I brytningspunktet mellom sport, livsstil og kunst
Skatemiljøet i Trondheim er subkulturen for de som ønsker å uttrykke seg selv utelukkende på egne premisser.
I pøsregn på vei til Trikkestallen høres lyden av brett som dunker mot tregulvet på lang avstand. Søndag kveld er hallen full av liv. På vei inn døren løper en ung mann forbi meg med to isposer i hånden. På bakken ligger Martin Taraldsen med den ene isposen presset mot hoften. Jon Andreas Johannesen og en haltende Martin leder meg ut av hallen til en trappeoppgang for å snakke om deres største interesse, på lite høytidelig vis.
De to skaterne spilte fotball i ung alder. Etterhvert erstattet Martin og Jon sporten med en annen interesse, og skating ble det de brant for. Med luen godt trukket ned i ansiktet, forteller Jon hvordan det hele startet for ham. Allerede i barnehagen fikk han sitt første brett i gave, og begynte for alvor med skatingen i sjette trinn på barneskolen. Martin Taraldsen begynte litt senere, i en alder av fjorten.
En individuell sport som bidrar til samhold
Som all annen sport eller interesse, er skating en arena for å være sosial. Miljøet i Trondheim erfarer de begge som egenartet, mye på bakgrunn av fellesskapet. Det er mulig å skate alene, men kjernen ligger i å gjøre det sammen.
– Det er en individuell sport, men samholdet er så utrolig bra. Da jeg kom til Trondheim, kjente jeg ingen, men etter bare én tur til skateparken fikk jeg fire venner, som jeg fortsatt har kontakt med. Jeg opplever en slags unik kobling mellom skatere, forteller Martin.
Arve Hjelseth er førsteamanuensis i idrettssosiologi ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap. Han forklarer at kontakten skatere føler seg imellom handler om hvordan skatingen kobles opp til identitet.
– Den sosiale identiteten bruker vi til å definere oss og forstå oss selv i forhold til andre. Den sosiale identiteten er ikke bare koblet til hvem man føler seg som, men også til fritidsinteresser, musikksmak, klesstil og så videre. De som er likeartede når det gjelder dette, påvirker og påvirkes av hverandre, slik at det dannes distinkte kulturer.
Til vanlig skater Jon og Martin tre til fire ganger i uken og kan bruke opp mot seks til syv timer hver gang. Med tyngde i hvert ord får de fram at antall timer de bruker ikke er det viktigste, det uorganiserte gir dem rom til å la skatingen bli en naturlig del av livet. Uten faste tider oppleves det mindre som en jobb, og blir automatisk morsommere.
– Jeg tror jeg er på brettet hver dag. I dag tenkte jeg å bare være her under intervjuet, men kom litt tidligere, og nå vet jeg at jeg kommer til å være her til jeg blir kastet ut, sier Martin med et stort smil om munnen og glødende øyne.
Med dyp alvorlighet forklarer de at det uorganiserte er viktig. Det blir en måte å holde drivkraften, gnisten og gleden i sporten oppe på. I perioder uten framgang kan det påvirke hverdagen negativt, men løsningen er å ikke sammenligne seg selv med andre, og å ta pauser.
– Om man sliter med motivasjonen er det sunt å ta seg pauser, jeg tror alle skatere har gjort det. Selv om jeg ikke skater selv i en periode, er jeg maks skatenerd, sier Jon med et lurt smil om munnen.
LES OGSÅ: – Jeg fikk nei, nei og atter nei
Mer enn bare en sport
En viktig del av skatekulturen kommer til uttrykk i skatevideoer. Videoene blir laget enten av store merker som Thrasher eller av enkeltpersoner. Det klippes sammen videoer av bestemte triks med ulik musikk over videoen. De er enige i at dette er en avgjørende del av skatemiljøet, og for dem har videoene stor personlig betydning.
– Jeg har en liste med skatevideoer som jeg ser på for å holde motivasjonen oppe. Ofte er det de samme som jeg så på i oppveksten. Men jeg kan også i perioder bare skate selv, og så lever jeg resten av livet separat fra skatingen, forteller Martin.
Dedikasjonen i skatemiljøet kan minne om konkurransedrevne sporter. Innad i skatingen finnes det ulike former for konkurranse, men dette er omstridt. Jon forteller at han har tenkt på å være mer aktiv i konkurranser, men at han har en ambivalens til det hele, som deles av Martin.
– Jeg føler konkurransene ofte er urettferdige. En kjempeflink skater kan komme på førsteplass. Samtidig finnes det veldig mange andre som er minst like flinke, men ettersom de ikke er like profilerte, har de ikke samme sjansen til å lykkes, forteller Jon, og Martin tilføyer:
– Hvordan skal man egentlig bedømme om en skater er flink eller ikke? Alle skater forskjellig, og det handler mer om å uttrykke seg selv og sin identitet enn å være best.
Det skimtes begeistring i uttrykkene til Martin og Jon. Skatingen blir en livsstil, og får dermed en uttrykksmåte med kunstneriske aspekt. Det handler ikke om bestemte prestasjoner, og det finnes ingen korrekt måte å gjøre det på. Friheten i det er en stor pådriver. Interessen beveger seg dermed naturlig inn i andre deler av livet. Blant annet har det formet forholdet deres til andre kunstuttrykk, som musikk.
– Jeg føler alle kan kjenne seg igjen i at skatingen har introdusert dem til jævlig mye fet musikk. Da jeg var liten og så på skatevideoer, kunne jeg bli helt opphengt i den ene sangen, fordi den passet så bra sammen med det ene klippet. All musikken jeg hører på i dag kommer fra skating. Jeg tror man lærer å føle musikken, og derfor får et eget forhold til den. Personlig liker jeg jazz til skatingen, det er mye fete lyder.
LES OGSÅ: Under Dusken kårer årets beste album
Friheten til å uttrykke seg selv
Hjelseth som har forsket på identitet og sport, forklarer at livsstilen og friheten som kommer med sporten er avgjørende for hvordan miljøet og holdningene utvikler seg.
– Deltakerne har en felles kultur: klær, musikksmak, Youtube-kanaler og språk som er særegent for denne gruppen. Det skapes slik en livsstilspakke. Skating er også på mange måter opposisjonelt, sier forskeren.
Som Jon og Martin påpekte, nevner også Hjelseth at det er omstridt i miljøet om hvorvidt skating er en sport som innebærer konkurranse og rangering.
I starten handler det mye om å utforske. Proffe skatere fungerer for mange som inspirasjonskilder fordi alle har noe unikt ved seg. Det kan være hvordan man utfører triks, hvilke brett det skates på og klesstil. For Martin og Jon er stilen man skater en stor del av uttrykket, men for de fleste er det vanlig å forbinde dette med en klesstil.
– Alle utforsker og finner sin egen stil. Jeg synes Tiktok og sosiale medier har funnet opp én skatestil, men det er ingen fasit på hvordan en skater ser ut. Du kan se ut som en fotballspiller og fremdeles være dritgod, forteller Jon.
– I forhold til merkevarer og sånn er det en egen greie. Supreme kan være kult å gå med, men skating er så bredt: Det er flere subkulturer innen subkulturen som er skating. Så lenge man har sin måte å vise seg selv fram på, er det kult. I Trondheim, spesielt, er det fritt. Det handler ikke om merker på den måten, forklarer Martin.
Sporten står i fare for å bli nedprioritert, fordi den er mindre vanlig og ikke organisert gjennom klubber, spesielt med tanke på hvilke tilbud som tilrettelegges. Dette er noe Martin har kjent på i Trondheim.
– Det er ikke bra nok tilrettelagt. Her i Trikkestallen fungerer ikke vaktordningen. Jeg må sjekke Instagram hver dag, bare for å håpe at det er åpent, og det blir for dumt. Da stikker jeg heller til et parkeringshus. Heldigvis blir jeg ikke så ofte kastet ut.
Tross utfordringene i Trondheim er det kort vei fra vemod til glede hos dem begge. Ved å snakke om hva de liker med sporten, lyser ansiktene deres opp, og iveren etter å fortelle kommer naturlig. Miljøet sett gjennom Jon og Martin sine øyne er preget av indre dedikasjon, samtidig som det har en kjerne av samhold og positive omgivelser. Friheten innad i miljøet åpner opp for og gir liv til andre interesser. Derfor blir det å skate i Trondheim et prakteksempel på hvordan et miljø kan forme identiteten til to unge menn.
– Vi føler det finnes en misforståelse der folk forbinder skating med kriminalitet, men de fleste skatere er ikke sånn. Det viktigste for oss er friheten, at vi har det artig og føler samhold!
