Lillian Fjærli Endrerud
Lillian Fjærli Endrerud

En oppvisning i opptreden på Dokkhuset

Av og til sier tre enkeltartister mer enn tusen band, og dette er noe av magien med Trondheim Solo Sessions. I kveld var scenen for 15. gang satt, i denne runden for tre spennende artister på et utsolgt Dokkhuset.

Publisert Sist oppdatert
Oda Steinkopf
Oda Steinkopf

Konsertserien Trondheim Solo sessions, drevet av dyktige Nicolas Leirtrø og Amalie Dahl, er en glimrende anledning for enkeltmusikere til å skinne og ha all oppmerksomheten for seg selv på scenen. Onsdag 21. april var det igjen klart for neste innslag i serien, som bestod av tre unge musikere som alle studerer i Trondheim. Først ut for kvelden var bassist Oda Steinkopf, beryktet i Trondheims jazzmiljø som en musikalsk bauta i flere band, blant annet Starlight Big Band. Settet denne kvelden bestod av både egne låter, samt en versjon av en Per Texas Johansen-låt, som Steinkopf manøvrerte seg gjennom med glitrende, groovy bass-spill og myk vokal. Man kunne kanskje til tider merke at å lede konserter helt alene ikke er det hun gjør til vanlig, men dette var dog ikke til forkleinelse for konsertopplevelsen. Selv synes jeg settets høydepunkt kom helt til sist, en breakup-låt av det optimistiske slaget. Som Steinkopf sa det i låta: selv om det blir slutt så kommer hun jo til å bli forelsket igjen!

Hun beskrev denne konserten som å hoppe i fallskjerm – det er skummelt å hoppe ut i, men gøy når det først er i gang. Det kan jeg si meg delvis enig i, da settet hadde en tydelig nerve. Spenningen til tross: denne kvelden landet hun alltid på trygg grunn, og det blir spennende å følge med på hva som skjer videre med soloprosjektet. Jeg gleder meg!

LES OGSÅ: UKA slipper ny artist og inviterer til standup-galla

Det fantastisk fine med Solo sessions er at det ikke er bundet til sjanger, og at man dermed kan oppleve flere sjangre på kort tid. Dette var tilfellet med kveldens andre akt, Lillian Fjærli Endrerud. Mens både Steinkopf og kveldens siste musiker begge opererer i jazz-landskapet, henger Endrerud i de klassiske gangene på institutt for musikk ved NTNU, hvor hun studerer piano.

Lillian Endreruds solosett var fra start til slutt en kontrastfylt og dynamisk opplevelse, gjennomført med teknisk bravur. Kveldens musikalske meny var en variert femretter, tilberedt med ingredienser fra 1700- og 1800-tallet. Med letthet manøvrerte hun seg gjennom flere uttrykk, fra blant annet Mozarts rene, enkle melodier og Fantasia i D-moll til ungarsk folkemusikk i Ungarsk rapsodi nr 2 av Liszt.

Når man ser fingrene fly over tangentene er det ingen tvil om at de tekniske ferdighetene er på plass. God teknikk er derimot ikke det samme som god konsert, men formidlingsevnene til Endrerud var i aller høyeste grad på plass, noe som gjorde dette ekstra gøy å høre på. Med tydelige ansiktsuttrykk kunne vi følge denne berg-og-dalbanen av en reise gjennom ulike uttrykk og stilarter, dur og moll, fra det dramatisk komplekse, til det enkle og minimalistiske. Selv om jeg ikke selv frekventerer klassiske konserter, drar jeg gjerne for å høre og ikke minst se Endrerud spille igjen.

Fikk du med deg denne? Spotifys makt over dine lyttevaner

Audun Rørmark
Audun Rørmark

Der Steinkopf og Endrerud fremstod som noe uvante hovedpersoner på scenen, virket Audun Rørmark svært naturlig i rollen som solomusiker. Fra første sekund var det god kontakt med publikum, og den unike Dokkhuset-stemningen hjalp godt på. Selv om det åpenbarte seg at Rørmark, på lik linje med kveldens foregående musikere, først og fremst er instrumentalist, er det tydelig at han gjerne ønsker å interagere med sitt publikum. Dette kom godt med mellom låtene, når fiolinen og hardingfela måtte stemmes.

For det var med disse instrumentene samt vokal at vondt onsdagsgruff skulle fordrives. Med egenkomponerte kjærlighetslåter fikk vi her presentert deler av soloprosjektet hans, som avdekket en mer følsom side enn vi har sett tidligere med band som Magellan. Ambisjonene er store, og potensialet er der, og jeg er veldig nysgjerrig på hvordan det kommer til å låte når det en gang blir fanget på bånd. Mine musikalske assosiasjoner går til en slags miks av det episke i Ola Kvernbergs felespill, og Jacob Colliers pop-lefling. En allerede spennende blanding som jeg er spent på å høre mer av, også i fullformat!

Mer musikk fra UD:

Anmeldelse: Drongo - 1

Anmeldelse: The Armed – ULTRAPOP