Hvorfor trenger vi kritikere

Det har de siste ukene pågått en debatt rundt TIX sin låt «Fallen Angel» fra årets Melodi Grand Prix (MGP) og anmeldelsene den fikk, som for det meste var kraftig negative. Spesielt én anmeldelse var overdrevent negativ, skrevet av Anders Grønneberg i Dagbladet. Nå kunne det virke som om debatten var ferdig. Folk tok som regel TIX sin side i saken og mente at han var urettferdig behandlet. Grønneberg måtte spise pannebåndet hans på TV, og det var det.

Men det er den altså ikke, for nylig uttalte både TIX og tidligere MGP-deltaker Gaute Ormåsen seg i en reportasje om musikkanmeldere og anmelderens status og rolle i dagens samfunn. Begge var negativt innstilt. TIX uttalte blant annet at anmeldere er et gammeldags konsept og at musikk i dag er i stor grad demokratisk. Kort sagt mente han at anmeldere og kritikere ikke lenger er nødvendige. Dette er feil. La meg her forklare hvorfor musikkritikere er nødvendige i vårt samfunn og nøyaktig hvilken rolle de har å spille.

Les også: Når er det studentenes tur til å få vaksinen?

Aller først, hva er musikkritikerens rolle? Her har det nemlig skjedd en misforståelse. TIX, og mange av de som har vist låten hans støtte, har sagt at musikkritikere som har anmeldt låten hans negativt ikke henger med i tiden, av den enkle grunnen at låten hans er populær. Mange folk liker den og kritikerne havner plutselig i et mindretall, da må jo det bety at kritikerne tar feil, ikke sant? Ikke nødvendigvis. Kritikerens rolle er nemlig ikke å fortelle oss hva folk flest vil kunne like. Da ville TIX scoret langt høyere terningkast.

Et viktig skille som virker å ha gått tapt er nemlig forskjellen på om folk liker noe, og om noe er bra. Det er forskjellen mellom tilgjengelighet og kvalitet, hvor lett noe er å høre versus hvorvidt noe er godt utført eller ikke. Kritikerens oppgave er ikke å vurdere en låt sin tilgjengelighet, men låtens kvalitet. En låt som TIX sin «Fallen Angel» er kjempetilgjengelig, og det er ikke rart at den er populær hos folk flest. Men det betyr ikke at den er uten kritikkverdige punkter: Med andre ord så kan en låt være av lav kvalitet og likevel slå an.

Fra arkivet: Spis møkk - millioner av fluer kan ikke ta feil

I tillegg skaper man diskusjon og gir temaer relevans bare ved å skrive om dem. Når en kritiker skriver en anmeldelse av en artist, skaper det umiddelbart en viss oppmerksomhet rundt denne artisten. Kritikeren har mye makt og skal belyse ulike aspekter, problemer, og ikke minst, positive ting ved musikken, i en vurdering som gjøres så objektiv som mulig. Når nye, talentfulle og ukjente artister kommer fram bruker kritikeren sin rolle og makt til å løfte dem opp og fortelle leserne «Hør på dette, dette er veldig bra!».

Her kom TIX med en kommentar i reportasjen, nemlig at musikk er demokratisk, at folket selv velger hva man hører på og dermed hva som er bra. Dette er en sannhet med kraftige modifikasjoner. At folk har en evne til å oppsøke musikk selv er naturligvis riktig. Dersom man ønsker har man voldsomme mengder musikk å lete blant på diverse streamingplattformer, og man kan velge helt selv hva man vil høre på. Problemet med TIX sitt utsagn er at det ikke er slik «folk flest» hører på musikk. De fleste har ikke tid til å grave dypt blant de ukjente og uavhengige artistene for å finne noe nytt å høre på. Folk flest har andre ting å gjøre, og når folk flest hører på musikk er det gjerne gjennom genererte spillelister på streamingplattformer, eller gjennom det som spilles på radioen på vei til jobb om morgenen.

Les også: Satire: Bak fasaden til MGP

Veldig mange tar seg ikke tid til å være veldig bevisst på hva de hører på, fordi man rett og slett ikke har tid. Derfor, når man ønsker å høre på musikk, så tar man den enkle løsningen og hører på det som pushes på radio og streaming. Og her er kjernen i problemet, fordi det gir radioen, streamingplattformer og plateselskaper voldsomt mye makt når det kommer til hva folk flest skal høre på.

Hva som er populært av musikk er nemlig ikke en demokratisk avgjørelse av folket, men en kapitalistisk avgjørelse av alle som tjener på musikken. Det er som en sirkel: En artist lager musikk for å tjene penger, plateselskapet pusher musikken for å tjene penger, streamingplattformer plasserer musikken i sine spillelister og algoritmer, overraskende nok for å tjene penger.

Les også: Opplev Theisendammen før det er for seint

Og sånn fortsetter det, artisten lager ny musikk for å tjene mer penger (spesielt fordi mye av pengene går primært til plateselskapet og streamingplattformen), og sånn sirkulerer det videre. Dette systemet fremmer en masseproduksjon av musikk, det fremmer enkle og formelbaserte løsninger når musikken lages, og det motvirker utvikling og kreativitet. Fokuset er på å lage musikk som folk kan høre på, musikk som er tilgjengelig så fort som mulig, og ikke nødvendigvis musikk som er av høy kvalitet.

Her kommer den uavhengige og upåvirkelige kritikeren inn igjen. Av populærmusikk skal han skille mellom det som er av lav kvalitet, det som bruker de utvannede og kjedelige klisjeene man har hørt en million ganger før, fra det som har skapt noe nytt og spennende, noe av høy kvalitet. I en verden hvor lyttere ikke alltid bestemmer selv hva de hører på, skal kritikeren hjelpe til med å skille det gode fra det dårlige, ikke det populære fra det upopulære, ved hjelp av faglige begrunnelser.

Les også: Samfundetstyret ønsker å utvide medlemsretten

Men enda viktigere, så skal kritikeren løfte fram musikken som ikke er populær, som ikke helt når fram til radioen eller bryter gjennom Spotify sine algoritmer, men som hadde fortjent å gjøre det. Kritikeren skal være en informasjonskilde, en oppslagstavle om all den gode musikken som kommer fra usignerte og ukjente artister, disse artistene som aldri på egen hånd vil nå fram til «folk flest». Når musikkulturen fungerer på den kapitalistiske måten som den gjør, er ikke kritikeren overflødig og unødvendig. Tvert imot, kritikeren er viktigere enn noen gang, for å kvalitetssikre musikken som er populær, men aller mest for å informere oss om musikken som er fantastisk, men som går tapt i det kapitalistiske systemet.

Betyr det at kritikeren har rett hver gang? Nei, hans mening er og blir subjektiv, men han skal alltid strebe mot å være så objektiv som mulig. Grønneberg sin anmeldelse av TIX fokuserer altfor lite på musikken og altfor mye på TIX selv, og den framstår mer som et personlig hatbrev rettet mot artisten enn en faktisk kritikk. Musikken skal alltid være i sentrum, og reaksjonene Grønneberg har mottatt er fortjente på grunn av det.

Men man må ikke gå så langt og si at alle kritikere er overflødige og «gammeldagse». Det er de ikke. De er strengt nødvendige og mer nyttige enn noen gang. En motstand mot den kapitalistiske sirkelen som styrer populærmusikken med jernhånd i dag.

Se også videoen: Slik lykkes du på Tinder