– Det er ikke alltid lett å få ting ut i store kanaler, og da må man lage den kanalen selv

En sen vinterkveld møter Mathias R. Samuelsen og Rune Hjemås opp på Ramp ved Svartlamon. Ute er det minus­grader og stiv kuling, inne er det varmt, folksomt og Can over høyt­talerne. De er begge forfattere og tidligere beboere i Trondheims forfatterbolig Adrianstua. Sammen startet de opp småforlaget og tidsskriftet Beijing Trondheim i 2013.

Startet gjennom skrivekurs

Hjemås hadde etter ni år i Bergen og Oslo kommet tilbake til Trondheim. Samuelsen tok kontakt og spurte om han ønsket å være med å holde skrive­kurs for unge. Hjemås forteller ydmykt om gleden de opplevde ved dette ar­beidet. Etter skrivekursene gikk de sam­men gjennom tekstene og drømte om en arena hvor dette kunne vises frem. Dette var én av spirene som vokste seg videre til å bli Beijing Trond­heim.

– Vi har hele tiden hatt en de­bunt­antdel som fast del av tidsskriftet. Her får unge lovende skribenter presentere tekstene sine. Det er det skriftlige for­matet som gjelder, sier Hjemås.

De delte inntrykket av at litteratur- og kunstmiljøet i Trondheim var inne i en nedgangsperiode. Med Oslo som sentrum for forlagene, og Bergen med skrivekunstakademiet, ønsket de å op­prette en plattform i Trondheim for å rekruttere folk. Samuelsen forteller blidt om hvordan det ble satt ut i livet:

– Vi ønsket å styrke forholdet mellom kunst- og litteraturmiljøet. Den første utgivelsen vår var en «artist’s book», utgitt i konvolutt med nål, tråd og en instruksjon på hvordan man kunne sy ryggen på den.

LES OGSÅ: Selv skribenter er slaver for algoritmen

Kulturell kapital

Sammen har de fått sette sitt eget preg på forlagets utgivelser. De benytter sjansen til å gi ut prosjekter som de mener har livets rett, men ikke passer de vanlige forlagenes formater, for eksempel i tilfeller med for få sider eller mindre kjente forfattere.

Hjemås viser frem en utgave av en av deres siste utgivelser. En liten, tynn lyseblå bok med et bilde av en for­gylt stumtjener. Den puertoricansk-ameri­kanske poeten Rakel Salas Sivera er blitt gjendiktet til norsk av Amalie Kasin Lerstang og Kristine Helliesen. Dette er en del av en anto­logi som blir gitt ut i sam­laget over jul.

– I falsk beskjedenhet vil jeg si at mye av amerikansk litteratur som har kommet ut i Norge de siste årene, har hatt en start hos oss i magasin eller utgivelse. Det er ikke alltid lett å få ut ting i store kanaler, og da må man lage den kanalen selv, mener Samuelsen

På bordet blir det lagt frem en stor og overraskende tung bok, med vakker grafikk i hvitt og sølv. Klaus Frölich er en tysk fotograf som har vandret rundt i Trondheims gater. Arild Vange har funnet tekst ved pla­kater, instruksjonsmanualer og lig­nende. Sammen har de med to ulike blikk forsøkt å lime det sammen til ett trondheimsbilde.

— Dette er det som får plass hos oss. Vi går i null hele tiden, og fordi profitt ikke er målet, blir det en kjærlig­hetsgreie. Penger er det ikke i det, men den kulturelle kapitalen kan omsettes på sikt, sier Samuelsen.

Hjemås har et lurt smil og legger til:

— Det kan over tid veksles i penger. Som for eksempel da vi ga ut en an­tologi med amerikansk poesi i 2018. Nå jobber vi med bind to.

En «catch 22»

Penger blir fort en utfordring når noe nytt skal startes opp. Samuelsen forklarer det som en «catch 22», hvor man må ha penger for å kunne tjene penger. Et prosjekt de mener eksemplifiserer dem som små­forlag, og deres rolle i litteraturmiljøet, er sam­arbeidet med Steve Leirvik. De­but­­romanen, som kom i 2011, hadde han gitt ut på det prestisjefulle for­lag­et Oktober. Det gikk en lengre periode hvor han ikke ga ut mer og var demotivert av forlagsbransjen i Oslo. Han tok kontakt med Beijing og resul­tat­et ble novellesamlingen Par som drikker.

— Leirvik satt i Kristiansund med et spennende prosjekt og hadde et ønske om å jobbe lokalt og å jobbe tettere enn på større forlag. Der kan vi bidra. Det var første gang en etablert forfatter valgte å gå til oss heller enn et stort forlag, forteller Hjemås.

LES OGSÅ: Gaarders største filosofiske undring

Unge talenter bidrar

Hjemås og Samuelsen hadde et håndfast mål om at tidsskriftet skulle være en konstant del av arbeidet. De kom frem til at norske litteraturmagasin hadde en levetid på fem år. De første fire numrene var Samuelsen og Hjemås alene i redaksjonen. De ønsket å slå den typiske levetiden. Det ble mulig gjen­nom å gjøre endringer i re­dak­sjonen, og etter hvert gi arbeidet videre.

— De siste numrene har vi trukket oss ut. Det var veldig spennende med det første nummeret der vi ikke var med selv, fordi vi ikke visste hva de hadde holdt på med. Det var folk vi kjente, så vi var trygge på at de ikke hadde ødelagt hele greien, forteller Hjemås med et smil om munnen.

— Først var det noen unge poeter som tok over, og nå er det en gjeng med unge akademikere og kultur­journa­lis­t­er, legger Samuelsen til.

Når de nå ser tilbake på tiden med forlaget, opplever de at med lærdom, prø­ving og feiling har småforlagets ut­givelser og tidsskriftet fått et proffere uttrykk. Ved hjelp av ulike grafiske de­sign­ere, som har fått rom til å sette sitt preg på utgivelser, hjelper de unge mennesker med å få jobbe innenfor sitt eget felt, samt utvikle egne uttrykk. Samuelsen forteller:

— Magnus Osnes var den første hos oss, og han har fortsatt videre med design på bøker. Det er en vanskelig bransje å komme inn i. Han fikk jobbe noen år, lage en portefølje og så kom­me seg videre.

Han legger til at de gir ganske frie tøyler, selv om de har sine egne men­ing­er når det gjelder typo­gra­fi og lignende.

– Det er jo et fagfelt og vi ønsker at folk skal føle et eierskap til produktet.

Masterblues og gullskei i ræva

De kommer fra ulike fagfelt og beskriv­er det som positivt å ha ulike styr­ker. Hjemås er utdannet jurist og har aldri hatt jobb inn­­en­­for yrket, men mener det har vært viktig for hans tekst­forstå­else. Midt i studiet til­brakte han et permisjons­år på skrive­kunst­akademiet. Det var van­skelig å kom­me inn på jobbmarkedet og da hans første manus ble antatt for publisering, opplevdes det som en redning.

— Jeg kom inn på Samlaget og fikk sommerjobb et par sesonger. Det har vært små midlertidige prosjekt i forlag, forfatterarbeid og stipender. Jeg har ikke kommet så mye lenger siden da, men kjenner på en ro. Kanskje skulle jeg ikke lenger enn hit, sier Hjemås mildt.

Samuelsen legger til at Hjemås fikk arbeidsstipend ganske tidlig og fleiper om at han hadde gullskei i ræva. Samuelsen har selv bakgrunn med master i litteraturvitenskap og sier seg enig med Hjemås sin opplevelse av de første årene etter studiet som tunge. Ferdig med masteren i en alder av tjueseks ønsket han å holde på lenger.

— Jeg var ulykkelig postmann en stund, for ung til å få en ordentlig jobb. Med en partner i jobb ble jeg husfar som stod klar med martinien når hun kom hjem.

Politisk og amerikansk poesi

Med amerikansk lit­te­ra­tur som sen­trum for deres utgivelser har de hatt mulig­heten til å gi ut tekster av minor­itets­poeter fra USA. De har vært med på en bølge hvor poesi har vært den mest sentrale uttrykksformen for LHBTQ­+-­miljøet. I 2018 i New York deltok de på en po­esi­festival, hvor de blant annet fikk bidra med høyt­op­plesn­ing i en poesi­bok­handel. Det ble også laget en liten antologi med over­set­te­lser av deres egne tekster til engelsk, som de kunne gi videre.

— Vi bestemte oss for å bruke materia­ler vi fant på en «99-cent-store». Vi lagde hull i papirene og brukte tanntråd for å binde dem sammen med vokspapir, forteller Hjemås muntert.

Må man være ambisiøs?

De er begge klar over hvilke ulike forventninger de har til arbeidet sitt, om det er som forfatter eller redaktør. Gjeldende småforlaget har de ingen bestemte tanker om vekst, men er glade for å ha skapt en helt egen plattform. Selv om å starte forlag og tidsskrifter i Norge er veldig ambisiøst, mener de selv at de har vært både nøkterne og realistiske.

— Jeg tenker at man kan være etablert, men ikke fornøyd, og at ambi­sjons­nivået hele tiden kan justeres, sier Hjemås.

— Ambisjon kan være mange ting. Det kan være å få til det beste man kan innenfor et gitt format, mener Samuelsen.

Gjennom sine ti år har de endt opp med å være en stor del av lit­teratur­miljøet i Trondheim. Hjemås resonnerer rundt hvordan deres rolle har endret seg:

— Vi har prøvd å være en slags grunnmur, slik at det ikke skal bli helt tomt, men det trengs alltid noen som gjør nye ting.

Noen må ta opp fakkelen

— Har dere noe dere er stolte av?

Samuelsen ser tankefull ut og forteller rolig om et samarbeid med poeter fra Hong Kong som i magasin to av tidsskriftet ble utgitt på både kinesisk og engelsk. Samarbeidet ble imidlertid brutt da studentopprørene brøt ut.

— Vi har aldri vært overdrevet politiske, men det ligger en stolthet i at det eksisterer som en slags kilde til kinesiske poeter som ikke kan trykkes i hjemlandet.

Aspirasjonen om å være en plattform for unge mennesker som vil gi ut tekst, men også jobbe med foto og grafikk har holdt seg gående. Samtidig som de har kunnet fortsette å gi ut det de selv er mest giret på og å være et alternativ til de store forlagenes regler man må innrette seg etter. Deres avsluttende oppfordring er klar, men uten alvor:

— Nå er vi ikke hippe lenger, så vi håper noen andre kommer og tar opp fakkelen for hippheten sin skyld, sier Samuelsen.

— Det blir aldri for mye hipphet, oppsummerer Hjemås.

LES OGSÅ: Bibliotekar – den uoppnåelige drømmen?