Trondheimsstudenten:

Anna lever i boblen bare trondheimsstudenten forstår

En litt impulsiv Anna Mjønerud Gjestvang kom til Trondheim til ære for bestefaren. Nå er hun frelst, og gruer seg til å savne studentlivet.

Publisert Sist oppdatert

To steinkast fra Samfundet møter vi Anna Mjønerud Gjestvang. 25-­åringen fra Sørum tar breddeår i samfunnsøkonomi, og i høst ble hun tatt opp i Stønt på Samfundet. Spor av rødmaling skimtes på huden hennes etter deres siste opplegg.

– Før man kommer til Trondheim, kan man ikke forestille seg alt som skjer. Jeg ville egentlig bli med i Stønt fra starten av, men når man er ny i byen, så tør man ikke alltid binde seg til ting man ikke vet om man kan, forteller hun.

ANMELDELSE: Ensom i Norges beste studentby

Frelst av studentfrivilligheten

Anna sitt første møte med den beryktede studentfrivilligheten var gjennom linjeforeningen for statsvitenskap, Leviathan. Hun fant fort ut at hun ville bli med i foreningen, og meldte seg inn i fagkomiteen. Året etter stilte hun til leder. Hun forteller om koronaåret, og hvordan vervet var både krevende og givende.

– Det gøye med å være i linjeforeningen er å være med på å bygge noe som blir satt pris på, og som kanskje blir en tradisjon. Å komme tilbake om 20 år og se det man selv har vært med å skape virker så spesielt.

Hva foretrekker du: linjeforeningen eller Stønt?

– Det er jo det beste av to verdener.

Gjennom linjeforeningen fikk jeg den seriøse, mer ansvarlige delen og nå får jeg gjøre litt mer morsomme ting, sier hun, og fortsetter:

– Jeg tror man har noe å lære av begge, hvor jeg ser ting som jeg kunne ta med til det andre vervet. Jeg kan ikke si at den ene er bedre enn den andre. Du får jo fellesskapet begge steder, smiler Anna.

Det er tydelig at begge har hatt stor betydning for henne.

LES OGSÅ: Skatemiljøet i Trondheim er subkulturen for de som ønsker å uttrykke seg selv utelukkende på egne premisser

Starten på et nytt liv

HOPPENDE GLAD: Anna har det aller best i Trondheim.
HOPPENDE GLAD: Anna har det aller best i Trondheim.

Etter flere år med arbeid og sprangridning var Anna klar for noe nytt. Planen var egentlig å starte studietiden i Wales, da det dukket opp en studieplass i Trondheim fra Samordna opptak. Det endret planen. Hun forteller om bestefaren som stadig snakket varmt om at hun måtte studere i Trondheim, og at hun hadde søkt på hans oppmuntring. Noen måneder før opptaket gikk bestefaren bort, og for Anna føltes studieplassen som et tegn.

– Jeg følte at det var meningen. Så jeg kastet meg rundt på en uke, droppet alt i Wales og dro hit. Jeg har ikke angret i det hele tatt.

Det er ikke det eneste spontane Anna har gjort når noen hun er glad i har gått bort.

– Noen måneder etter at hesten min gikk bort, kjøpte jeg ganske impulsivt et føll i Tyskland. Det har gått ett og et halvt år, og jeg har ennå ikke møtt det, ler hun.

Tror du det er en fordel å være litt eldre når man er student?

– Jeg startet å studere som 22-åring, og merker at jeg ikke er like redd for å gå glipp av ting. Jeg er roligere, men jeg tror det er veldig individuelt, hva man er klar for og ikke. Om jeg hadde søkt rett etter videregående, hadde jeg studert noe helt annet, så man modner kanskje litt.

Livet etter Trondheim

Hun snakker om det å være student i pandemien, hvor lang Trondheimsvinteren er, og verdien frivilligheten har for studentenes velferd og trivsel. Anna uttrykker enorm takknemlighet for studietiden, og frivilligheten er trolig det hun vil savne mest når hun blir utmatrikulert. Det er noe med den boblen man lever i som student, som kun studentene i Trondheim skjønner.

– Det er rart å komme hjem og ikke ha noen som forstår hva livet mitt består av her, eller hvorfor jeg løper rundt i en rød kjeledress. Da lengter man fort tilbake til dem som vet hva det går i.

Gjør det at du da vurderer å bli her for å studere videre?

– Ja, absolutt. Jeg tror ikke man ser det nå, men senere innser man kanskje hvor bra det var. Man hører jo foreldre snakke om det i årevis etterpå. Det er det som er så kult med studentfrivilligheten. Det er så dype røtter, med tradisjoner og alt.

Om hun fortsetter voksenlivet i Trondheim, er likevel usikkert.

– Drømmen er å ha et lite småbruk med gårdsdyr sammen med kjæresten. Og å hente føllet i Tyskland, avslutter hun og ler varmt.