– «Man in the mirror» ga meg troen på at jeg kan gjøre en forskjell

I et snødekt Halden sentrum i Østfold setter jeg meg ned på en av byens mer ålreite kaféer. Her kan du ta deg en pils på sommeren, eller spise elgkarbonade mens du skuer på kjentfolket. Inn kommer Sebastian Lilleby, en haldenser med et stort smil og en dobbel cappuccino i hånden. Han er foreløpig på andre året av lektorstudiet innen geografi og spansk, en kombinasjon han deler med ytterst få.

Veien fra geografinerd til bistandsarbeid

Som selvutnevnt geografinerd kunne Sebastian alle verdens hovedsteder og flagg på barneskolen: som skapt for et quizlag. I femte klasse fikk interessen for verden en annen form da han møtte seg selv i speilet:

– Det starta med «Man in the Mirror» av Michael Jackson. Da forsto jeg at jeg kunne gjøre en forskjell. Da tenkte jeg hvor heldig jeg var med mitt liv, siden jeg har «a nickel to loan».

Fra den gang satte han av sparepenger som han til slutt donerte som femtenåring til et utviklingsarbeid i Zambia. Til sin konfirmasjon fikk han oppfylt ønsket om en tur dit, ledsaget av sin far, som arbeidet som journalistikklærer på en folkehøgskole som årlig besøkte landet for bistandsarbeid.

– Vi gjorde alt fra å arrangere fotballturneringer til å opplyse om prevensjon og utviklingsarbeid på skoler og sosiale institusjoner.

På første videregående kom han over en brosjyre på en utdanningsmesse. NTNU viste seg å være eneste universitet med geografiutdanning for lektorer, dermed sto valget klart. Nesten.

– Jeg var passe skeptisk til Trondheim i starten: Jeg hater dårlig vær. I Halden regner det i hvert fall nedover, men det er jammen trivelig i studenterbyen, sier han med tydelig haldendialekt og ler.

– I Trondheim føler jeg man har alt man trenger som student!

LES OGSÅ: Forskning pyntes på for å bli publisert

– Hva er det som ‘ente er bra med Halden?

Sammenlignet med andre fra hans generasjon har Sebastian en ganske markant haldendialekt, uten å vite hvorfor. Han ser på det som en styrke, og liker å assosiere seg med «den joviale østfoldingen». Likevel merker han at dialektfordommene har to sider.

– Hvis man skal bli tatt seriøst, så legger man gjerne om for å ikke bli kommentert på og stoppa på grunn av måten du snakker på. Dialekten blir jo assosiert med noen som er litt enkel og naiv. Da jeg lagde en podcast til en eksamensoppgave, fokuserte jeg hardt på å ikke ha brei dialekt. Ifølge pappa klarte jeg det ikke.

Heldigvis lar Sebastian seg heller motivere av de positive assosiasjonene. Spesielt varmt forteller han om sin forkjærlighet til Halden by.

– Det jeg liker, er at det er høyt under taket. Jeg føler at haldensere er lette å komme i kontakt med, som sosiale og utadvendte folk. Man blir gjerne ansett som en snakkesalig type som skravler i vei og heller tenker litt etter man har snakka.

Han rynker litt på pannen og legger til:

– Eller kanskje det bare er meg.

LES OGSÅ: Pandemien kan ikke løses med økt ulikhet

Lærer på Galapagos og favorittape i Amazonas

Det rykker i reisefoten når vi beveger oss inn i en samtale om Sebastians reise i 2019 som skulle gjøre trønderværet uvesentlig og lektorutdanning til et faktum. Gjennom et reiseselskap dro han til Sør-Amerika i drøye tre måneder, delvis uten dekning og strøm, og med spansk som viktigste verktøy.

– Etter et tre ukers spanskkurs dro vi til Galapagos i to uker. Her skulle vi for å utvikle en læringsinstitusjon for de lokale barna. De kan lite om hvor viktig plante- og dyrelivet på øyene er.

Reisefoten hopper av gårde mens samtalen går videre til Amazonas.

– Først jobba jeg en måned som engelsklærer og fotballtrener for barn på kysten av Ecuador. Så bodde jeg to uker i Amazonas på et rehabiliteringssenter for aper. Noen av apene hadde hjerneskade, mista et bein eller hadde vært holdt i fangenskap som maskoter til tigging.

Han strekker ut armen og vifter med fingrene for å vise hvordan apene hadde lært å tigge. En av apene ble hans favoritt.

– Apene viser veldig tydelige følelser. Jeg ble fortalt at etter at jeg dro, ble favorittapen min lei seg og gråt, forteller han og viser bilde av apen.

Etter å ha arbeidet med frivillig bistand understreker han hvor viktig det er å sette pris på det vi har, men uten å neglisjere sine egne problemer.

– Det er helt naturlig at folk ikke har sett det jeg har sett, men vi er bortskjemte her oppe. Det er en egoisme når vi her oppe i steinrøysa klager på at vi ikke kan møte tyve kompiser til helgen.

LES OGSÅ: Kulturlivet vårt trenger vaksinepass