Kan vi forme hjernen slik vi selv ønsker?

Onsdag 16. september gikk startskuddet for årets utgave av Forskningsdagene, en nasjonal festival i regi av Norges Forskningsråd. I den anledning fylles diverse auditorium, litteraturhus og digitale foraer rundt om i landet med ulike arrangementer og forskningsformidlere, alle for å diskutere årets festivaltema: hjernen.

Onsdag 23. september ble arrangementet «Hjernens formbarhet i møte med livsvansker» avholdt på Oslo Litteraturhus og strømmet digitalt. Konferansier var fagsjef i psykologi og spesialist i nevropsykologi Marianne Løvstad ved Sunnaas sykehus og professor II ved psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. På det hun selv kalte en «speed-date i hjernehelse», geleidet hun publikum gjennom tre samtaler med en håndfull spesialister om hvordan hjernen formes i ulike faser i livet. Under Dusken fulgte strømmen fra Trondheim.

Hjernens plastisitet

Nevrolog og postdoktor Torbjørn Elvsåshagen ved UiO fortalte i sin samtale med Løvstad om hvordan nyere forskning viser at hjernen er mer formbar i voksen alder enn hva man tidligere har antatt. For å kunne snakke om hjernens formbarhet, ofte referert til som hjernens plastisitet, begynte han med en grunnleggende forklaring på hvordan hjernen fungerer.

Elvsåshagen introduserte to typer formbarhet. Den første formen omhandler koblingene mellom hjerneceller. Disse koblingene, også kalt synapser, kan bli større og sterkere eller mindre og svakere. Denne plastisiteten har fått navnet synaptisk plastisitet og Elvsåshagen fortalte at denne trolig er viktig for både læring og hukommelse.

– Når vi alle husker noe fra det vi har snakket om i kveld, er det fordi det har foregått små endringer i koblingene mellom hjernecellene våre, utdypet Elvsåshagen.

Videre fortalte Elvsåshagen at denne formen for plastisitet trolig er svært avgjørende for vår evne til å tilpasse oss livets hendelser.

Den andre typen formbarhet handler om nydannelse av nerveceller i hjernen. Elvsåshagen fortalte at en tidligere har trodd at dette ikke fant sted i hjernen, men at nyere forskning viser at det trolig er en livslang produksjon i enkelte hjerneområder.

– Vi vet fremdeles ikke hvilken funksjon disse nye nervecellene kan ha, men dyrestudier indikerer at de kan ha effekt på læring og hukommelse, evne til å glemme, kroppens stressfunksjoner og også depresjonsbehandling.

LES MER OM HJERNEN i siste utgave av Under Dusken.

Vanskelig barndom setter spor i hjernen

Hjernen påvirkes og formes helt fra fødselen og spesielt omgivelsene våre i barndomsårene har stor effekt på hjernens utforming. Anna Luise Kirkengen er spesialist i allmennmedisin og har blant skrevet boken Hvordan krenkede barn blir syke voksne. Hun kunne fortelle at kunnskapen om hvordan en vanskelig barndom kan påvirke hjernens utvikling nå tiltar nærmest eksplosivt. Hun innledet med å fortelle om en tidlig studie på feltet med oppsiktsvekkende resultater.

– I den studien så en at desto mer krenkelse du hadde opplevd som barn, desto større sannsynlighet var det for at du ikke bare hadde en rekke psykiske lidelser, men også en rekke kroppslige lidelser som voksen, fortalte Kirkengen.

Etter dette fortsatte forskning på barns uhelse sin utvikling, samtidig som forskning på stress også tiltok. Her så en spesielt på virkningene av vedvarende stress forekommer hos for eksempel barn som lever i voldelige hjem. Korttidsstress opplever alle ved at det settes i gang en såkalt “fight or flight”-respons, som Kirkengen betegner som evolusjonsmessig nyttig, mens vedvarende stress er en belastning.

– «Fight or flight» funnet opp av evolusjonen for at vi skal kunne flykte fra en bjørn eller slå bjørnen. En som forsket på dette stilte spørsmålet: “men hva hvis bjørnen kommer hjem hver kveld?”, fortalte Kirkengen.

Kirkengen forklarte at i en situasjon hvor en ikke kan flykte fra stresset, vil hele systemet som sikrer vitalitet og livskraft overbelastes. Dette inkluderer blant annet nervesystemet og hormonsystemet. Når disse systemene hele tiden belastes maksimalt, får det konsekvenser både for kropp og hjerne.

– En er hele tiden på grensen av sin yteevne, og hjernen er involvert i dette, fortalte Kirkengen.

I senere år er resultatene av forskningen på barns uhelse og stressforskning også blitt synlig i hjerneforskning. Kirkengen trakk fram flere studier som viste endringer i hjernestrukturer hos voksne som hadde vært utsatt for traumer som barn. Videre viste hun til en oversiktsartikkel fra 2016 fra Harvard Medical School, som sammenfattet flere studier av denne typen. Artikkelen konkluderte med at man nærmest kunne avlese spor av seksuelle overgrep i endringer i den delen av hjernen som mottar sannseinntrykk fra genitalområdene.

– Barn som overveldes av vond barndomserfaring over tid og ikke får hjelp, tar skade av det. Det setter spor i hjernen, utdypet Kirkengen.

LES OGSÅ: Bak sexklubbens lukkede dører

Individuelt hvor store påkjenninger vi takler

Selv om traumer i barndommen kan ha så stor effekt at det setter merkbare spor i hjernen, er det store individuelle forskjeller i hvor stort utslag det vil ha videre i livet. Anne-Kristine Schanke er nevropsykolog og tidligere sjefspsykolog ved Sunnaas Sykehus, og er spesielt opptatt av begrepet resiliens. Resiliens betegner psykologisk motstandskraft og sier noe om hvilken grad en tåler psykiske påkjenninger.

– Resilliensforskningen sier at vi ikke er like, vi har ulike måter å håndtere ting på. Noen blir ulykkelige og fortsetter å være det, mens andre klarer å reparere skaden, fortalte Schanke.

Hun forklarte videre at forskningen tidligere har antatt at resiliens kom av personlighetsegenskaper som evne til optimisme og holdning til livet, men at det nå er et mer sammensatt bilde av hva som bidrar. Sammen med personlighetsegenskaper er det to andre faktorer som i dag gjør seg gjeldende: hvilke relasjoner en har og hvilke rammebetingelser en lever under. Av rammebetingelser nevner hun økonomi og hvilke ressurser en har rundt seg.

Hjernen er formbar hele livet

I følge Schanke er det altså mye i livet som kan påvirke hvor godt vi takler psykiske påkjenninger. Hun fortalte at selv om mye forskning gjenstår, kan de allerede nå gi råd for hjernehelse som er med på å utvikle plastisitet og resiliens hos folk flest. Både Schanke og Elvsåshagen understreket blant annet viktigheten av fysisk aktivitet og nok søvn.

– Det er en intim relasjon mellom plastisitet og nok søvn. En tenker seg at søvn er viktig for å stabilisere det man kaller hjernespor etter at en har lært seg noe på dagtid, fortalte Elvsåshagen.

Et annet godt tips for god hjernehelse er å vedlikeholde hjernen ved å stimulere den med læring. Andreas Engvig er geriater ved Oslo universitetssykehus med doktorgrad om hukommelse fra Psykologisk institutt, UiO, og har skrevet boken Demensbrems. I sin samtale med Løvstad fortalte han om hvordan hjernen er formbar også i de senere årene av livet, og hva en kan gjøre for å opprettholde plastisiteten etterhvert som en slutter i jobb.

– For noen kan det være en lettelse å slutte i arbeid, for andre er det en risikosone hvor man går fra den beste hjernetrimmen av alle, nemlig å være i jobb, til en mindre mentalt stimulerende tilværelse, fortalte Engvig.

Videre viste han til studier som tilsier at personer i pensjonsalder fortsatt har evne til å lære seg nye ting og trene hjernen.

LES OGSÅ: 41 prosent av skader på el-sparkesykkel skjer i fylla, Voi mener de har et ansvar for å få tallene ned

Sosialisering framfor sudoku

Ved Engvigs side satt Audhild Freberg Iversen som et prakteksemplar på en aktiv pensjonist. Hun opprettholder en aktiv livsstil ved blant annet å jobbe frivillig som jurist for Senior Norge og er opptatt av at livet skal være innholdsrikt selv om alderen tar innpå.

– Jeg har alltid vært nysgjerring. Jeg lurer på hva som skjer i morgen. Selv om man er på oppløpssiden, så er livet godt og spennende, fortalte Iversen.

Når hun gikk av med pensjon fryktet hun at tilværelsen kom til å endres til det verre. Hun så for seg at hun kom til å savne kolleger, jobben og klientene sine.

– Jeg er veldig glad i mennesker. Det å ha noe å gå til, noen å være sammen med, det å kunne bruke seg til noe er viktig, fortalte Iversen.

Engvig forklarte at Iversen gjør lurt i å opprettholde en aktiv hverdag som frivillig.

– Å være engasjert og jobbe med frivillighet er en glimrende måte å drive med hjernetrening på, forklarer Engvig.

Løvstad spurte om dersom en lever et aktivt liv og holder seg aktiv mentalt, behøver en å løse sudoku og kjøpe hjernetreningsprogrammer for å holde hjernen ved like i alderdom? Til det svarte Engvig at han ikke tror det er der skoen trykker.

– Vi har ingen dokumentasjon for å si at hjernetrim er bedre enn å være i sosiale settinger, utdypet Engvig.

Han fortalte videre at i studier på hjernetrening, ser en best effekt hos forsøkspersoner dersom de har gjennomført oppgaven i felleskap med andre.

Hjernehelse er psykisk helse

Engvig forklarte hvordan psykisk helse og hjernehelse henger tett sammen.

– Jeg tenker at det er to sider av samme sak. For eksempel ser man at hukommelsessvikt øker dersom en har gjentatte depressive episoder, fortalte Engvig.

Videre forteller han at den viktigste forebyggingen av hukommelsestap skjer tidlig.

– Vi ser at hvor godt du husker i inngangen til 20-årene har veldig mye å si for hvor godt du husker når du når pensjonsalder, gjenga Engvig.

Han understreket at den formbarheten som finner sted i barne- og ungdomsår har en stor, og kanskje en litt underkommunisert betydning for pensjonisttilværelsen.

LES OGSÅ: Soppsesongen er i gang, men få er klar over hvor lite soppen ønsker å bli spist

– Vi trenger hverandre så inn i granskauen

Som Kirkengen fortalte, har altså uhelse i barndomsår flere konsekvenser for videre liv. Som et viktig verktøy for å motvirke disse konsekvensene trakk Kirkengen fram sosiale relasjoner.

– Hvis du tidlig i livet for eksempel opplever misbruk, får du en instrumentell forståelse av deg selv. Det kan vi ikke rette på alene, til det trengs forståelse fra verden omkring oss, forklarte Kirkengen.

At et aktivt sosialt liv er gunstig, var det stor enighet om blant spesialistene. Schanke understreket viktigheten av sosiale relasjoners betydning for resiliens.

– Vi mennesker er den mest sosiale og sårbare arten av alle primater. Vi trenger hverandre så inni granskauen, utdypet Schanke.

Elvsåshagen sa seg enig i at sosial aktivitet er bra for hjernen, og tilføyde at det beviselig har god effekt på hjernens plastisitet.

– Hos forskningsdyr har man sett at flere lekekamerater øker plastisiteten i hjernen, fortalte Elvsåshagen.

Konferansier Løvstad oppsummerte det hele godt.

– Hjernen vår trenger andre hjerner, vi trenger andre mennesker. Det er viktig for all type helse. God hjernehelse og god psykisk helse er to sider av samme sak, avsluttet Løvstad.