ILLUSTRASJON:
ILLUSTRASJON:

Slik erobrer konspirasjonsteorier våre sinn

Hvem som helst kan tro på konspirasjonsteorier, men noen er mer tilbøyelige enn andre.

Publisert Sist oppdatert

Professor Asbjørn Dyrendal ved Institutt for filosofi og religionsvitenskap på NTNU er ekspert på konspirasjonsteorier. Han sier at det er viktig å skille mellom det som bare er misoppfatninger og pseudovitenskap og det som faktisk er konspirasjonsteorier.

– For at noe skal kunne kalles en konspirasjonsteori må det være snakk om eksplisitte anklager om at skjulte krefter sammensverger seg for å planlegge noe mot andre mennesker, forklarer Dyrendal.

Han utdyper videre at disse skjulte kreftene ofte består av mennesker man tilskriver mye makt. Det er dessuten et viktig poeng at en konspirasjonsteori generelt handler om omfattende systemer og prosesser, og ikke svertekampanjer mot enkeltpersoner. Enkeltpersonene står heller som personifiseringer av systemene.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">BORTFORKLARINGER: </span>Dyrendal forklarer at de som tror på konspirasjonsteorier, ofte har egne bortforklaringsstrategier.
BORTFORKLARINGER: Dyrendal forklarer at de som tror på konspirasjonsteorier, ofte har egne bortforklaringsstrategier.

Hvem tror på konspirasjonsteorier?

Ifølge Dyrendal er det noen overordnede fellestrekk for hvem som er mest tilbøyelige til å tro på konspirasjonsteorier. Blant annet er man mer tilbøyelig dersom man i større grad enn gjennomsnittet bruker magefølelse når man skal ta avgjørelser. Et annet vanlig trekk er at man har lettere for å bli absorbert i fortellinger og fantasier, og at man har mer paranoide tendenser enn andre. Dyrendal forteller også at mennesker som viser større tilbøyelighet til å finne hensikt bak hendelser, som å se etter mønster og sammenhenger, har en større sannsynlighet for å tro på konspirasjonsteorier.

– Det dreier seg veldig sjeldent om psykiatriske diagnoser. Som oftest handler det bare om at man har litt mer av disse egenskapene enn gjennomsnittet, presiserer Dyrendal.

En som tror på en konspirasjonsteori er ofte også mer selvopptatt enn snittet, og ønsker å være spesiell, del av noe større og et midtpunkt. I tillegg kan det handle om en type sosial identitet.

– Noen spesifikke religiøse og politiske identiteter driver for eksempel i spesifikke retninger, sier Dyrendal, og eksemplifiserer med at politiskpsykologiske orienteringer i enkelte konspirasjonsteorier kan være tungt ideologiske.

Generelt er det likevel ikke én bestemt politisk orientering som fører til tro på konspirasjonsteorier, men ifølge Dyrendal er det et fellestrekk at man gjerne, på en eller annen måte, definerer seg litt utenfor det vanlige politiske spekteret.

LES OGSÅ: En mulig transportrevolusjon

Nordmenn og konspirasjonsteorier

Det finnes også nordmenn som er tilbøyelige til å tro på konspirasjonsteorier. Dyrendal forteller at det er gjort sammenlignende undersøkelser mellom Norge og USA på nettopp dette.

– Det viser seg faktisk at forskjellene er små, selv om nordmenn skårer noe lavere enn amerikanerne når vi måler tilbøyelighet, sier Dyrendal.

Videre forteller Dyrendal at teorier som først dukker opp i USA, gjerne kommer i tilpassede utgaver i Norge. Blant annet preger globalisme innholdet i mange konspirasjonsteorier, og flere av teoriene handler om norske aktører som er underlagt større verdenssammensvergelser. Det oppstår også lokale konspirasjonsteorier i Norge og Norden. For eksempel er både plasseringen av en hovedflyplass på Gardermoen, og opphavet til den svensk-norske ulvebestanden tema for hver sine teorier.

Konspirasjonsteorier er heller ikke et nytt fenomen blant nordmenn. Dyrendal illustrerer med en utbredt teori på attenhundretallet om at norske frimurere samarbeidet med tryntyrken, som er en nedsettende betegnelse for ikke-kristne (gjerne muslimer). Frimurerne skal ha fanget norske bondejenter som kom til hovedstaden, slaktet dem og solgt dem til tryntyrken.

LES OGSÅ: Hvordan kan en innsjø full av dumpet ammunisjon, biler og søppel brukes som drikkevannskilde?

«Koronspirasjoner»

Dyrendal bekrefter at det også finnes ulike konspirasjonsteorier som omhandler koronapandemien. Én av konspirasjonsteoriene handler blant annet om at pandemien er et ledd for få mer kontroll over befolkningen. Ikke minst er vaksiner et stort tema.

– Alle konspirasjonsteorier om vaksiner som eksisterte fra før blir nå også knyttet til koronavaksinen, forteller Dyrendal.

Konspirasjonsteoriene om vaksiner er mangfoldige. En gjennomgående overbevisning er at vaksineringen har et annet mål enn immunitet. For eksempel kan det handle om at man vaksinerer for å sterilisere, spore eller oppnå tankekontroll. Det finnes også teorier om at formålet er å drepe barn med 5G-stråler, og at dette lettest oppnås gjennom å gi dem en mikrochip gjennom en sprøyte som utgis for å være en koronavaksine.

Kan man slutte å tro på en konspirasjonsteori?

–Alle er tilbøyelige til å ta ting for gitt når det kommer med signaler vi forbinder med sannhet, og det kommer fra kilder som mener det samme som oss og som vi stoler på, sier Dyrendal.

Kort sagt så er sjansen stor for at man selv tror litt på en konspirasjonsteori. Det er ingen dum idé å gå litt i seg selv for å finne ut om noe av det man selv tror på er en konspirasjonsteori. Men hvordan avdekker vi om noe er en konspirasjonsteori?

– Er dette en fortelling om mennesker eller en ideologi jeg allerede er mistenksom overfor? Er bevisføringen mangelfull? I så fall dreier det seg kanskje om en konspirasjonsteori, svarer Dyrendal.

Dersom noe høres for godt ut til å være sant, ut fra hva man ellers mener om disse menneskene, så er det gjerne det. I tillegg er det viktig å vurdere kilden. Dersom du tror på noe som du plukket opp i en tilfeldig video, laget av mennesker som ikke er vitenskapelige eksperter på temaet de uttaler seg om, bør du revurdere litt.

Når man formidler konspirasjonsteorier er det likevel typisk å henvise til noe man utgir for å være vitenskapelige resultat, uten at man nødvendigvis forstår det selv. Når det henvises til faktisk forskning, er det ofte vitenskapelige artikler som enten handler om noe helt annet, eller som sier det motsatte. Dette er altså signaler på sannhet, men vitenskapelige begreper og henvisning til artikler fungerer her som rene retoriske figurer.

Et annet spørsmål er om, og i så fall hvordan, man kan overbevise andre om at det de tror på er en usann konspirasjonsteori. Skal vi tro Dyrendal er det vanskelig, men ikke umulig, og det handler om å få folk til å ombestemme seg.

– Når man tror på konspirasjonsteorier har man ofte sine egne bortforklaringsstrategier, forklarer Dyrendal.

Et paradoks er at man må appellere til logikk, og gå gjennom gode kilder, men samtidig huske at den man snakker med gjerne har andre regler for hva som er sant enn det vi anser som vanlige vitenskapelige kriterier.

Ingen vil tape ansikt, så relasjonen og situasjonen er viktige for å lykkes. Man bør, i følge Dyrendal, ta det som en respektfull og åpen, men privat dialog. Ettersom det gjerne handler om identitet, og det å ha forstått noe andre ikke har forstått, kan det hjelpe om man er spørrende, og prøver å veilede vedkommende til å endre oppfatning på egenhånd.

LES OGSÅ: Vildes forskning er på kant med naturlovene

Konspirasjonsteoriers rolle i ekstremisme

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">MISJONSMARK</span>: Thorsen mener at studentmiljøet var en fruktbar misjonsmark for ekstremister før i tiden.
MISJONSMARK: Thorsen mener at studentmiljøet var en fruktbar misjonsmark for ekstremister før i tiden.

Ekstremisme defineres som ytterliggående handlinger eller forestillinger, hvor vold aksepteres som et akseptabelt virkemiddel til å skape store samfunnsendringer for politiske, ideologiske eller religiøse mål. I Norge er det hovedsakelig høyreekstremisme som er aktuelt, og ofte er konspirasjonsteorier med på å danne verdensbildet til ekstremister. Konspirasjonsteorier florerer i ekstremistiske miljøer, ettersom de må forklare overfor seg selv hvorfor de har så lav oppslutning fra befolkningen.

– Konspirasjonsteoretikere anser ofte resten av befolkningen som hjernevasket. Hvis du tror at alle andre enn deg selv er hjernevasket, så herder du deg mot alle mulige motforestillinger til den ideologien du bekjenner deg til, forklarer førsteamanuensis i statsvitenskap Dag Einar Thorsen ved Universitetet i Sørøst-Norge.

Hvem er utsatt?

Mennesker som er utsatt for å havne i ekstreme miljøer er ofte mennesker som har falt utenfor i samfunnet. Det er mennesker som kjenner på sosial frustrasjon, søker spenning, inkludering og tilhørighet.

– Før i tiden var studentmiljøet en fruktbar misjonsmark for ekstremister. Det var helt andre krav til utdanning før enn nå. Det var færre forelesninger, innleveringer og eksamener. Dette gjorde at studenter ofte satt med mye tid til overs, og som ressurssterke, men sårbare mennesker ble de ofte rekruttert til venstreekstreme partier slik som AKP(m-l) på 1970-tallet, forklarer Thorsen.

Radikalisert på hybelen

I dag er ikke studentene like utsatt for ekstremisme, men med internett blomstrer de ekstreme miljøene på ulike nettfora. Dette gjør at en kan bli radikalisert eller begynne å tro på en konspirasjonsteori bare ved å sitte på hybelen.

– På nettet finner man ofte nettsteder hvor det anvendes en algoritme som viser mer av innholdet den tror du ønsker å se. Dette gjør at hvis du først er nysgjerrig på en konspirasjonsteori, og søker den opp på nettet, så vil nettstedet servere mer innhold av samme slag, forklarer Thorsen.

En slik utvikling vil kunne lede til at man overeksponeres for konspirasjonsteorier, og kan begynne å tro på dem selv. Thorsen avslutter med å forklare at et inkluderende felleskap, stimulerende fritidstilbud, og medmenneskelighet overfor hverandre er viktige tiltak for å forebygge radikalisering.

Flere forskningssaker fra UD:

Studenter bruker hypnose mot eksamensangst

Kreftfremkallende krabber og forurenset fisk