Amalie planlegger musikal ved siden av masterstudiet

Vi tar en samtale med kjemistudent og aktiv frivillig Amalie Olsen om masterforvirring, musikalforberedelser, og én veldig gammel glasskule.

Publisert Sist oppdatert

Klokka er ti om morgenen i realfagskantina på Gløshaugen. Noen bord er allerede fylt opp med pensumbøker, laptoper, og trøtte studenter som lener seg over dem. Rundt et langbord ved kantina har kjøkkenbetjeningen morgenmøte. Vi møter en blid og litt nervøs Amalie.

Amalie Olsen

Alder: 21 år

Opprinnelse: Tåsen, Oslo

Studerer: Master i materialkjemi og energiteknologi

Verv: Kjellerstyret, Kjellernstyret, Secreteuse i linjeforeningsstyret, skuespiller, regi og leder av Chemikalen

Jeg har aldri gjort noe sånt som dette før, sier hun.

— Ikke noe problem, vi har bare lyst til å bli kjent med deg, svarer jeg.

Det er forhåpentligvis ikke noe å stresse over. Vi setter oss innerst i kantina hvor høstfargede trær lener seg mot de høye vinduene. Det er en av de Trondheims-dagene hvor det pøste ned da vi kom inn i bygget, men nå, fem minutter senere, har skyene lettet og solen får det til å glitre i det våte løvverket. Amalie forteller at hun har hatt en fin morgen.

— Det var deilig å ha en rolig morgen og sove lenge. Jeg har mye åtte-forelesninger det semesteret her.

Flaks på første forsøk

Amalie My Olsen er en 21 år gammel kjemistudent fra Oslo. Hun flyttet rett til Trondheim etter videregående, og i år har hun begynt på en master i materialkjemi og energiteknologi som en retning innenfor sivilingeniørstudiet i Industriell Kjemi- og Bioteknologi.

— Da jeg begynte rett på studiet var det nok litt fordi jeg ikke ønsket å stå stille. Også var det mye flaks at det ble Trondheim.

På videregående tok hun mye realfag, og kjemi 2 ble fort en favoritt. Det var en kusine som tipset henne om kjemistudiet på Gløshaugen.

— Jeg syntes bare det hørtes fett ut. Mange jeg studerer med har jo foreldre som har studert på NTNU og har en tilknytning til det, men jeg har ikke noe sånt.

LES OGSÅ: Ikke sy penger inn i madrassen

105 år med tradisjoner

Like borte i gangen fra der vi sitter ligger et rom hvor Amalie bruker mye av tiden sin, nemlig linjeforeningens kontor. Helt siden hun kom til Trondheim har hun vært aktiv i linjeforeningen Høiskolens Chemikerforening (HC). Kontoret er et sosialt sted hvor medlemmer kan komme og gå som de vil.

<b>CHILLER: </b>På kontoret til HC kan medlemmer komme for å sosialisere og slappe av.
CHILLER: På kontoret til HC kan medlemmer komme for å sosialisere og slappe av.

— Det er i linjeforeningen jeg har mitt største nettverk og det er der jeg har alle vennene mine. Jeg tror absolutt at den har vært med på å gjøre min studiehverdag så bra som den er.

Høiskolens Chemikerforening ble grunnlagt av sivilingeniørstudenter ved NTH den 8. mars i 1915. I fjor markerte de sitt 105-års jubileum, og linjeforeningen er å regne som en av Norges eldste. Amalie forteller ivrig om en av tradisjonene deres: det årlige immballet, eller pHockepHest.

— Da går styret i ridderkapper, man bærer inn retorten (en glasskolbe brukt i kjemilabratorier red.anm) som er på HCs våpenskjold, og det spilles storslått musikk. Det er vanskelig å gjenfortelle, men det hele føles veldig mektig og overveldende.

Eget ridderspråk

— pHockepHest skrives med «ph», bryter hun inn.

Fire raske

Kaffe eller te?

— Kaffe etter at jeg ble student

Barndomscrush?

— Zac Efron

Har du en guilty pleasure?

— Å se på film og spise is alene

Hvem er du i vennegjengen?

— Jeg er den yngste i gjengen, så jeg er nok ofte den barnslige

Med et smil om munnen forteller hun at i HC skrives all tekst på linjeforeningens eget ridderspråk. Språket kan minne om et slags gammelnorsk og kan være noe vanskelig å forstå seg på for en nyopptatt eller utenforstående.

— pHockepHest er bare et eksempel på dette. I dette språket er da for eksempel alle f-er skrevet med pH og kj skrives ch. Vi har også mange andre ord som er unike for linjeforeningen.

Da hun ble tatt opp i HC fikk hun og alle nye et oppdragsark hvor alt var skrevet på ridderspråket.

— Jeg tenkte bare at «hva er det her for noe?». Men nå som jeg har vært med lenge og til og med skrevet det selv synes jeg bare at det er kjempekult.

LES OGSÅ: Bluesrock en sen høstkveld

Chemikalen

Amalie tar en pause og titter ut av vinduet. Nå har de tunge regnskyene lettet helt, slik at sola lyser opp den stadig mer folksomme kantina. Jeg spør Amalie hva dagene hennes går til for tiden.

— For tiden jobber jeg med forberedelser til linjeforeningsmusikalen Chemikalen, som jeg er en av to ledere for i år.

Musikalen skal stå i mars, og er ennå bare i planleggingsfasen.

<b>HEMMELIGHETSFULLE:</b> Skrivegruppa på Chemikalen vil ikke avsløre hva musikalen kommer til å handle om.
HEMMELIGHETSFULLE: Skrivegruppa på Chemikalen vil ikke avsløre hva musikalen kommer til å handle om.

— Vi driver med å skrive den nå. Også er det snart opptak.

I musikalen tar de i bruk kjente sanger som de skriver om tekstene på. Amalie kan fortelle at tidligere sanger som har blitt brukt har vært alt fra «Good Morning Balitmore» fra musikalen Hairspray til «Toyota’n til Magdi» av Karpe.

— På onsdag har vi skrivemøte for Chemikalen. Det er bare å komme!

LES OGSÅ: Færre kompromisser, mer musikk

Usikker framtid

Før hun ble musikalsjef på ingeniørstudiet gikk Amalie med en liten skuespillerdrøm. På ungdomsskolen gikk hun blant annet på Den Norske Ballettskole & Akademis musikallinje i to år. Her fikk hun være med på å sette opp musikalene Hairspray og Hair.

— Jeg husker det som en ordentlig stor oppsetning, hvor vi fikk spille på scenen i Sandvika. Vi fikk til og med komme i studio og spille inn koring som vi skulle bruke på scenen. Det var en utrolig kul opplevelse.

<b>HELDIG:</b> Amalie Olsen har funnet seg godt til rette i Trondheim.
HELDIG: Amalie Olsen har funnet seg godt til rette i Trondheim.

Etter ungdomsskolen drev hun ikke noe mer med teater før hun begynte på universitetet. Nå har derimot den gamle kjærligheten slått inn for fullt.

— Men etter at jeg begynte på NTNU vil jeg nok drive med - ikke det. Men jeg er glad jeg har det som en hobby gjennom Chemikalen.

Hjemme på ferie får hun de vanlige spørsmålene som mange studenter kan kjenne seg igjen i. «Hva skal du bli?» spør familie og venner.

— Jeg synes det er skikkelig vanskelig! Jeg blir jo ingeniør, også kan jeg litt om kjemi. Men jeg vet ikke. Det kommer an på hva jeg skal skrive master om.

— Vet du hva du vil skrive om?

— Nei, svarer hun kjapt og ler. Jeg vet ikke! Jeg har nok med å prøve å finne ut hva slags fag jeg skal ta neste semester.

På skrivemøtet

Vi tar Amalie opp på tilbudet om å stikke innom skrivemøtet til Chemikalen, og tropper igjen opp på Gløshaugen en varm septemberkveld. I et mylder av mørke ganger finner vi fram til et opplyst møterom. Amalie har fått meldingen vår og slipper oss inn. Inne på grupperommet blir vi møtt med en blid og pratsom gjeng.

Hun setter seg ved den øverste enden av langbordet og går tilbake til den diskusjonen vi må ha avbrutt: Skal man bruke ordet «scrolle» i en av sangene? Praten går lett, og enda vi ikke får noe innblikk i de fortsatt strengt hemmelige planene, er det lett å la seg engasjere i de ivrige diskusjonene venner imellom. Situasjonen minner meg på noe hun sa selv da vi først møttes.

— Det var ganske mye flaks at jeg endte opp her. Men jeg er utrolig glad for at det ble sånn.