Anmeldelse:

Fem tips som vil få deg hekta på tegneserier

Tegneserier har et ufortjent rykte for å være kun lettbent og barnslig underholdning. Denne myten burde vært avlivet for lengst.

Publisert Sist oppdatert

Er du en av dem som fnyser når noen nevner ordet «tegneserie», som mener tegneserier er lavkultur eller tilhører kategorien «barnebøker»? La oss avlive disse mytene med en gang. Det burde ikke være nødvendig å måtte forsvare tegneserieformatet i så stor grad som det jeg har måttet gjøre etter jeg skrev en bachelorgrad om emnet. Tegneserier favner bredt og er kult og spennende på så mange måter. Formatet er blitt omfavnet av akademia, og nå er det på tide at også den gjengse student legger fra seg fordommene. I den anledning har jeg laget en liste over noen av mine favoritter, som jeg er sikker på vil falle i smak hos den mest kyniske litteraturstudenten, så vel som de mindre litteraturvante.

Kebbelife

(2010-) av Mette Hellenes

Kebbelife har du kanskje sett deler av i Morgenbladet, der Hellenes fast leverer sine satiriske illustrasjoner. Serien gis ut av No Comprendo Press, og Burning babe er den sjette og siste utgivelsen. I Kebbelife følger vi Hellenes og hennes kollega, venninne og kunstner Vanessa Baird og deres formeninger om aktuelle saker i media og kulturlivet. Vi får duoens kommentarer og meninger om alt mulig, og morsomst er stikkene mot norsk politikk og kanskje spesielt Trond Giske. Det er skikkelig deilig å lese Hellenes syn på aktuelle debatter, fordi det er få som tør å være så frekke og ærlige. Det er også forfriskende å se noen tegne seg selv og bestevenninna si så stygg.

LES OGSÅ: Flere studentrevyer blir trolig digitale - andre avlyses helt

Persepolis

(2000-2002) av Marjane Satrapi

Dette er en klassiker innen feltet, og det med god grunn. Persepolis er selvbiografisk, og handler om livet til Marjane i Iran før og etter det skjebnesvangre revolusjonsåret 1979. Tegneserieromanen er delt inn i fire deler og omhandler Marjanes liv i Iran og Frankrike, fra barndom til voksen alder. Marjane er for tøff for sitt eget beste, og må flyttes til Frankrike fordi foreldrene er redd for hennes opprørskhet. Satrapis strek er ren og tegningene minimalistiske. Hele serien er tegnet i svart-hvitt og språket er presist og nøye utarbeidet. Persepolis er ikke bare interessant fordi Marjane er en spennende karakter å følge utviklingen til, men også fordi den er historisk viktig da den gjør leseren oppmerksom på det iranske folks historie. «Educate yourself», som det sies.

LES OGSÅ: Dette ser kulturredaksjonen fram til denne våren

Megahex

(2014-) av Simon Hanselmann

Denne går ut til de som spurte om jeg satt og leste Donald fordi jeg skrev bachelor om tegneserier (ikke vondt ment, Donald). Megahex er drøyt, mørkt og vanvittig morsomt. Det er ikke bare fortellingen om den steine duoen heksa Megg og katten Mogg som er hypnotiserende. Hanselmanns veksling mellom forskjellige stilarter i enkelte scener er verdt titten i seg selv. De fargerike tegningene gjør opp for de deprimerende og nihilistiske karakterene og stemningen i Hanselmanns univers. Forfatterens arbeidsnarkomani er dessuten høyst beundringsverdig, men også litt skremmende. Om det er én god ting som kom ut av 2020, så er Crisis zone årets soleklare vinner. Hele serien er gitt ut gratis på Hanselmanns Instagram.

Psycho Girl

(2018) av Agnes Jakobsson

Enda en svenske! Dette er en tegneserieroman de fleste kan kjenne seg igjen i, kanskje spesielt studenter. Streken er nydelig og mørk, og det neongrønne omslaget er ikonisk. Boka handler om Agnes som blir hekta på Lillis, men som ikke vil innrømme at hun er forelska. Lillis er en drittsekk av typen kulturmannen, som selvfølgelig er spennende når man er ung og naiv. Jeg tror alle kan kjenne seg igjen i det å være hekta på en du vet du aldri kan få. Jakobsson skildrer det ærlig og rått, på en altfor gjenkjennelig måte.

LES OGSÅ: Oppskrift på en enkel eplekake

Hjärnan darrar

(2016) av Klara Wiksten

Dette er en tegneserieroman som er halvveis selvbiografisk og dels kollektivistisk, som vil si at den handler om flere personer. Vi følger Klara gjennom flere år som arbeidsløs og psykisk syk. Hun er innom alle slags institusjoner for å komme ut i arbeid, og på disse stedene møter Klara diverse mennesker med ulike bakgrunner. Møtene mellom de ulike menneskene fortelles på en varm og humoristisk måte. Ved første øyekast framstår tegningene lite bearbeidede, fordi vi tydelig ser hvordan Wiksten har visket ut streken i enkelte ruter, for så å ha tegnet over igjen. Men det er nettopp denne enkle og barnlige stilen som bidrar til å forsterke romanens budskap. Jeg leste tegneserieromanen for et år siden, og har ikke lest noe som har satt seg så i meg siden. Wiksten viser en forståelse for andre mennesker jeg ikke har sett maken til, noe som er viktigere i dag enn noen gang. Jeg anbefaler deg ikke å sluke den på én kveld, slik det dessverre er lett å gjøre med tegneserier. Bruk god tid og nyt hver eneste rute.