<strong>Mjøsa: </strong>I desember var disse båtene ute på Norges største innsjø. Forskerne ombord sendte ned undervannsroboter for å samle inn data.
Mjøsa: I desember var disse båtene ute på Norges største innsjø. Forskerne ombord sendte ned undervannsroboter for å samle inn data.

Et giftig minihav

Hvordan kan en innsjø full av dumpet ammunisjon, biler og søppel brukes som drikkevannskilde?

Publisert Sist oppdatert

Dumping og forurensing i hav og vann er et stort problem, både internasjonalt og nasjonalt. NTNU ønsker å se på utviklingen av nye studier og forskningsprogram for arealplanlegging og forvaltning av innsjøer og landområder.

«The Digital Mjøsa Project» er et samarbeid mellom blant NTNU, Gjøvik kommune, Mjøsmuseet og Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) for å kartlegge Norges største innsjø. Ny teknologi legger press på behovet for en forsvarlig forvaltning av Mjøsa i årene framover. Prosjektet har som mål å øke kunnskapen innenfor områder som strekker seg fra kulturarv til innsjøens framtid, og kobler sammen fagmiljøer innen humaniora, ingeniørvitenskap, naturvitenskap og informasjonsteknologi. Forskerne har planlagt flere tokt, og gjennomførte det første i starten av desember.

Ønsker å rydde opp

Prosjektet startet etter initiativ fra viserektor ved NTNU Gjøvik, Jørn Wroldsen. Han forteller at han selv har en liten rolle i prosjektet, men han mener at dette er starten på et svært viktig prosjekt for Mjøsa.

Prosjektet «Digital Mjøsa» startet etter initiativ fra viserektor ved NTNU i Gjøvik, Jørn Wroldsen.
Prosjektet «Digital Mjøsa» startet etter initiativ fra viserektor ved NTNU i Gjøvik, Jørn Wroldsen.

– Det er mye avfall i innsjøen. Vi ønsker å undersøke hvordan dette påvirker blant annet drikkevannet.

Gjennom tida har både biler, ammunisjon og annet avfall blitt dumpet på ulike steder. Det er ingen som vet helt sikkert hvordan dette påvirker vannet som brukes av svært mange mennesker. Det største målet med prosjektet er å sikre Mjøsa som ressurs 500 år fram i tid.

– Dette er litt i tråd med NTNUs visjon om «kunnskap for en bedre verden». Vi ønsker å rydde opp i forsøplingen.

Norges største innsjø er gjenstand for interesse for fakultetene på både Dragvoll og Gløshaugen. Fakultet for ingeniørvitenskap og Fakultet for naturvitenskap er allerede involvert. Samtidig ønsker det humanistiske fakultet å delta i prosjektet grunnet mulighetene til å finne godt bevarte kulturminner.

– Det ultimate ville jo vært å finne et vikingskip. Arkeologene sier at det isåfall ville vært svært godt bevart fordi det ligger i ferskvann, forteller Wroldsen.

LES OGSÅ: En visuell fest for sjela

Digital tvilling

Prosjektet ledes av NTNU AMOS - Centre for Autonomous Marine Operations and Systems. Øyvind Ødegård er prosjektleder og seniorforsker i marin arkeologi ved Institutt for arkeologi og kulturhistorie. Han er overbevist om at det finnes gamle fartøy på bunnen av Mjøsa. Likevel fører sedimentering til at det vil være nødvendig å lete svært grundig for å finne det. Det holder ikke bare med kartlegging av overflaten.

– Men hvis vi skal finne vikingskip i Norge i dag som ikke er i en haug, har nok Mjøsa svært gode odds, sier Ødegård.

Letingen foregår hovedsakelig ved bruk av dykkere, men dette har sikkerhetsmessige begrensninger. Dykkerne kan ikke dykke dypere enn 30 meter, og det er derfor svært store områder som ikke er tilgjengelige for dykkerne.

<strong>Digital Mjøsa:</strong> Det er over hundre år siden sist Mjøsa ble kartlagt
Digital Mjøsa: Det er over hundre år siden sist Mjøsa ble kartlagt

– Da blir vi nødt til å bruke roboter og sensorer. Vi har også mulighet til å bruke høyfrekvent akustikk som skaper et slags svart-hvitt foto, forteller Ødegård.

LES OGSÅ: Edgar åpner på mandag

Forskerne ønsker å skape en digital modell av Mjøsa. For å få til dette brukes forskjellige typer sensorteknologi for å samle inn data som kan legges inn i den digitale modellen. Tanken bak dette er å skape en digital tvilling. Ved å bruke sensorer som avbilder bunnen får man produsert geografiske bilder som kan plasseres inn i en 3D-modell.

– Da kan man se objekter og hva som befinner seg på bunnen.

Dersom det gjøres interessante funn går de ned med en fjernstyrt robot som styres med en styrespak. Robotene bruker deretter ulike typer kameraer til å fotografere bunnen.

– Vi kan for eksempel sette på akustikk som skyter ned i bunnen for å skape et bilde. Dette brukes også for å lete etter oljefelt.

I dag står Mjøsa oppført med en dybde på rundt 450 meter på det dypeste. Disse tallene kommer fra en måling gjort i 1906 gjort ved bruk av ekkolodd. Prosjektet utfører altså de første vitenskapelige dybdemålingene på over hundre år. Det er stor enighet om at ingen egentlig vet hvor dyp Mjøsa er.

LES OGSÅ: Mutantviruset: Usikkert for omfanget av fysisk undervisning

– Jeg blir forbanna

Asgeir Sørensen er professor ved Institutt for marinteknikk og direktør for AMOS. Han legger vekt på at å finne et vikingskip eller andre historiske gjenstander i liknende skala er en stor bonus i det han betegner som et «grensesprengende» forskningsprosjekt. Hovedmålene er å sikre Mjøsa som ressurs, samt avklare mer om hvordan Mjøsa ser ut.

<strong>Vikingskip eller søppel:</strong> Det er gode odds for å finne godt bevarte vikingskip i Mjøsa
Vikingskip eller søppel: Det er gode odds for å finne godt bevarte vikingskip i Mjøsa

– Metodene vi bruker er grensesprengende og dekker et stort spekter. Det er også en veldig kostbar operasjon, men det er en stor styrke for NTNU å jobbe så tverrfaglig.

Han forteller videre at det første toktet som ble gjort i desember er en fin måte å vise hvordan NTNU setter ting på dagsordenen. Likevel er det med et svært alvorlig bakteppe.

– Jeg blir rett og slett opprørt, faktisk forbanna. Den marine forsøplingen er et mye større problem enn jeg visste – også i Mjøsa, forteller Sørensen.

Mjøsa har blitt forsøplet i mange tiår. På bunnen kan man finne alt fra biler til ammunisjon ikke langt fra drikkevannskilder. Forskerne ønsker nå å følge Mjøsa mer regulært. I Norge har man svært lite oversikt over omfanget av marin forsøpling og hvordan det påvirker både mennesker og dyr. Sørensen betegner Mjøsa som et minihav og metodene som brukes for å kartlegge innsjøen kan også brukes i havet.

LES OGSÅ: Takk, kjære medstudent!

Ut av syne, ut av sinn

Sørensen krediterer NTNU Gjøvik og Oppland Arbeiderblad for å ha satt i gang prosessen. Sistnevnte rettet fokus mot marin forsøpling. Blant annet har en våpenfabrikk ved Raufoss tidligere systematisk dumpet ammunisjon i sjøen. I dag er det ingen som vet hvor omfattende dumpingen var, bortsett fra at den var mer omfattende enn tidligere antatt.

– Før var det slik at man dumpet det man ikke ville ha i sjøen. Man fikk det ut av syne, og dermed ut av sinn.

Dette er en realitet, ikke bare for Mjøsa, men også andre steder i landet. Sørensen kan fortelle at det også har vært mye dumping ytterst i Trondheimsfjorden. Håpet er å bruke Mjøsa som et nasjonalt pilotprosjekt. Norges største innsjø er langt fra alene om å være sterkt preget av forsøpling.

– Dette er ikke lenger ute av syne. Vi kan ikke feie under teppet lenger, forteller Sørensen.

Takket være ny teknologi har forskerne større mulighet til å følge opp omfanget av forsøpling i både innsjøer og havet. Problemet er internasjonalt, og ved å bruke Mjøsa som pilot har forskerne håp om å kunne bruke de samme metodene i havet.

– Det har blitt et samvittighetsspørsmål. Vi har nå større muligheter til å følge opp, og må derfor gjøre de tiltakene som må gjøres.