Tiktok-trend fra helvete

Utfordringen om å gå 100 000 skritt i løpet av ett døgn er en gjev bragd å gjennomføre blant turentusiaster. De siste årene har utfordringen blitt mer synlig i sosiale medier og under tiden med restriksjoner har flere kastet seg på trenden. Nå er det ikke bare erfarne turgåere som begir seg ut på denne belastningen av en tur, men helt vanlige folk – også undertegnede.

Klokken 04:30 natt til mandag ringer klokken, og i en noe panisk og desorientert tilstand vil jeg bare slumre. Med dét utsetter jeg meg selv for den samme panikken og smerten av å våkne altfor tidlig igjen åtte minutter senere. Motvillig drar jeg meg ut av sengen og tvinger i meg en rislunsj, før jeg knyter skoene og tar på sekken.

Klokken 05:00 vandrer jeg ut døren godt innpakket i ull. Skrittene telles allerede på klokka idet jeg går mot Bakklandet for å møte dagens turkamerat, Kristoffer, i nattemørket. Motivert, blid og overraskende våken finner jeg Kristoffer som avtalt. Vi tar en rask gjennomgang av dagens tentative turplan før vi setter snuten mot første mål: En stor kopp kaffe fra en døgnåpen kiosk nederst i Nordre gate. Så er vi klare for å begi oss ut på resterende 98 000 skritt for dagen.

LES OGSÅ: En idiot-guide til trondheimsturen

Grottevandring, motbakke og epleslang

Fra sentrum trasket vi til Nyhavna og videre bortover Ladestien. For to turglade folk med sans for krigshistorie ble det vanskelig å ikke utforske krigsminnene langs stien. Bunkertitting og grottevandring ble en tidstyv som ikke ga særlig mange skritt. Etter en småskummel og spennende tur gjennom fjellet måtte vi minne oss selv på hva målet for turen var, og at utforskning får bli til en annen gang.

Allerede før vi nådde enden av Ladestien, hadde vi oppnådd over god aktivitet på pulsklokken, og de første 14 000 skrittene hadde vært en lek. Forbi Ranheim bestemte vi oss for å krysse E6, og ta veien videre opp mot Reppe og Tjønnstuggu. Stemningen var behagelig, og det var en hyggelig følelse å se byen våkne. Ruten videre virket som en kjempeidé motivert av flott utmark, men gleden fikk en demper da de kommende kilometerne skulle tilbakelegges i bratt oppoverbakke. Etterpåkloke, men stae, la vi bak oss en god del høydemeter.

Solen tittet omsider frem klokken 09:26 og hjalp oss opp de siste bakkene før en planlagt rast og tissepause. Frem til pausen hadde vi gått i ett, og begge kjente på et behov for påfyll av energi. 4,5 timer, 2,1 mil og 28 000 skritt – stemningen var god, og nøtteblanding, stjålne epler fra en hage og Capri-Sonne smakte fortreffelig.

«Hva feiler det oss?»

Etter karttrøbbel i ukjent skog og synsing i vått terreng, kom vi ut på veien ved Jonsvatnet. Uten skam fikk vi låne toalettfasiliteter i et sideliggende lokale hvor restene fra en bryllupsfest ble ryddet opp etter helgen. Neste mål for turen var en halv runde rundt vannet, og videre mot Bratsberg for mathandling på lokalbutikken. Klokken var 12:22 med 43 000 skritt tilbakelagt. Veien til «halvveis» ble drøy da regnet åpenbarte seg og motbakkene føltes endeløse.

Etter mange timer langs stier, tomme veier og beitemarker så vi frem til å komme inn i bebodde områder. Blemmer og trykksmerter under bena begynte for alvor å gjøre seg bemerket da vi omsider ankom Bratsberg.

Det som skulle bli en gledens pause og matfest, ble en stor nedtur da lokalbutikken i Bratsberg viste seg å ikke eksistere. Et raskt googlesøk viste at det var drøye to timer gange til nærmeste tettsted: Tiller. Den såkalte knekken kom brått, og med mye vondt og lite mat måtte vi prøve å huske på hvorfor vi gjorde dette; ingen god grunn kom til minne.

Interessert i andre utfordringer: – Jeg levde som fruktianer og det burde ikke du

Etterlengtet ferdigmat, kneproblemer og siste innspurt

Nærmere klokken 18:00 fikk vi omsider satt oss ned med noe mat og luftet bena. Uten skam fikk forbipasserende kjenne lukten av to slitne kropper og svette sko. Etter pausen begynte beina å stivne, og min nesten to meter høye turkamerat fikk på alvor kjenne på belastningen av de over 70 000 skrittene. Knærne skrek og bar seg, og det var ingen tvil om at det måtte gjøres grep før vi kunne fortsette. Med splitter nye knestøtter fra nærmeste apotek var vi klare til å begi oss ut på resterende 27 000 skritt.

Turen videre gikk innom pilegrimsleden fra Tiller, forbi demningen i Leirfossen og videre mot Kroppanmarka. Stemningen var dalende, mørket begynte å legge seg over oss og smertene ble for store for min høye venn. Etter nøye overveielse og heftig grensepressing ble det avgjort at turfølget mitt måtte avslutte turen her. Etter oppriktig bekymring for en reell kneskade, ble det bussen hjem for Kristoffer med en beundringsverdig innsats fra dagen.

Med staheten i behold satte undertegnede musikk på ørene, dro opp tempo og var klar for å fullføre utfordringen. Den virkelige kampen startet i eget hode inn mot byen med 90 000 forbi Sluppen og Lerkendal på vei inn mot byen med 90 000 skritt registrert på klokka.

Som en avledning fra vondtene i kroppen, tok jeg en ringerunde. Etter flere motivasjonstaler og god støtte fra pappa, som kom meg fysisk i møte, kunne jeg se lyset i enden av tunnelen. De siste 10 000 skrittene tilbakela jeg på kryss og tvers i sentrum. Vondt i beina, sulten, trøtt og drømmende om en varm dusj gikk jeg en siste runde rundt kvartalet hjemme. Jeg kunne omsider se det magiske tallet lyse opp på klokka – 100 000 skritt. Fy søren for en deilig følelse!

Døgnets aktivitet varte i 18 timer inkludert pauser, og distansen ble drøye 7 mil til sammen.

Dagen derpå var det forelesning klokken 08:15, men da vekkerklokka ringte, var det ikke et alternativ å stå opp. Skoledagen måtte utgå til fordel for søvn og restitusjon. Da jeg utpå dagen omsider kom meg til hektene igjen, var trykksmertene under bena vondere enn noen gang. Normal gange og bruk av sko kunne jeg se langt etter.

Jeg er kry over å ha fullført utfordringen, og sitter igjen med stor mestringsfølelse. Men, til tross for stolthet, kan jeg på ingen måte, under noen tvil og omstendigheter anbefale noen å begi seg ut på denne utfordringen. Kan du droppe det, så gjør det.

LES OGSÅ: For å ikke kaste opp, må du ikke blande sopp