«Norges beste liveband» tilbake til Samfundet

Tidligere i år slapp Honningbarna albumet Animorphs som mottok nesten universell hyllest. Nå skal bandet som gjentatte ganger har blitt kalt «Norges beste liveband» tilbake på turné for første gang siden 2019. Torsdag 25. August skal de spille for en fullpakket Storsal. Vi har fått med oss vokalist og tekstforfatter Edvard Valberg på Zoom for å snakke om deres nyeste album, moshekultur og hvordan bandet har endret seg over de siste årene.

Dette er første gang Honningbarna spiller på Samfundet siden pandemien startet. Storsalen har på mange måter blitt et spesielt sted for bandet og et fast holdepunkt for deres turnéer.

– Vi har mye historie her, så vi har en viss tilknytning. Mer enn andre byer. I Oslo har vi ikke den tilknytningen til et studenthus sånn som i Trondheim og Bergen.

LES DUSKENS ANMELDELSE AV ANIMORPHS: Honningbarna - Animorphs

Synk eller svøm

Albumet Animorphs som ble gitt ut 14. januar har fått særdeles god respons. Jeg lurer på om en slik respons har gitt bandet noe ekstra styrke når de skal på scenen. Hadde det vært det samme om albumet hadde blitt slaktet?

– Det vet jeg ikke, for det har vi aldri blitt! Men det smykket som er de anmeldelsene vi har fått på skiva, det er jævlig gøy. Og alle de som sier at de ikke bryr seg om sånt, tror jeg bare lyver.

Valberg er åpen om at det betyr mye for dem at folk synes at det de driver med er bra.

– Det er klart man bryr seg, sånn er det å være menneske. Men det som gir oss enda mer selvtillit enn det smykket, er at vi vet at vi tok en sjanse – og at det funket jævlig bra. Det er noe vi har gjort hver gang vi har laget en ny plate.

Valberg mener at som musiker med integritet, så må man endre musikken i takt med endringene i livene sine. Det var en turbulent vei fram til det nyeste albumet.

– Vi kunne ha laget fem nye La Alarmane Gå. Men allerede etter den første skiven, så hørtes verdenen vår annerledes ut.

Prosessen rundt å lage Animorphs har vært deres mest uforutsigbare til nå, med både nye bandmedlemmer (gitarist Johan Liljeberg og bassist Tomas Berglund) og nye innspillingsmåter.

– Det føltes som man tok veldig store sjanser hele tiden og det føltes jævlig bra.

Jeg lurer på om endringene i bandets oppstilling og korona har ført til at dette albumet og responsen til det har vært en form for renessanse for dem. På dette reagerer Valberg med latter og sier at han ikke stoler på artister når de sier at de har gjennomgått en renessanse.

– Eller at de har tatt en sånn «good girl gone bad» eller «TIX blir følsom». Det føles uærlig. Ambisjonen vår har alltid vært å lage musikk gjennom livene våre, også når de er kaotiske, frustrerende eller ekstatiske.

Men Valberg er enig i at utgangspunktet til bandet er annerledes enn sist de ga ut musikk.

– Det utgangspunktet vi hadde, hvor det var synk eller svøm, ga et spennende utgangspunkt for å gjøre mye rart.

LES OGSÅ: Dette gleder kulturredaksjonen seg til i høst

Følelser og politikk

Honningbarna har selv sagt at de ønsket å gå vekk fra deres tidligere måte å skrive samfunnskritiske politiske tekster på. På Animorphs beholder de sitt politiske DNA, men angriper temaene på et mer personlig plan. Valberg forteller at tekstene i de tidligste albumene var idealistiske og systembaserte fordi det var det som var viktig for dem da de var yngre.

– For å finne ut hvem man er i verden, må man finne noe å identifisere seg med. Man trenger rammer og systemer for å kunne si «dette er bra» og «dette er ikke bra». Har man ikke har dette, blir man helt rådvill og apatisk.

Valberg forklarer at han ble mer interessant i å ta del i de livene som leves innenfor et system. Ved å fokusere mer på de levde livene enn systemene, kunne han trekke mer fra personlig erfaring. Han forteller om sin misnøye med følelsen av at man må velge en retning, enten anarkistisk klagesang eller noe rent følelsesbasert.

– Det føles som det er så lite rom for mennesket inni disse kategoriene. Det virker for enkelt å ty til de ytterkantene, så jeg prøver å finne et alternativ til dem.

Tekstene til Honningbarna har alltid vært konfronterende, men på «En av oss er idiot» er det kanskje på en mer personlig måte enn tidligere. Låta betyr mye for Valberg, og det betyr mye for ham å se at folk tar del i den.

– Jeg får alltid faen så overtenning når jeg ser folk synge den. Man deler noe jævlig oppriktig. Det er noe med den interaksjonen som er så ærlig og direkte – den er så inderlig uten å være klein.

Valberg er enig i at dette kanskje er deres sinteste album.

– I alle fall kaldere og hardere.

LES OGSÅ: Spielbergs - Vestli

Et sertifisert mosheband

Den siste tiden har man sett en økning i moshing på konsert. Med dette er det også mange nye og uerfarne moshere ute og går. Valberg synes det er mer irriterende å høre på folk som irriterer seg over hvordan publikum ter seg.

– At man skal ha et sånt oppdrageransvar for publikummet, og at de ikke bare kan gjøre hva faen de har lyst til.

Valberg mener at denne kritikken ofte kommer fra band som ikke har gode måter å engasjere publikummet på, eller som ikke prøver å skape en god forbindelse med publikummet sitt.

– Som band må man være åpen for at uforutsigbare ting kan skje ute i publikum, og at det er noe av gleden med å spille musikk.

Videre forteller Valberg at da de var ferske musikere, så ble moshekulturen de ønsket å fostre på sine konserter uglesett.

– Det var liksom ikke stuerent. Men folk har lyst til å slå seg løs og det har jeg også på konsert!

Hvis man trenger katarsis ved semesterstart, er moshpiten på Honningbarna 25. august i Storsalen det beste stedet å få det.