Fra seksmannskollektiv til katt og egen villa

Jeg har studert i snart fem år og skal levere master. Å bo i seksmannskollektiv ved Sit har gitt meg venner for livet. Jeg har sett folk komme og gå, laget middag med ihjelstekte stekepanner i konstant kamp mot sikringskapet, vært på blokkfester og spylt spy fra trappegangene. Jeg har flørtet med nabokollektivet gjennom vinduene, og våknet til eimen av gårsdagens pølsegryte. På et tidspunkt blir man mett.

Ikke misforstå meg, jeg elsker gjengen jeg bor med nå. Det er bare at hele konstellasjonen har en utløpsdato. Slik som studielivet, er også kollektivlivet hos Sit en midlertidig tilværelse.

Forrige semester hadde jeg en samtale med et fantastisk menneske av en foreleser. Jeg gjespet i høy frekvens, etter at natten min ble amputert av et spontant torsdagsnach som aldri tok slutt. Med byggets lydisolasjon, kunne like greit festet på rommet mitt.

Sist gang denne foreleseren var på reise, plasserte hun katten sin Lucy på kattehotell. Der florerte bakteriene og katten strøk nesten med. Med dette i minnet oppsto et stort dilemma – i januar skulle hun reise bort i tre uker til Tenerife. Akk og ve. Vi ser litt ut i lufta. Vi ser på hverandre. «Martine, hva sier du til å bo tre uker i huset vårt på Berg?». Og slik startet jeg 2023 – fantastisk, ensomt og åpenbarende.

I dagboken min skrev jeg ned åpenbaringene og alt det jeg opplevde i mitt nye liv i villa.

Dag 1: Jeg sier hadet til kollektivet. Noe som er litt rart, siden vi kommer til å møtes på campus og på Samfundet. Jeg pakker som om jeg skal på en hytte: varme klær og bøker jeg aldri har fått lest. Føler meg litt som en forfatter eller låtskriver som reiser vekk fra sivilisasjonen for inspirasjon og fokus. Jeg danser hele kvelden i hver eneste etasje. Til ettertanke, må noen ha sett meg gjennom vinduene fra Berg studentby. Da fikk de bare et glimt av frihet, fremtid og håp. Bare hyggelig!

Dag 2: Katten Lucy er meget skeptisk – spesielt etter danseopptredenen min. Jeg innser fort at hun er husets sjef. Ofte sitter hun og stirrer på meg med et blikk som sier «Skal du liksom være her?» og «Hvem faen er du, liksom?». Jeg prøver å klappe henne, men det var tydeligvis en teit idé. Det er litt som å bo med den kuleste jenta i klassen, som gikk idrett på videregående og var russepresident. Jeg gir henne litt mer mat enn jeg fikk beskjed om.

Dag 3: Hver natt er som en religiøs åpenbaring. Føler meg som Ludvig fra Flåklypa. Jeg ante ikke at jeg kunne sove så godt i Trondheim, byen jeg forbinder med innleveringer og midlertidige boløsninger.

Dag 4: Nå er det dritkaldt her. Varmepumpa er død. Er det mulig? Hvordan i alle dager fyrer man i en peis? Hvor er vaktmesteren til Sit når man trenger den? Jeg kler på meg og håper på bedre tider. Sparer litt strøm.

LES OGSÅ: Zoh Amba Trio – Ny årgang av frijazz på Dokken klasker fabelaktig

Dag 5: Jeg våkner. Hvor i alle dager er jeg? Aha. Dumme meg. Ler litt for meg selv. Det er helt stille på kjøkkenet og i stua. Ingen andre som skal opp klokka sju? Kanskje det er helg? Jeg sovner litt. Våkner igjen klokka 10:43 på en onsdag. Jammen fader da.

Dag 6: Aha! Det var bare fjernkontrollen til varmepumpa som var død! Jeg finner noen batterier og bytter. Halleluja! Jeg fyrer opp og kjenner varmen komme tilbake etter to iskalde dager. Det er tilfredsstillende å løse et problem helt på egenhånd. Ha fullt ansvar for seg selv.

Dag 7: Hos Sit betaler man fastpris på strøm, så man skjønner ikke helt denne strømkrisen som alle er i for tiden. Jeg har aldri fått være med på trenden, men nå må jeg faktisk tenke over hva jeg bruker, slukke lysene og dusje kortere. Endelig er jeg en del av gjengen!

Dag 8: Jeg har fantomsmerter mens jeg lager mat. Er det ingen som skal forbi? Ingen som skal ha ovnen i timesvis? Ingen som skal smadre stekepannen og glemme oppvasken? Jeg kjenner på det ledige luftrommet, glir fra side til side, spinner rundt og slår ut armene. På dette kjøkkenet kan jeg danse min egen dans, og ikke den vanlige seksmanns-salsaen med stekepanner og kniver.

Dag 9: Jeg har besøk av venner, og jeg trengte ikke spørre noen om lov. Føler meg nesten rebelsk. Én spør: «Blir du ikke skvetten av å bo i et helt hus alene?». Det hadde jeg faktisk ikke tenkt på. De siste fem årene har det vært så mange rare lyder i kollektivet, at man alltid har en forklaring. Det er alltid noen der, og man får ikke puls av lyder. Besøket mitt drar, og jeg spurter opp trappene etter at lysene ble slukket. Lucy skremmer nesten livskiten ut av meg. Fader. Nå ble jeg ikke akkurat mer populær i hennes øyne.

Dag 10: Synger i dusjen. Synger på kjøkkenet. Synger på do. Synger høyere! Adele. Rihanna. Britney. Beyonce. Mer Adele! Lucy flykter ut. Jeg skjønner, greit å la talentet være i fred. Hørselen hennes er jo sterkere enn min. Hun skjønner sikkert at jeg gjør meg klar for Singsing til helgen.

Dag 11: Søndag morgen våkner jeg passe bakfull. Husker jeg alt? Lucy maser og skal ha mat. Æsj, det er for tidlig, Lucy. Jesus Kristus. Hun klorer på matta. Klorer på teppet. Hun går for sofaen. Ikke sofaen! Okei, okei. Jeg åpner kattematboksen og eimen av gammel pølsegryte trer frem. Nam, pølsegryte. Hun er fornøyd. Herregud, hva gjorde jeg egentlig i natt mellom ett og to? Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg var omringet av flere som også ikke husket noe.

Dag 12: Dette er en stor dag. Større enn match på Tinder. Større enn en A på eksamen. Det er som A på eksamen: Lucy har akseptert meg. Hun hoppet opp til meg. Nå chiller vi i sofaen og leser Little Women sammen. For et liv jeg lever. Den ekstra maten ga til slutt resultater.

LES OGSÅ: Risotto med sopp og spinat

Dag 13: Det plinger i kollektiv-chatten på Messenger. «Nabofest på lørdag!! Da får vi hilst på Henrik og Arild også!! Lets goo!». «Henrik og Arild??», spør jeg. Nye kjekkaser i nabokollektivet, tydeligvis. Det er som å se fram i tid, den dagen kollektivet lever livet videre uten en. Jeg innser at det er slik det vil bli. Jeg kommer på festen som en klein mellomting av gjest, veteran og fortsatt fullverdig medlem av kollektivet. Merkelige greier.

Dag 14: Det er stressende med fine ting. Jeg savner blandingen av ymse tallerkener fra IKEA.

Dag 15: Med eget treningsrom kan jeg boltre meg. Takk gud for at jeg slipper utedusjene på Sit Gløshaugen. Jeg slipper å kjempe om apparatene, tredemøller og luften i rommet. For ikke å snakke om et glimt i speilet. Her er det heller ingen fra NTNUI turn som tar håndstående armhevinger med 20 kilo på ryggen foran meg.

Dag 16: Lucy jobber akrobatisk med å få plass på fanget mitt. Det hender hun hopper på PC’en og owspfkgnwpafgn. Jeg smelter. Likevel innser jeg at man må legge inn mer innsats for å være sosial når man bor alene. Beklager, men Lucy oppfyller ikke mitt sosiale behov. Jeg sier det til henne. Hun piler ut. Håper jeg får en oppdatering når hun kommer inn igjen.

Dag 17: Jeg vil gjerne diskutere om hvorvidt det kan komme en ny sesong av White Lotus. Evy og Alltid? The Crown? Jeg har også tenkt over Norges potensial for solenergi. Har nettopp lest om den nyeste forskningen innen feltet, sier jeg. Jeg slenger ut litt fakta, nevner noen innovative løsninger og virkelig argumenterer for meg. Lucy er ikke interessert.

Dag 18: Lyden, følelsen og synet av en velfungerende stekepanne er nesten seksuell.

Dag 19: Lucy stuper det lille ansiktet sitt mot trynet mitt. Nå skal jeg tilbake til Sit. Tar et langt pust og vrir om nøkkelen. Jeg innser at jeg må bli flinkere til å gi meg selv den alenetiden jeg trenger. Snart er jeg ferdig på Sit for alltid, så jeg skal prøve å gjøre det beste ut av det. Gleder meg til å høre om andre sin dag, når min egen dag har vært kjip. Diskutere og fundere sammen. Være med en gjeng man kan lufte tanker med, tulle med og lære av!

Oppholdet mitt var som studietiden: midlertidig, men også ekstremt selvutviklende. Det har vært ensomt, produktivt, vidunderlig og kjedelig på samme tid. Jeg har smakt på framtiden.

Til slutt må jeg bare takke foreleseren min Gine for oppholdet. Uten sammenligning forøvrig, må jeg nesten takke renholdet på kattehotellet også. Dette hadde aldri skjedd uten dere. Jeg kommer tilbake som et nytt menneske.

LES OGSÅ: «That girl»-trenden: – Rike folk sover ikke i åtte timer