Et lite stykke musikkhistorie:

Lester Bangs - hjertesmerte og musikkjournalistikkens far

Det er i år 40 år siden musikkritikeren Lester Bangs døde, legenden som ga oss en ny måte å skrive om rock and roll på.

Publisert

Første gang jeg hørte navnet Lester Bangs, var da jeg som tiåring for første gang hørte REMs «It’s the End of the World as We Know It (and I Feel Fine)». Andre gang jeg hørte om Lester Bangs var da jeg så filmen Almost Famous, der Bangs portretteres varmt og vakkert av en fantastisk Philip Seymour Hoffman, og jeg visste at han, han skulle jeg bli når jeg ble stor. Det var noe så patetisk kult med denne store, svette mannen som kunne skrive som ingen andre, kritisere som ingen andre og ikke minst beskrive musikken som ingen andre.

Leslie Conway Bangs ble født 13. desember 1948, og de rundt ham beskrev ham allerede da som vill. Han var et spesielt talentfullt barn med kvaliteter som med litt styring kunne gjøre at han ville oppnå store ting. Hans vanskelige forhold til sin ekstremt religiøse mor, farens fengselsopphold og senere død, og en oppvekst med misbruk og overgrep, styrt av Jehovas vitner og en brokete oppvekst i El Cajon i California, ga Lester en hjerne med dype hull som senere skulle bli fylt opp av en enorm kjærlighet til musikk.

Vi vet ikke hvordan eller når navnet Leslie ble til Lester, men det bare skjedde. Det var mange ting med Lester som bare skjedde, som hans unge eventyrlyst og trang til å utforske dop og alkohol i en verden der alt han fikk tak i var muskat fra kjøkkenskapet til mor og store nok mengder av vaniljeekstrakt til at det skulle gi noe effekt. Det var en måte å dempe smerten som kom av barndomstraumene, og så var det som Lester ville sagt selv: «the rock and roll lifestyle».

En komplisert mann blir en genial skribent

Lester visste tidlig at han var verdens beste skribent. Forelesere og lærere ble overrasket over det unge talentet. Med inspirasjonskilder som Jack Kerouac, William Burroughs og Hunter S. Thompson fant Lester Bangs opp poesien og kunsten med å skrive om rock and roll. Han ble en mann folk ville imponere og få velsignelse av, noe Lester elsket, men også hatet sårt.

Lester Bangs studerte journalistikk, men droppet ut av college før han fylte 20. Han prøvde seg i et par garasjeband, men det var ikke før han sendte inn en svært negativ anmeldelse av MC5s Kick Out the Jams til Rolling Stone Magazine, med en lapp der det stod: «OK, drittsekker – jeg skriver bedre enn alle musikkjournalistene deres! Publiser denne anmeldelsen eller gi meg i alle fall en jævlig god grunn til ikke å gjøre det!», at karrieren tok av.

Rolling Stone ansatte ham, og han fortsatte å skrive for dem, men ut over 70-tallet var det magasinet Creem som tok all fokus. Her var det ingen regler, ingen begrensninger på antall ord og ingen som fortalte ham hva han kunne skrive. Helt uten redaksjonelt inngrep kunne Bangs skrive om det han ønsket, og artiklene hans i Creem har siden blitt ansett som gullstandarden for musikkjournalistikk. Alltid ærlig, som om han hadde en direkte link mellom hjertet og pennen, uten at hjernen fikk lov til å fungere som redaktør på tankene.

Hans mest kjente og panegyriske omtale av Van Morrisons mesterverk fra 1968 blir fortsatt ansett som malen all seriøs musikkjournalistikk blir målt etter. Bangs’ omtale har definitivt vært en drivende faktor i å dytte Astral Weeks helt til toppen av alle «Verdens beste album»-kåringer siden.

LES OGSÅ: Fra aktiv lytter til passiv forbruker

Rock and roll er ikke død

Det som gjør at Lester Bangs’ kunst fortsetter å leve og inspirere, handler mye om måten han skrev på. Ordene hans var uforutsigbare, utfordrende og ikke minst ekte. Det fantes intet filter, og han skrev hatefullt og romantisk om alle følelsene musikken kan gi deg. Han var rock and roll. Han satte fyr på alt av rammer og kjedelig autoritet og ga oss en ny måte å skrive om musikk på. Bangs var kontrær. Han likte ikke The Beatles, Beach Boys eller Elvis, som han mente var altfor pene og pyntelige. I stedet var det Velvet Underground og Stooges han holdt fram som rockens redningsmenn, for måten de dyrket livets mørke sider på.

Lester Bangs døde om kvelden den 30. april, 1982. Han var oppglødd over å ha levert inn et ferdig manuskript til boken Rock Gomorrah (som aldri ble utgitt, og ingen vet hva som skjedde med den), kom hjem, la seg på sofaen og tok valium og store mengder hostesaft, som gjorde at han falt i koma og senere døde. Da han ble funnet, var det Human Leagues album Dare som snurret på platespilleren hans. Etter hans død vokste myten om Lester Bangs seg stadig større.

Da Kurt Cobains dagbøker ble publisert på 90-tallet, kunne man lese side opp og side ned om at Cobain prøvde å komme i kontakt med Lester Bangs’ ånd for å få råd om hvordan han skulle skrive bedre låter. Da filmen Almost Famous kom i 2000, dukket det opp en helt ny generasjon musikkinteresserte som ville vite hvem denne mannen var.

Det finnes i dag få kilder til utforskning av Bangs’ genialitet. Musikkmagasinet Creem er forlengst nedlagt og Rolling Stone har blitt et helt annet magasin enn det var på 70-tallet. Lester Bangs er død, og det finnes ingen som ham i 2022. Men rock and roll er ikke død.