FOTO: Capitol Records
FOTO: Capitol Records

Anmeldelse:

Livsråd fra The Beach Boys: La oss glise som om pandemi var et fremmedord

Med munnbind, håndsprit og begrensninger rundt ethvert hjørne kan surferock fort fungere som en midlertidig løsning i all elendigheten.

Publisert Sist oppdatert

Sommeren har alltid vært den beste tiden, i hvert fall for noen år tilbake. Det er tiden for sol, strender, bading og en form for Corona man helst ville innta flytende. Er det et album som virkelig samler hele denne stemningen, må det være All Summer Long av The Beach Boys fra 1964. Albumet er, av åpenbare grunner, ikke bandets beste (ref. Pet Sounds, kanskje et av det mest innflytelsesrike albumene i musikkhistorien). Likevel vil jeg tørre å påstå at det er et stykke undervurdert musikk når Beach Boys-katalogen skal diskuteres, og det er få album som fanger sommerstemningen på samme måten. Av alle surferock-albumene til Beach Boys-guttene, er All Summer Long definitivt det mest modne, og fungerer fint som et startskudd på hva som var i vente fremover for bandet.

Albumet sparkes i gang med “I Get Around”, for øvrig den første Beach Boys-låta til å toppe Billboard Hot 100-listen. I kjent Beach Boys-stil får man lag på lag med harmoniserende vokal, ledet av Brian Wilsons karakteristiske falsett. Låten fortjener definitivt sin plass i solveggen blant tidenes sommerlåter. På “All Summer Long” er gitarsoloene som definerte de fem foregående albumene byttet ut med både saksofon og fløyter, som en tidlig pekepinn på at Beach Boys var på vei mot en mer kompleks musikalsk retning.

Gira på sommerferie? Les også Studentenes svar på norgesferie

På “Hushabye” får man igjen servert himmelske Beach Boys-vokaler, og det er vanskelig å nevne andre grupper som like uanstrengt mestrer flerstemt harmonisering på samme måten. Her er det lett å bli sendt tilbake til bekymringsløsheten ved inngangen av 60-tallet dersom man lukker øynene noen sekunder.

“Carl’s Big Chance” viser fram hvorfor Carl Wilsons surfegitar i større grad bør trekkes fram når Chuck Berrys gitarspillende etterfølgere skal ramses opp. Instrumentalen med Wilsons lekne gitarriff på drøye to minutter fortjener en lytt, selv om låten åpenbart var tiltenkt som albumfyll. At Carl og Brian Wilson var sterkt inspirert av Berry trenger man ikke lytte lenge for å finne ut av, og for å gjøre det mer åpenbart er han blant flere tidlige rock-helter som hylles på låten “Do You Remember”. Litt snålt er det at Brian Wilson mimrer tilbake til Elvis og Berry, hvis låter ble spilt på radioen som nye utgivelser under ti år tidligere, men vi lar det gå for denne gang.

“Wendy” er et to minutter langt popmesterverk. Start/stopp-introen er et element man den dag i dag finner igjen i indie-poprock, men det er den drivende gitarlinjen kombinert med mer av den uslåelige vokalharmonien som virkelig gjør låten til en lekker lytteropplevelse. Med en varighet på to korte minutter, blir man levnet litt paff med et ønske om mer. Mer kvinnefokus i monitor er det å finne på “Girls On The Beach”, hvor Wilson og co. synger om å titte på jenter på stranda. En vellydende låt med vel tacky tekst sett med 2021-briller, men jeg vil tørre å påstå at det fantes flere strukturelle problemer på 60-tallet som også bør diskuteres i nåtidens lys.

LES OGSÅ: – Du skal ikke være mange dager på fisketur før du ofrer en skvett whiskey til elva

Er det en låt som virkelig kan kuttes er det albumets nest siste, “Our Favorite Recording Sessions”, hvor man som lytter er flue på veggen under en innspillingsøkt. Bandmedlemmene tuller og ler i et øyeblikk som fint kunne ha inneholdt setningen: “Fy flate så gøy vi er, vi burde laget en podcast”. Om dette er humordynamikken i et Beach Boys-kollektiv, tror jeg heller at jeg ville latt Sit finne meg noe på Moholt Studentby.

Likevel, etter en knapp halvtime med feel good-sommermusikk er det nærmest snålt å tenke på at John F. Kennedy ble myrdet bare et halvår tidligere. Akkurat her tror jeg likevel vi har litt å lære av de unge surferockerne. Med en grusom og langtekkelig pandemi som fortsatt definerer hverdagen så fortjener vi, gjerne opptil flere ganger i uken, å sette på litt bekymringsfri surferock og groove oss tilbake til en tid hvor pandemi hørte hjemme i et filmmanus og flaggermus kun ga Batman-assosiasjoner. Her vil jeg påstå at All Summer Long bør være øverste stalltips. Og hei, skulle du ikke like albumet har du kun tapt tjuefem minutter av verdens lengste halvår.

LES OGSÅ OM FESTIVALSOMMEREN: Dette ser vi (kanskje) fram til