Et grønt valg - ifølge selgeren

Når forbrukeren kan velge mellom flere produkter enn noensinne, er det vanskeligere enn noen gang å velge grønt. Og merkingen kan villede.

Publisert

Elsparkesykkelaktørene Voi og Tier omtaler seg selv som et bærekraftig alternativ til fossilbiler, og på nettsidene deres finner man en egen side om hvor bærekraftige de hevder å være.

Sosiale medier-ansvarlig André Virani i student­­laget til Framtiden i våre hender i Trondheim opplever at el­sparkesyklene ikke er like miljø­vennlige som de selv hevder.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">NYTENKENDE: </span>Virani tror kreative løsninger blir viktig for å sikre bærekraft.
NYTENKENDE: Virani tror kreative løsninger blir viktig for å sikre bærekraft.

– Man ser fra Sintefs statistikk fra i fjor at el­sparkesykler i all hoved­sak erstatter gange og sykling. Da er det ikke så bærekraftig likevel, sier Virani.

Forbrukerjurist Thomas Iversen i Forbruker­­rådet støtter opp om Viranis påstand med data fra Transport­økonomisk institutt (TøI).

– Kun tre prosent av elsparkesykkel­brukerne oppgir at de heller ville ha kjørt bil. Over 60 prosent av reisene erstatter gange. Å gå er åpenbart mer miljø­vennlig. Det har lavere risiko og er bedre for folkehelsen, forklarer Iversen.

LES OGSÅ: Campusprosjektet kan miste milliarder

Muliggjør kollektiv­muligheter

Kommunikasjonssjef Julia Sandstø for Tier mobility Norway forteller at TøI-rapporten både Iversen og Virani prater om, kom i 2019 basert på omtrentlig 200 respondenter på gata i Oslo like etter elsparkesykkelen inntog.

– Altså før el­sparkesyklene endret rei­­se­­­vanene til nord­menn, mener Sand­stø.

Hun sier at det siden 2019 har blitt gjort én undersøkelse på bilturer erstattet av elsparkesykkelturer. Denne ble gjennomført av Ipsos i 2021. Sandstø påpeker at i denne undersøkelsen kom det fram at elsparkesykkelturer erstattet 18 prosent biltrafikk i form av både bil og drosje.

– Jeg har hørt at TøI skal slippe ny statistikk på dette hvert øyeblikk, fortsetter Sandstø.

At passasjerer tar el­sparkesykler isteden­for buss og gange, er noe Sandstø erkjenner. Hun mener at det alltid vil være slik. Likevel viser hun til at el­sparkesykler ofte brukes i kombinasjon med andre transportmetoder. Deriblant kollektivtransport.

– Samme TøI-kartlegging viser at elsparkesyklene stort sett brukes på vei til og fra jobb eller skole. I rapporten kommer det frem at elsparkesykkelen inngår som ett av flere transport­midler for over halvparten av våre respondenter, sier Sandstø.

«Flere transportmidler» er ifølge Sandstø trikk, t-bane, buss og gange. Hun mener at el­sparkesyklene da kan hjelpe forbrukeren med å ta grønne valg.

– Det er det samme som har gjort el­sparkesyklene populære: til­gjengelighet, fleksibilitet, pris og effektivitet. Og på veien dit må vi ikke la det gode bli det perfektes fiende, avslutter Sandstø.

LES OGSÅ: Kruttsterk prestasjon fra Dragvollrevyen

Reparasjon

Videre forklarer Iversen at Forbruker­rådet ikke har gått i dybden på el­sparkesykler, men at «vugge til grav»-prinsippet ligger til grunn. Han mener at de forventer at utleie av el­sparkesykler ikke skal føre til et fjell av utrangerte produkter som verken kan repareres eller gjenvinnes.

– Det er for eksempel ikke miljø­vennlig i seg selv å bytte ut batteriene. Det vil avhenge av hvilken miljø­belastning disse batteriene har, sier han.

Virani tenker liknende om el­sparkesyklenes reparasjons­­muligheter. Han hadde ønsket å se et system som gjør at flere deler kan byttes enkelt ut.

– Kanskje man kan bytte det ut med et mer modulært system. Hvis et ratt går i stykker, kan man heller få et nytt, forklarer han.

Han nevner også effekt­sperrer på batteriene, slik at batteriene ikke kjøres for hardt. Eller at enda flere deler kan byttes ut.

Uedelt ressursforbruk

Videre mener Virani at elsparkesyklene generelt har blitt ødelagte for lett. Enten det er batteriene som blir så dårlige at de må byttes eller at deler ikke kan repareres om man velter. Han mener dette er sløsing av ressurser.

Han forklarer at batterier på el­sparke­sykler, som andre større batterier, benytter seg av metallene litium og kobolt som ofte utvinnes under dårlige forhold.

– Man har det etiske, som at det ofte er grusomme arbeidsforhold og barnearbeid i disse gruvene, mener Virani.

Virani forklarer at han får en vond følelse inni seg når han kjøper ny elektronikk, men mener at det ikke nødvendig­vis er negativt.

– Det er en grunn til at man får dårlig samvittighet, mener han.

Han snakker om at det ofte er bra å elektrifisere mer i samfunnet, men legger til at man må elektrifisere riktig.

– Man trenger ikke elektrifisere det som ikke var fossilt til å begynne med. En god sparkesykkel er den man bruker benkraften med. Å elektrifisere den er ikke en bærekraftig løsning, mener Virani.

LES OGSÅ: Nesten hele studielånet går til leie: – Regjeringen må prioritere studiestøtten

Falskt grønt produkt

For frivillige miljøs­tudenter i Trond­heim er ikke grønn­vasking et fremmed begrep. Gjennom verv har de et nært forhold til det. Student Ragnhild Simonsen har gjennom deltakelse i både Naturvernstudentene og Greenpeace dyrket interessen sin for temaet.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">ENGASJERT STUDENT:</span> Simonsen gjør alt hun kan for å være en bevisst forbruker.
ENGASJERT STUDENT: Simonsen gjør alt hun kan for å være en bevisst forbruker.

En som vet mye om salgstriks, er Iversen.

– Grønnvasking handler om å bruke miljø- eller bærekraft­påstander som ikke kan dokumenteres til å fremme salget av en vare eller en tjeneste, forklarer han.

Iversen forteller at det ofte brukes ord som «miljøvennlig», «grønn» eller «bærekraftig» sammen med et design som gir inntrykk av at deres produkter er bedre enn konkurrentenes. Om et selskap markedsfører et produkt som bærekraftig, må selskapet kunne dokumentere det.

– Forbrukertilsynet har laget en vei­ledning som gir detaljert informasjon til selskaper som ønsker å bruke miljø- eller bærekraftpåstander i markeds­føringen sin, sier Iversen.

Simonsen er klar i sin sak:

– Jeg mener grønn­vasking er u­­moralsk. Det er noe jeg jobber med å forhindre.

Varierende ansvarsfølelse blant studenter

De frivillige studentene opplever i varierende grad at medstudenter føler på et forbrukeransvar. Aaseline Elizabeth Jensen er leder for FN-studentene i Trondheim. Hun ser på seg selv som en svært kritisk forbruker.

– Jeg har venner som bruker mye tid på å ta riktige valg. Andre venner bryr seg ikke like mye, forteller Jensen.

Når hun forteller om forbruker­samfunnet, vektlegger hun også en tyngende konflikt hun føler på.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">UNG FORBRUKER: </span>Jensen opplever det som vanskelig å balansere deltakelse i forbrukersamfunnet med miljøbevegelse.
UNG FORBRUKER: Jensen opplever det som vanskelig å balansere deltakelse i forbrukersamfunnet med miljøbevegelse.

– Når­ man er ung vil man være en del av forbrukersamfunnet. Man vil for eksempel reise og kjøpe nye klær. Samtidig er man del av en stor miljøbevegelse. Dette skaper konflikt, mener hun.

Som miljøbevisst student kan man tiltrekkes av varer som reklameres som grønne. Jensen uttrykker likevel at det kan være vanskelig å ha tillit til den grønne markedsføringen man blir utsatt for. Kjennskap til grønnvasking har derfor gjort henne til en mer oppmerksom forbruker.

– Det er mange aspekter ved det å være forbruker man ikke har tenkt på før. Hva betyr det for eksempel egentlig at et produkt er resirkulert, lurer hun.

Mads Heggen er nestleder i FN-studentene i Trondheim. Han tror de fleste ønsker å kjøpe så bærekraftige produkter som mulig, men mener grønnvasking kan hindre det. Han opplever at det er lett å gå seg vill i alle miljøsertifiseringene.

– Det blir vanskeligere å være for­bruker når man ikke vet hvilke serti­fiseringer man skal se etter, forteller Heggen.

Simonsen opplever at studenter har lite kunnskap om begrepet grønn­vasking. Hun tror dette kan bli av­gjørende når man velger produkter.

– Som forbruker har man alltid et ansvar for det man kjøper, men det kan være vanskelig å orientere seg i havet av produkter og merker der ute, forteller Simonsen.

Iversen forteller at forbrukeren juridisk sett ikke har noe ekstra ansvar for å passe på at produsenter merker produktene sine rett. Likevel legger han til at det er sunt å være kritisk.

– Det skader ikke at forbrukeren følger med og har sunn skepsis til selskaper som er grønnere enn grønt, forteller Iversen.

LES OGSÅ: NTNU og Statsbygg oppretter arbeidsgruppe for NTNU Campussamling

Forbrukernes stemme

Studentene deler en opplevelse av at man som forbruker har en stemme som kan legge press på produsenter. Med denne stemmen kommer også et ansvar for å bruke den. Dette handler i stor grad om å etterspørre bærekraftige produkter.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">ANSVARSFØLELSE:</span> Heggen mener det er viktig å være kritisk som forbruker.
ANSVARSFØLELSE: Heggen mener det er viktig å være kritisk som forbruker.

– Det er viktig at forbrukeren tar i bruk stemmen og forteller hvordan man vil ha det, sier Jensen.

Denne oppfatning deler hun med Heggen. Han mener det er produsent­enes ansvar å sørge for korrekt markeds­­­føring. Likevel legger han vekt på viktigheten av å være en engasjert og nysgjerrig forbruker.

– Jeg mener at produsentene har hovedansvaret. Forbrukere har likevel et ansvar for å vise at man ønsker bærekraftige produkter, sier Heggen.

Simonsen deler denne oppfatningen. Hun mener at man som forbruker skal gjøre det man kan for å velge bærekraftige produkter. Likevel skal ikke forbrukere alene bære vekten av klima- og miljøkrisen.

– De som er ansvarlige for markedsføringen bør sørge for at det henger på greip, sier Simonsen.

Under Dusken har også forsøkt å komme i kontakt med både Voi og Ryde, men har ikke fått svar.