<b>DET HAR ALLTID BLITT AVIS: </b>Med unntak av krigsårene 1940-45 har avisa alltid kommet ut etter planen.
DET HAR ALLTID BLITT AVIS: Med unntak av krigsårene 1940-45 har avisa alltid kommet ut etter planen.

Da Dusken var en kommunistblekke med konservative spioner

Vi retter oppmerksomheten mot navlen og tar et tilbakeblikk på vår egen historie. Finnes det en rød tråd fra studentavisens spede begynnelse og fram til i dag?

Publisert

Det er politikkens gullalder. Studentopprør, atomkonflikt, EU-avstemning og kvinnekamp. I Storsalen er det stint av studenter under lørdagens debatter, og det politiske engasjementet blomstrer.

Slik var studentmiljøet i Trondheim ved inngangen til 70-tallet. Under Dusken hadde da bestått siden 1914 med det samme grafiske uttrykket, før ting plutselig begynte å endre seg. I 1970 skiftet forsiden ham og det samme gjorde innholdet. Det tradisjonelle omslaget ble for første gang byttet ut med et fotografi, og det journalistiske innholdet ble i større grad inspirert av studenthverdagen og ikke minst studentpolitikken.

<b>POLITISK: </b>Amund Grimsrud ble valgt som redaktør av Under Dusken i 1975. Den gangen var det fire politiske fronter som kjempet om makta over studentavisa.
POLITISK: Amund Grimsrud ble valgt som redaktør av Under Dusken i 1975. Den gangen var det fire politiske fronter som kjempet om makta over studentavisa.

Politisering

Ikke mange årene etter, i 1975, ble Amund Grimstad valgt som avisredaktør.

– Vi var to kandidater som stilte til valg i storsalen den gangen; meg fra den røde fronten, og en fra TKSF (Trondheims Konservative Studentforening). Det at vi ble valgt på en politisk plattform gjorde at vi kunne bli oppfattet som nokså ensidige, forteller Grimstad.

Avisen var likevel preget av voldsomt mye diskusjon. Leserinnleggene flommet inn, og redaktøren presset inn spalter istedenfor tre på hver side, for å få plass til lesestoffet.

– Dette var på slutten av Vietnamkrigen, etter den første folkeavstemning til EF, og i tillegg var det studentopprør. Kanskje ikke så rart at avisen fløt over av debattinnlegg og Samfundet av unge ildsjeler.

LES OGSÅ: Kvarteret vil skape et samlet studenthus i Bergen

Radikaleren og spionen

– I hovedsak var det tre fronter: Trondheims Konservative Studenterforening (TKSF), Rød Front og Sosialistisk Front. Mot slutten av min studietid dukket det også opp Grønt Gras, forteller Grimstad.

Det var disse fire konstellasjonene som hvert år sloss om makten i studentavisen. Men det var ikke bare i storsalen de politiske kontroversene kom til overflaten.

<b>FACISME: </b>Da redaksjonen ga ut et temanummer om facisme lagde Trondheim konservative studentforening løpesedler mot utgaven.
FACISME: Da redaksjonen ga ut et temanummer om facisme lagde Trondheim konservative studentforening løpesedler mot utgaven.

– Jeg var jo en radikaler, men da jeg ble redaktør ble samtidig en TKSF-er valgt inn i redaksjonen fra Studenttinget. Vi andre følte nesten han var en spion.

Da hendte det en gang at Dusken skulle ha et temanummer om fascisme. Adresseavisens holdninger under andre verdenskrig ble problematisert og redaksjonen gjorde et dypdykk i fremveksten av fascismen.

– Den konservative studentforeningen var ikke så begeistret over dette temanummeret. Så TKSF lagde løpesedler mot avisen før den kom på trykk, som de la ut på all lærestedene, gjenforteller Grimstad.

Klipp, lim og skrivemaskin

Syv år senere og det politiske preget på avisen er langt ifra borte. Bård Wormdal har tatt over som redaktør på vegne av Venstrevind.

– Det var mange som var aktive i miljøbevegelsen og folk som hadde vært med i Alta-aksjonen, forteller han.

Foruten politikk, var kultur og teateranmeldelser stadig på agendaen. Døgnet rundt jobbet redaksjonen for å skrive fengende saker og ikke minst sette sammen forsiden til avisa.

– Det var liksom en stor «happening» å lage forsiden. Dette var jo før dataens tidsalder, så vi la layoutene på glassbord. Printet først ut remser med tekst fra skrivemaskinene og limte dem deretter sammen til avissider.

De teknologiske framskrittene i Dusken hadde med andre ord ikke vært særlig store siden tidlig på 70-tallet, og enda skulle avisproduksjonen være manuell en god stund til.

LES OGSÅ: Nå kan de rødkledde damene på Dragvoll endelig fortelle hva de har holdt på med i høst

<b>FORTSATT POLITISK: </b>Bård Wormdal var redaktør i 1982-83 på vegne av Venstrevind.
FORTSATT POLITISK: Bård Wormdal var redaktør i 1982-83 på vegne av Venstrevind.

Deadline på skrivemaskin

I 1985 ble Tove Lie redaktør, sammen med Sigrid Gjelland.

– Vi skrev på skrivemaskiner og følte oss veldig moderne, forteller hun. Skjermen var én linje som man kunne redigere på før man skrev den ut. Da var det umulig å angre seg etterpå.

Bestandig var det folk som satt på Duskens kontorer, noen skrivende, andre bøyd over lysbordet i dyp konsentrasjon for å lime på overskrifter. Ikke så ulikt hvordan Amund Grimstad husker avisproduksjonen.

<b>PÅ'N IGJEN: </b>Dusken dekket campusutbygging på 1980-tallet, akkurat som i dag.
PÅ'N IGJEN: Dusken dekket campusutbygging på 1980-tallet, akkurat som i dag.

– Vi jobbet så blekket sprutet døgnet rundt. Tre skrivemaskiner var det vi hadde til rådighet, et «kulehode» og to med rettetast, sier han.

Avisen skulle ut hver fjortende dag, og med bare 11 stykker i redaksjonen ble arbeidsmengden deretter.

– Vi intervjua og skaffet artikler til fredag og lørdag, så skrev vi sakene inn på skrivemaskin innen søndag.

I løpet av helgen skulle også layouten utformes og avisen monteres. Alt var laget fullt og helt for hånd.

– Vi klistret manusene på monteringsark som lå på lysbord med millimeterpapir. Vi skrev overskrifter med «Letraset» der vi svertet av de bokstavene vi ville ha. Ofte satt vi siste natta, og klippet og svertet overskrifter Grimstad husker tilbake på denne tiden som svært intens.

– Mandags morgen kl. 07.00 dro vi avgårde med ferdigmontert avis under armen og leverte produktet til trykkeriet i det gamle industribygget ved Solsiden. Av og til ble det nok noen ombrekkingsfeil i løpet av de siste sene nattetimene.

LES OGSÅ: Platebutikker under pandemien: - Noen måneder har vi vært oppe i 200 prosent

Puslespill

<b>MODERNISERING: </b>Tove Lie var
redaktør fra 1985 til 86. Skrivemaskinen gjorde at redaksjonen følte seg veldig moderne.
MODERNISERING: Tove Lie var redaktør fra 1985 til 86. Skrivemaskinen gjorde at redaksjonen følte seg veldig moderne.

Ikke desto mindre var det en heftig opplevelse for Ingrid Brekke å bli redaktør i 1990.

– Det var kjempeintenst! På tampen av hvert nummer trodde vi nesten ikke at det skulle gå. Vi var sikkert innom omtrent hver dag, og jobbet til sammen mange, mange timer.

Det var likevel en god opplevelse å alltid ende opp med en ferdig avis i hånda.

– Det var alltid utrolig fint når det ble sånn som vi hadde tenkt oss, og ikke minst var det en god følelse å holde på med noe som ble noe av betydning.

Den følelsen ga hun aldri helt slipp på, og Brekke fortsatte veien videre som journalist i Aftenposten.

<b>INTENST: </b>Da Ingrid Brekke
var redaktør av Under
Dusken fra 1990 til 9 1 hastet
det med hver avis.
INTENST: Da Ingrid Brekke var redaktør av Under Dusken fra 1990 til 9 1 hastet det med hver avis.

– Jeg tenker fremdeles på det den dag i dag, at det å lage en avis er et puslespill. Alle bidragene skal sys sammen til en helhet.

Siden politiseringen på 70-tallet har venstreorienterte grupperinger tatt seieren ved hvert eneste redaktørvalg, foruten om én gang i 1986. Men mot slutten av 90- tallet ble denne rødfargen sakte, men sikkert vasket ut. Politisk nøytral journalistikk ble hovedfokuset i Dusken og tilhørigheten til venstresiden forsvant. I dag sitter ikke redaksjonen lenger bak et lysbord, men med hver sin datamaskin, og trykksverten er byttet ut med taster.

En liten anektode: Brannvesenet rykker ut!

Tove Lie gjenforteller en artig sak fra tiden sin som redaktør.

– Vi fikk et ganske løst tips en gang, om at det var blitt dumpet masse giftige oljetønner i fjorden utenfor byen. Shit, det ville vi avsløre, tenkte vi. Så vi tok rett og slett kontakt med brannvesenet, og spurte om de ikke kunne bli med oss og finne tønnene.

På tross av at tipset viste seg å være altfor løst, stilte brannvesenet opp med båt og to dykkere og fraktet to Duskeredaktører ut på fjorden. Mellom byen og Munkholmen et eller annet sted skulle oljetønnene være.

– Det var selvsagt helt umulig å finne dem, innrømmer Lie, selv om vi – og ikke minst dykkerne – virkelig hadde fortjent det!