Studentens beste venn

Jeg står og venter i regnet utenfor realfagsbygget på Gløshaugen. Den første hunden jeg skal møte i dag er Akira. Han kommer mot oss sammen med eieren Knut Høie Håland. Akira er en shiba og er - i motsetning til hva været skulle tilsi - i topphumør i dag. Bakken er glasert med is, og når Akira drar Knut bortover glattisen er det bare så vidt han klarer å holde seg på beina. Jeg håndhilser på Knut og får en varm hilsen fra hunden. Knut begynner på historien om hvordan han fikk Akira mens går vi nedover mot hovedbygget.

– Jeg fikk Akira da jeg studerte i Porsgrunn. Nå har jeg hatt han i et år.

Det forklarer den lekne hunden. Han er fortsatt bare en valp. Knut forteller at det var en barndomsdrøm å få seg hund.

– Jeg fikk aldri lov av foreldrene mine.

En barndomsdrøm

Da Knut flyttet ut kunne barndoms­drømmen endelig gå i oppfyllelse. Han fikk Akira da han bodde i en leilighet i Porsgrunn, men da han flyttet til Trondheim ble det litt vanskeligere å finne et sted å bo.

– Jeg fant til slutt et sted som tillot dyrehold, og fikk ordnet mye i den første telefonsamtalen. Der jeg bor nå er vi tre studenter som bor sammen.

Hjemme hverken bjeffer eller klager Akira. Der bor han på rommet til Knut, men får også komme litt ut i stua.

– Det var mye mer ansvar enn jeg trodde. Jeg visste det ville gå mye tid til hunden, men jeg hadde ikke tenkt så mye på alt ansvaret.

Knut forteller at en av fordelene med hund er en mye bedre struktur i hverdagen. Som student kan Knut ha forelesning tidlig en dag og sent den neste. Da kan dagene fort bli lite strukturerte.

– Men når man har hund så må man jo alltid opp og gå tur og gi den mat, forklarer han Nå har de laget gode rutiner, og Knut sier at det går mye lettere nå som Akira er ferdig oppdratt.

– Jeg fikk ham i eksamensperioden. Det fungerte bra fordi jeg kunne være mye hjemme. Akira!

En skuffet Akira må dessverre snu seg og forlate det han holder på med. Vi stopper opp og hunden blir stående pliktskyldig ved siden av Knut. De to ser hverandre inn i øynene i noen sekunder. Så går vi videre.

LES OGSÅ: Damene bak de røde draktene

Både fordeler og ulemper

Det kan bli vanskelig hvis Knut har mye obligatorisk arbeid på skolen i en periode. Da blir han nødt til å balansere timevis mellom skolearbeid og ansvaret ved å ha hund.

– Det er ikke alltid alle synes det er like greit at jeg må hjem til Akira. Han blir rastløs og vil jo gå tur. Men for det meste synes de fleste det er kjekt med hund!

Knut og Akira er også med i NTNUI Hund, en organisasjon som arrangerer aktiviteter for studenter med hund. Her får de to delta i et fellesskap med ukentlige søndagsturer sammen med flere andre hundeeiere og hundene deres.

– Er dette noe du synes gjør det litt lettere å ha hund?

– Ja, det synes jeg! Det er veldig fint både for oss og for hundene å få møtes og sosialisere en gang i blant.

Lettversjon av å få baby

Etter å ha sagt hadet til Knut og Akira skal jeg møte Jenny Marie Ragnhild Andersen og hennes Tuna, en bolognese på nesten tre år. Hunden kommer som en liten, hvit ulldott fykende mot meg, godt kledd i en nusselig mariusgenser. Før jeg rekker å hilse på henne har hun allerede sjarmert tre jenter til opprømt hvining om hvor søt hun er. Jeg kan ikke annet enn å stemme i.

– Jeg har vokst opp med hund, forteller Jenny.

Det ble en brå overgang for henne da hun flytta til Trondheim. Hun gikk fra å ha tre hunder med familien til å ha ingen.

– Det blir liksom så stille uten hund!

Hun bor i egenkjøpt leilighet med samboeren og Tuna. En av grunnene til at Jenny ville flytte i leilighet var at hun visste hun ville ha hund.

– Det er mye som skjer som student. Å ha hund setter begrensninger. Vi er heldigvis to stykker, så det hjelper.

Fikk du med deg? Da Dusken var en kommunistblekke med konservative spioner

Terapihund

Det viser seg at Jenny har en litt annerledes grunn til å skaffe seg hund enn mange andre. Hun sliter selv med utmattelse. Tuna er altså ikke bare søt – hun fungerer også som en terapihund for eieren sin.

– Det er for å ha selskap når jeg er sliten. Hun er en slags levende teddybjørn i og med at hun er oppdratt for å ligge i senga og kose.

En av grunnene til at Jenny ville ha hund var at det ga henne en grunn til å dra hjem hvis hun hadde sittet lenge på skolen en dag.

– Da er det godt å ha en annen grunn enn at jeg er sliten - jeg må faktisk hjem til hunden min! Det blir ikke bare den samme grunnen hver gang.

Hun synes likevel at den som skaffer seg hund av denne grunnen burde være klar over ansvaret som følger med.

– Det er en slags lettversjon av å få en baby. Det er mye jobb! Man får ikke så mye søvn de første ukene, ler hun.

Tuna ser opp på oss. Hun står ved siden av en liten busk, og ser om mulig enda mindre ut ved siden av den. Jenny fortsetter med å fortelle at for mange kan det spesielt bli et sjokk med en liten hund.

– Hun er like mye jobb som en stor hund. De blir voksne de små hundene også. De har personligheter og egne meninger, og de er ikke bare kosedyr.

Jenny er stort sett bare positiv. Hun smiler til Tuna og rister på hodet.

– Jeg er veldig glad for at jeg klarte å få det til å skje. Det er ikke nødvendigvis den smarteste eller mest økonomiske tingen å gjøre som student, men det har absolutt gitt meg mer enn det har tatt.

Bratt læringskurve

Til slutt i dette hundemaratonet skal jeg møte Ragnar Olderkjær Bråstein og hans åtte måneder gamle Jimin. Jeg må ta turen ut til busstoppet bak Realfagsbygget hvor jeg får se en vakker norsk buhund som står stødig ved siden av eieren sin. Til tross for den unge alderen er denne hunden lydigheten selv, og følger opp alt Ragnar ber han gjøre. Jeg får fort vite at det har vært mye arbeid for å komme hit.

– Jeg har aldri hatt hund før. Jeg har hatt lyst lenge, og begynte å legge planer omtrent et år i forveien.

Ragnar fikk hund sommeren før han begynte på femte året på studiet.

Han forteller at det har vært en bratt læringskurve fra da han fikk hund til nå.

– Jeg så masse på Youtube-videoer da jeg fikk ham, for å lære.

For ham var det likevel et enkelt valg. Han mener det beste man kan gjøre hvis man ønsker seg hund er å vente til sisteåret.

– Det finnes ikke noe bedre tidspunkt. Jeg ville aldri fått hund tidligere som student.

Ragnar forteller at han tidligere har vært veldig aktiv i forskjellige verv. Da syntes han det var altfor begrensende å skulle ha hund. Det var ikke før han begynte på sitt femte år at han følte seg ferdig med den delen av studentlivet.

– Du har mye tid når du skriver master, og kan gjerne skrive og lese hjemme. Jeg er nesten aldri på Gløshaugen lenger.

Så du denne? Videoreportasje: Jenteskate

– Hadde aldri fungert uten ekstra penger

Ragnar og Jimin bor i leilighet i en privat studentby. Dette ble løsningen da det oppsto problemer med å finne et sted som tillot hundehold.

– Fordelen med å bo i en student­blokk er at det er mange som har sett Jimin, og som gjerne vil ta ham ut og passe ham for meg.

Ragnar er likevel veldig klar på en ting: man kan ikke bare skaffe seg hund uten å ha tenkt på det økonomiske ved det først.

– Det hjelper med penger. Det blir jo dyrt, og det hadde aldri fungert uten ekstra penger.

For Ragnar ble det også en ekstra spesiell situasjon på grunn av rasen han ønsket seg. Det er i Norge høyere etterspørsel enn tilbud etter norsk buhund.

– Jeg måtte gjøre et bra inntrykk, og reiste ned på forhånd for å møte oppdretteren.

– Tror du at du stiller dårligere i den situasjonen som student?

– Jeg vil tro du stiller dårligere enn for eksempel en familie med unger. Men man må jo bare gjøre et så bra inntrykk man kan. Det gikk bra å gjøre et godt inntrykk selv om jeg var student.

Vi sier hadet når vi skal hver vår vei. Jeg ser etter hunden som tripper glad nedover veien. Halen går fram og tilbake. Så forsvinner de to rundt en sving og jeg begynner på de islagte bakkene ned fra Gløshaugen. Søren, det hadde ikke vært så ille å ha en sånn en hjemme på hybelen nå.