Bokanmeldelse:

Det er ikke gult alt som glimrer

Oppfølgeren til Tante Ulrikkes vei er viktig, men er den bra?

Publisert Sist oppdatert

Zeshan Shakar, Gul bok (roman)
Gyldendal Norsk Forlag, 286 sider

Gul bok følger Mani, som etter mastergraden omsider får jobb i det fiktive oppvekstdepartementet. Vi følger ham både i Y-blokka i regjeringskvartalet og hjemme på Haugenstua fra april 2010 til april 2012, i tillegg til noen tilbakeblikk til oppveksten. Shakar rører ved to av de største temaene i norsk offentlighet det siste tiåret: 22. juli og hvordan det er å vokse opp i Norge med røtter fra en ikke-europeisk kultur.

Mani slites mellom selvopplevde motpoler. Mellom faren og kjæresten han ikke kan fortelle om, mellom voksenjobben og oppveksten fra Haugenstua. Vennene fra Groruddalen forstår lite av Manis ambisjoner eller jobben hans. Kollegene forstår ham heller ikke. De preges av politisk korrekthet og utdannelse fra Øvre Blindern. Selv om de har hjerte for folk fra vanskelige sosioøkonomiske kår, kjenner de ingen av dem som mer enn diskusjonstemaer på Dagsnytt 18.

LES OGSÅ: No skjer det faktisk noko på Sluppen

Shakars skildringer av oppveksten i Groruddalen er fargerike, levende og virker troverdige – både i Gul bok og forgjengeren Tante Ulrikkes vei (2017) – men hva vet vel jeg? I likhet med Manis kolleger har jeg vokst opp i et velstående og blendahvitt miljø. Det er under to mil mellom Haugenstua og stedet der jeg har vokst opp, men når jeg leser Shakars bøker føles det uendelig mye lenger.

Med min villaoppvekst vet jeg ikke om Shakar gir en god beskrivelse av å vokse opp som minoritet i Groruddalen. Det jeg kan kjenne igjen er miljøet Mani kommer inn i, med velutdannede og velmenende Kari og Ola Nordmann. Skildringene av Manis kolleger er så morsomme og presise at jeg nesten blir flau. Flau over privilegiene jeg tar som selvfølgeligheter, flau over hvor lite jeg vet om verden noen få kilometer unna. Jeg vil tro at Grorud-skildringene er like gode.

PØLSETEST: Nattmat om dagen

Kontrastene mellom miljøene i Y-blokka og på Haugenstua er det sterkeste og beste ved Gul bok. 22. juli dukker også opp, men blir ikke utforsket i like stor grad. Det gjør ingenting. Shakar tar i temaet på en respektfull måte og viser det fram. Der er han glimrende: Han kan belyse emner, skjebner og miljøer med en følsom og tilsynelatende selvfølgelig enkelhet. Shakar virker aldri spekulativ eller sensasjonalistisk, men gjør likevel et dypt inntrykk.

Det er svakheter også. Der debutboka Tante Ulrikkes vei besto av utvekslinger på e-post og talemeldinger, er Gul bok en tradisjonell roman. Den er en hovedsakelig lineær fortelling ispedd noen tilbakeblikk. Det er gjennomredigert, lettlest og velskrevet, men har ingen utpreget stil. Det trenger ikke gjøre Gul bok dårligere, men gjør den mindre slående enn forgjengeren.

LES OGSÅ: Kan vi forme hjernen slik vi selv ønsker?

Det skrantende forholdet mellom hovedpersonen Mani og kjæresten Meena er en annen svakhet. Det er et av de sentrale forholdene i boka, men jeg sitter med følelsen av å ha lest det før. Dette forholdet får ikke den samme dybden som for eksempel forholdet mellom Mani og faren, som er genuint rørende.

I Gul bok utvider Shakar det litterære universet han påbegynte i Tante Ulrikkes vei. Han har en unik evne til å ta i store og viktige spørsmål, og å åpne døra til virkeligheter du ellers aldri ville fått øye på. Boka er viktig, i hvert fall for meg, fordi den viser meg en del av Norge jeg ikke kjenner. Den er også viktig fordi den tør å ta i 22. juli, selv om det ikke er noe hovedtema. Skildringene gjør den god, men ikke like skjellsettende som forgjengeren. Gul bok er først og fremst viktig, men fortsatt god.