Tons of Rock: Ensiferum

Siste dag av festivalen Tons of Rock ruller videre og temperaturen fortsetter å stige. Det er enormt bra at arrangørene har ordnet med gratis vannflasker og vannfontener, for selv i skyggen til vampyrteltet er det så klamt at man holder på å dåne. Annet enn å forårsake store mengder med kilt og skjorteløse karer ser det ikke ut til å sette noen demper for stemningen nå som finske Ensiferum skal rocke løs.

LES OGSÅ: Tons of Rock: Opeth

Det har hittil vært få problemer med lyd på festivalen, men denne konserten er et unntak. Undertegnede måtte bevege seg vekk fra fronten, bakover, og enda lengre bort. Metal er kanskje kjent for høyt volum i rytmesseksjon, men hos finnene er det bare klikket fra basstromma som er å høre annet enn hovedvokalen og litt gitar og synth. Bassisten, som var en enormt bra hypeman, kunne likesågodt holdt seg til dette, for det er umulig å høre noe som helst form for bassgitar.

Selv om lyden er dårlig balansert trykker det i brystet, i likhet med bandets energi. De kan å fyre opp publikum med huleboerkamprop, og er helt klart glade for å være her i hovedstaden. Publikum er om mulig enda mer tilstede, hvor man opplever crowdsurfing, moshing, linedance og hva mer? Jo, robåt. På et tidspunkt ber bandet publikum å sette seg ned, hvorpå store mengder av publikum later som at de ror en imaginær robåt.

LES OGSÅ: Tons of Rock: Bring Me The Horizon

Det er full fres fra start til slutt, men det er noen låter som utmerker seg. På kjærlighetslåta “Run from the crushing Tide” får tangentspilleren gå fram fra podiumet sitt for å vrenge sjela med enorme mengder falsettvokal dratt rett ut fra powermetalhåndboka. “In My Sword I Trust” er en enormt god blanding av dødsmetall og power som skaper fantastisk moshestemning, og det er fin allsangstemning på avslutningslåta “Iron”. Hadde basstromma vært litt lavere i monitor hadde det vært bedre stemning, men det får bli som det blir.