Det åttende liv byr på en opplevelse uten like

I en fullsatt sal på Trøndelag teater forbereder publikum seg på en fire timer lang reise. Det åttende livet (til Brilka) med sine få rekvisitter og mørke atmosfære skaper en forventning samt en lovnad om en dyp og gripende fortelling man vil ta med seg, selv etter at sceneteppet har gått ned. Historien vi følger, er en sann historie basert på en bok av Nino Haratischwili der vi får bli med Stasia Jasji og hennes familie i Georgia under Sovjetunionen på 1920-tallet frem til 1945. Den kaotiske historien blir fortalt gjennom barnebarnet Nitsja sine øyne. Regissør Mina Salehpour inviterer oss til en sår forestilling og en reise i tid.

LES OGSÅ:  Ny læringsplattform på agendaen på studenttingsmøtet

Tar publikum med på reisen

Vi følger Stasia og hennes familie i flere generasjoner under Stalins terrorvelde. Et sårt tema som dette kunne ha skapt en anspent stemning i publikum. Heldigvis tar det ikke lang tid før den første Stalin-vitsen kommer, og hele salen kan humre og senke skuldrene. Som publikummer følte jeg meg aldri usett. I én scene er vi blant annet gjesteri et bryllup. Der må bruden, søster av Stasia, kave seg over publikumsetene for å komme seg til alteret. Vi blir alle en del av denne trøblete familien som står foran en tid med mye smerte. 

I andre akt får vi også bli med på en hel del fødsler. To tilfeldige publikummere får den store æren av å gjøre Elene, datter av Stasia, gravid med Daria og Nitsja. Å bryte den fjerde veggen er med på å styrke følelsen av at publikum er en del av familien, noe regissøren fortjener skryt for. Noen andre som skal ha skryt, er skuespillerne. De lange monologene, så og si uten innpust, gir oss som så på bakoversveis. Det må ha krevd en hel del dedikasjon og utallige timer for å få samspillet, replikkene og timingen til å sitte så plettfritt.

En historie om livets tilfeldigheter

Etter hvert blir det klart at denne historien ikke har en lykkelig slutt i det hele tatt. Tross en fornemmelse av en kommende tragedie fra øyeblikket sceneteppet går opp, får publikum likevel en støkk idet man innser at familien man har blitt en del av snart vil forsvinne.

I andre akt spør Kostja Jasji, sønn av Stasia, seg selv: «Når hadde vi mistet muligheten til å være lykkelige alle sammen?». Ja, for det skjer mye fælt med denne familien. Det interessante perspektivet om livets tilfeldigheter og hvilke valg vi tar, er grunnen til at jeg selv etter fire timer fortsatt sitter klamret til setet, ventende på et svar.

LES OGSÅ:  Tre og en halv time med filmatisk perfeksjon

Tungen rett i munnen 

Det er ikke til å stikke under en stol at man blir litt skeptisk når man setter seg ned i en sal og skal se på et teaterstykke som skal vare i fire timer. Og ja, det er overveldende i starten. Det er litt av et familietre som skal falle på plass, og har en ikke tungen rett i munnen, er det lett å gå i surr over hvem som var hvem sin mor eller kjæreste.

I tillegg er historien såpass brutal og vond at jeg flere ganger ønsker å gå fordi jeg ble så overveldet. Det er jeg glad for at jeg ikke gjorde. Så snart jeg fikk kontroll på navnene, kunne jeg lene meg tilbake i setet og bli grepetav familiens historie. Det åttende livet endte med stående applaus, til skuespillernes begeistring.

Absurd historie fortalt på en absurd 

Dette er ikke bare en gjenskaping av Sovjetunionens 1920- og -30-tall, det er også en historie om familierelasjoner, voldtekt, forræderi og kvinnekamp. Det er ingen ordinær familie vi følger, og historiens gjenfortelling bærer preg av dette. Absurde danser og bevegelser, lange monologer og stemningsfull musikk bygger opp under denne utradisjonelle familiens livshistorie.

For ikke å snakke om måten hvert eneste spotlys, hver eneste lysstripe og hver lyskaster er tenkt gjennom på mikronivå. I kombinasjon med musikk som fyller salen til bakerste rad, blir scenene intense og ekte, og det setter stemning i hele salen. 

Hvis man ønsker en kveld hvor man ikke vet om man skal le eller gråte, eller bare vil ha en unik publikumsopplevelse, vil Det åttende livet være et et godt valg.

Trøndelag teater viser stykket frem til 11. november.

LES OGSÅ:  Othelie elsker realityserier: – Det har blitt en ganske hard timeplan