Derfor lyver studentene: – Sparer tid

Har du svart «det går helt fint» når verden rundt deg virker å falle i grus? Kanskje sier du at du har sendt en mail eller hengt opp klær, selv om du egentlig hadde glemt det helt?

Vi forteller små løgner som dette nesten uten å tenke oss om, og de er som regel harmløse. Den som spør om du har det bra ønsker ikke nødvendigvis alle traumene dine til morgenkaffen. Og den vasken, den henges opp så snart du får tid, muligens.

Selvtitulert opprørsansvarlig Tora Stokland for psykologistudiets linjeforeningsavis kommer med denne forklaringen på hvorfor hun selv lyver:

– For å spare tid.

Svaret er såpass konsist at man nesten kan spørre seg om hun gjør som hun preker. Men heldigvis for intervjuets legitimitet utdyper hun videre.

– Hvis noen spør om noe og jeg vet det er en veldig lang historie, kan jeg finne på å si noe annet for å slippe å fortelle historien, forklarer Stokland.

Førsteamanuensis Krister Hagen ved Instituttet for psykisk helse beskriver dette som en særdeles vanlig variant av lyving.

– Noen ganger ønsker man å presentere noe som ikke overensstemmer med virkeligheten, fordi sannheten kan være ubehagelig eller komplisert.

Stokland gjør nok derfor ikke noe galt når hun lyver som hun gjør. Når Hagen skal forklare hvorfor vi lyver, kommer det tydelig frem at en løgn har to sider:

– Det vil være ulike årsaker til at man lyver. Først og fremst vil det være for å presentere en sannhet som gagner en selv mest mulig, eller eventuelt gagner noen andre. Man lyver for å dekke over noe eller for å være hyggelig.

Lyving for å dekke over noe

Når vi tenker lyving, ser vi gjerne for oss den erketypiske egoistiske lyvingen, den hvor vi sier vi ikke har spist all Daimen i Twist-posen eller når vi for tredje gang benekter å ha kjennskap til Jesus før hanen galer.

Hagen forteller at det også her er forskjeller. Vi lot det kanskje være igjen et par biter til lillesøsteren vår, eller kanskje vi hev oss over posen så snart den ble satt frem og sitter nå med lommen full av bevis.

– Det er en forskjell mellom hva som er en åpenbar løgn, altså fullstendig ikke sant, og hva som er en tildekking av sannheten, sier Hagen.

Drama- og teaterstudent Sigbjørn Wigdahl Dille har et eksempel på nettopp en slik åpenbar løgn.

– Vi holder på å sette opp et teaterstykke, og da var det noen som påsto at de visste hvordan man skulle utføre det tekniske. Blant annet skulle han forklare hvordan en høyttaler burde settes opp, men jeg vet nøyaktig hvordan man setter opp en høyttaler, og det var ikke slik, forteller han.

Selv om det var frustrasjon i Dilles ord når han minnes dette dramaet, var han for ordens skyld også klar på at han ikke er den som kan kaste første stein. Når han blir spurt om han selv legger frem fakta litt på kant med realiteten, kommer han med en innrømmelse.

– Ja, det gjør jeg. Ikke så ofte, men av og til presenterer jeg fakta som stiller meg i et bedre lys, sier han.

LES OGSÅ: Éi røyst avgjorde da Samfundet sa nei til å droppa Equinor.

Det er ikke slik at alle oppfatter sin egen vridning av fakta på denne måten. Stokland er nemlig klar på at hun lyver, men ikke av de samme grunnene som Dille.

– Jeg lyver ikke nødvendigvis for å vise meg frem fra en bedre side, sier hun.

Slik unngår Stokland å måtte ty til halvsannheter, tilsløringer eller regelrett løgn. Spesielt det siste er Hagen klar på at er greit å unngå.

– Jeg vil ikke anbefale folk å lyve. Å påstå at du har en utdanning du ikke har, vil for eksempel kunne være straffbart, forteller han.

Løgnen trenger heller ikke være straffbar for at konsekvensene kan være kjipe for en selv eller andre. Det har historiestudenten Margrete Berg fått erfare.

– Jeg kan jo ta et eksempel fra kjærlighetslivet: En fyr jeg holdt på med sa til meg at jeg selvsagt var den eneste, selv da jeg hadde bevis på noe annet.

Når Stokland blir spurt om hun har blitt løyet til, forteller hun at hun definitivt har opplevd å ha visst sannheten, men blitt fortalt noe annet. Men så spørs det da, om dette er sant eller om Stokland kom på en historie som var for lang til å fortelle Under Dusken.

Lyving for å være hyggelig

Hagen beskriver bildene vi velger ut til sosiale medier som et ikke-verbalt eksempel på den samme type «lyving» som oppstår når vi presenterer fakta på en fordelaktig måte.

– Ingen går inn for å presentere en gjennomsnittlig versjon av seg selv, sier han.

Videre forteller han at denne typen lyving hverken er mer ondsinnet eller moralsk forkastelig enn å bruke deodorant og parfyme.

– De fleste som skal på stevnemøte vil jo ha på seg sine fineste klær, sminke seg, ordne seg så fint man kan, og dermed fremstå som den beste utgaven av seg selv. Dette er noe de færreste vil oppleve som løgn, men som til en viss grad er det samme, sier Hagen.

Kanskje dette til og med er tilfellet for Berg; da hun ble spurt om hun løy, erkjente hun stolt:

– Nei. jeg liker å være ærlig.

For det viser seg at vi ikke er uærlige om vi presenterer oss selv på den måten vi ønsker å bli oppfattet av andre. Ifølge Hagen er dette noe som forekommer ekstra mye i de situasjonene man vurderes og har noe å tjene – for eksempel på et jobbintervju eller et stevnemøte.

– Kanskje man viser seg frem som mer sporty, sosial eller verdensvant enn det man egentlig er.

Det klassiske eksemplet på dette er det ene bildet så vel som alle nordmenn har på Tinder-profilen sin: blå himmel, knæsj oransje jakke, lue med norsk flagg i pannen og et skilt som bekrefter hvor høyt over havet en har dratt seg.

– Man har riktignok vært på den toppen bildet ble tatt, men det er ikke sikkert det er så veldig representativt for hvem man er. Det er mulig dette var den eneste fjellturen man noensinne gikk på, sier Hagen.

LES OGSÅ: Klimakrisen i anmarsj: – Det haster noe jævlig men det blir ikke gjort noe.

Dille kommer med en teori på hvorfor vi forteller slike typer løgner, samt hvorfor mange føler seg presset til å presentere seg på den måten Hagen forteller om.

– Jeg tror folk føler at de må fortelle noen hvite løgner som reflekterer det de tror resten av gruppen forventer av dem for å passe inn.

Det kan også hende man føler at bildet på toppen, hvor man har roser i kinnene og smiler bredt, er et hvor en tar seg særdeles godt ut. For som Stokland sier:

– Det er vel kanskje dette som er sannheten, bare fra ens eget perspektiv.

Hagen er usikker på om det i det hele tatt er mulig å kategorisere en slik fremstilling som løgn, da det i slike situasjoner vil være lite hensiktsmessig å si åpenbart feilaktige ting om seg selv.

– I den grad noe er forledning eller bedrageri, er det en grense en ikke skal overskride før noe oppleves problematisk. Men det å derimot vise seg fra sin beste side, vil i en slik situasjon fremstå veldig sosialt riktig. De færreste ønsker å dukke opp til et stevnemøte i filttøfler og joggedress, forteller han.

Lyving på stevnemøte = Bra?

Ifølge Hagen er det ikke nødvendigvis en dårlig ting om du sitter overfor en gutt du føler overdriver sine positive sider, eller en jente som virker å smøre på litt ekstra når hun forteller om hvor mye hun tar i benk.

– Ved å fremstille seg selv mest mulig positivt, viser man at dette er en relasjon man ønsker å gjøre noe mer ut av. Det kan derfor også være et tegn på gode intensjoner.

All løgn er derfor ikke et ubestridelig onde. Vi blir nervøse, vi blir sjenerte, og vi blir fylt av en uimotståelige trang til å ytre de ordene vi tror vil få noen til å like oss. Vi vil definitivt ikke si noe som får dem til å mislike oss. Hagen oppsummerer det slik:

– Man vil ikke fronte svakhetene sine først.

Berg er enig i at mye av motivasjonen bak lyving nok ligger i håpet om et ønskelig utfall.

– Vi lyver sikkert for å unngå å havne i ubehagelige situasjoner. Man tenker at «om jeg lyver nå resulterer det i et mer behagelig utfall».

Kanskje var det redselen for en ubehagelig situasjon som gjorde at hun var så brennsikker på sin egen ærlighet tidligere, for ikke mange minuttene etter intervjuet kom hun tilbake med en smule mindre bastant uttalelse.

– Jeg kom på nå at det sikkert fikk meg til å fremstå som tidenes største løgner da jeg sa jeg ikke løy. For jeg må nok innrømme at en og annen hvit løgn kommer i ny og ne.

LES OGSÅ: Ukultur på filosofistudiet: – Det var «guttastemning» og Jordan Peterson-vibber.