hjem fordi de har fått for lite å drikke. I kveld er jeg sistnevnte. Jeg kunne kanskje kommet meg opp i ringa, helt i meg halvliter på halvliter i påvente av at kvelden skulle ta av. Men jeg har vært ute en Samfundet-kveld før, jeg veit hva det går i, det er ikke verdt det. Jeg setter det tomme ølglasset fra meg.
