Nærheten skal vi se langt etter

Nytt av våren 2020 var at vi skulle holde avstand til hverandre. Først to meter, deretter én. Hva gjør disse tiltakene med oss som mennesker?

Publisert Sist oppdatert

Fram til i år har jeg vært fri og frank. Jeg har kunnet isolere meg, droppe fotballtrening og ikke danse tett inntil fremmede en fredag, lørdag, eller en tirsdag for den saks skyld. Jeg levde et liv som kan betegnes som «frihet under ansvar.» Slik er det ikke lenger.

Etter vi kom hjem fra vinterferie i Østerrike og Sveits, stengte Erna og hennes undersåtter ned landet. Digital læring og sosialisering ble den nye normen. Det skulle gå flere måneder før jeg kunne ta en pils utenfor husets fire vegger. Mange tusen ble permittert.

Det alle mistet 12. mars 2020 var vår instinktive væremåte overfor de vi står nærmest, med unntak av kjærester eller de i samme husstand. Status syv til åtte måneder senere er at vi står på stedet hvil, og det med god grunn.

Dette høstsemesteret har vært preget av smitte, hovedsakelig blant yngre – blant dem studenter – i Oslo og Bergen. De siste par ukene har viruset også spredt seg blant trondheimsstudentene.

LES OGSÅ SAMFUNDETLEDEREN: Det eg sit igjen med er kor mykje me har fått til

Som ny student ved NTNU er det mye jeg har gått glipp av. Et vorspiel med 20 nye medstudenter, for eksempel. Eller alle fordelene med å være frivillig på Studentersamfundet i Trondheim, der den viktigste fordelen er nye vennskap – kanskje for livet. Kanskje jeg har gått glipp av mitt livs kjærlighet. Kanskje. Det er bare spekulasjon. Men kanskje.

Alt dette kan jeg takke norske styresmakter for. Det er de som har innført tiltakene. Likevel mener jeg de fleste av dem er og har vært fornuftige. De fleste tiltakene har bidratt til å stoppe smitten i så stor grad at de rett- ferdiggjør påkjenningene vi har måttet, og fortsatt må, tåle. Pandemien gir seg ikke med det første og vi studenter er nok de siste som blir tilbudt vaksine.

Det er verdt å ta en runde på hva tiltakene gjør med oss som vesener. Tidligere nevnte jeg menneskets intuitive måte å være mot dem vi holder kjærest.

LES OGSÅ: Nå kan Ingveig, Hanne og Kari endelig fortelle hva de har holdt på med i høst

La meg konkretisere: Det er ikke greit å klemme, kysse og holde rundt de personene vi kanskje holder nærmest. Den som har kjæreste eller bor med en han eller hun er glad i, står litt bedre stilt.

Våre folkevalgte har uttrykket at menneskets intuitive måte å uttrykke kjærlighet på bør unngås i størst mulig grad. Er det da rart at noen hevder dette er Norges tøffeste tid siden årene 1940-45?

Jeg sliter med å bli klok på hva dette gjør med oss som vesener, men at det har strupet oss som mennesker i samspill, tror jeg er ubestridelig.

Og er det andre enn meg som reagerer på å se hvor nær vi var hverandre «før i tiden»?

LES OGSÅ: Halvparten av single studenter har ikke hatt sex siden mars