Bli med til Leangen og bryt kjønnsnormer

– Poledancing er jo ikke noe for menn, det kan vel ikke jeg drive med?

Publisert Sist oppdatert

Presis står jeg i resepsjonen til Trondheim Pole Studio på Leangen, hvor jeg blir møtt av daglig leder Nina Svartøien. Vi slår av en prat mens vi venter på dagens fotograf. Som en god student har han sendt melding om at han forsov seg til avtalen klokken 13, men at han er rett rundt hjørnet.

MESTRING: Svartøien forteller at mestringsfølelsen er viktig for motivasjonen i poledance
MESTRING: Svartøien forteller at mestringsfølelsen er viktig for motivasjonen i poledance

De siste årene har ryktet til poledancing som treningsform hatt en sterk vekst. Denne eksotiske treningsformen, som har blitt overbrukt i enhver film eller TV-serie som trenger noen billige erotiske poeng, har i nyere tid mistet sitt tidligere stigma, og blitt en trendy måte å holde seg aktiv på. Svartøien har det samme inntrykket av at veksten har vært enorm de siste årene.

– Det er en veldig tydelig endring som foregår. Det virker som flere får øynene opp for alternativet, i hvert fall blant kvinner.

SE OGSÅ: Sketsj: Apropole

For hos oss menn har ikke poledancing tatt like hardt av. Av de cirka 130 medlemene ved studioet er det bare fem til seks som er menn, uten at dette virker sjokkerende. Det er ikke urimelig å anta at terskelen er høyere for å delta, og at ulike stigmaer og tanker om kjønnsnormer henger tungt over oss. Jeg, som ellers er åpen for det meste, merker selv at jeg tar meg i å tenke at dette er jo ikke noe jeg kan drive med. Jeg kjenner jo tross alt ingen andre menn som holder på med dette. Det må jo være en grunn til det?

Stanga er til for å mestres

Svartøien begynte selv på poledancing for snart ti år siden. Hun beskriver seg selv som en person som ikke var særlig glad i trening eller idrett, men at hun ble ivrig etter å prøve poledancing etter å ha sett videoer av det. For henne var mestringsfølelsen årsaken til at hun ble avhengig fra første stund.

– Det er veldig høy grad av mestringsfølelse. I tillegg så blir man veldig sterk, men det føles mer som man bare leker seg i noen timer istedenfor en treningsøkt.

LES OGSÅ: Strikking er ikkje lenger berre for bestemor di

Svartøien forteller at det ikke er uvanlig at medlemmene på Trondheim Pole Studio ikke har drevet noe spesielt med idrett eller trening før de tester poledancing. Hun trekker fram at treningsfokuset på å mestre øvelser, framfor resultater, gir en positiv opplevelse og styrker motivasjon til å drive med poledancing.

– Det er et helt annet treningsfokus enn idrett og treningssenter. Det er ikke tall, vekt og repetisjoner, men heller at fokuset skal ligge på å greie neste triks, lære nye øvelser og å mestre disse. Det virker som en positiv opplevelse for mange som går her.

FRYKTLØS: Mestringsfølelsen kommer raskt når man først kaster seg rundt
FRYKTLØS: Mestringsfølelsen kommer raskt når man først kaster seg rundt

Hendene på stanga

Salen vi går inn i har godt med rom under taket, og er utstyrt med det som må være tre meter lange «poles». Innen poledancing er ikke belastningsskader uvanlig, og det er derfor viktig med god oppvarming før man kaster seg rundt stanga.

– Vi starter med å bøye oss fremover, instruerer Svartøien.

Allerede her begynner min seige fotballkropp å slite. Bøying går videre i retning opp, ned, opp, og til slutt ned. Å se Svartøien rekke ned til bakken med hele håndflaten sin i det hun bøyer seg føles som et lite hån mot den smerten jeg føler når jeg strekker meg for å nå ankelen med fingertuppene.

– Det er lov å bøye knærne, forsikrer Svartøien meg.

Smånervøst ler jeg tilbake. For man kan faktisk ikke gjøre noe annet enn å le bort sin egen elendighet, allerede under oppvarmingen.

LES OGSÅ: Studenter reagerer på manglende digitalt tilbud

DESINFEKSJON: Studioet har gode rutiner på å holde studioet fritt for bakterier.
DESINFEKSJON: Studioet har gode rutiner på å holde studioet fritt for bakterier.

Oppvarming går sin gang, og stanga står endelig for tur. Selveste «polen» i poledancing. Vi kjører rett på med å svinge oss rundt stanga i en «front hook». Svartøien putter kneet sitt rundt stanga og posisjonerer hendene sine, før hun svinger seg rundt.

En, to, tre ganger, før hun grasiøst lander mykt på gulvet.

Optimistisk hermer jeg etter de samme stegene og kaster meg rundt. Farten tar meg med en halv runde rundt stanga, før jeg egentlig bare henger der, uten at det skjer så mye. Dette etterfølges av en sakte, stillestående ferd mot gulvet.

– Kjempeflott, oppmuntrer Svartøien, uten at jeg skal være for enig med det.

Forsøk nummer to og tre bærer preg av progresjon. Svartøien sier at dette er litt for enkelt, og kaster oss ut i en ny øvelse. Igjen skal man rundt stanga, men denne gangen skal man ta sats og koordinere begge beina rundt stanga, slik at man ender opp i en slags brannmannstilling når man skal ned stanga. Uansett hvor lite grasiøse forsøkene blir, er Svartøien like oppmuntrende. Samtidig pusher hun oss til å fokusere på flere ting om gangen. Det føles litt kaotisk i hodet, men bevegelsene gir mening når man slutter å tenke.

Den som er med på leken må tåle steken

Erfaringsoverføringen mellom øvelser føles flytende. Ingen av øvelsene er like, men krever forskjellige muskler, kraft og presisjon. Likevel føler man at forholdet med stanga blir bedre for hver runde, og selvtilliten stiger. Selv om vanskelighetsgraden øker, blir øvelsene mer komfortable. Det er hvertfall sant helt frem til vi ikke lenger skal rotere rundt stanga.

– Nå skal vi ta en liten polepause, sier Svartøien med et lurt smil.

Hun stiller seg foran stanga og plasserer hendene høyt, før hun kaster seg mot stanga. Beina går rundt mens de låses om hverandre som en kringle, før hun slipper tak med hendene, og ja, sitter på stanga. Jeg prøver selv, hopper klumsete mot stanga, før jeg slenger beina rundt. I et desperat forsøk på å holde meg på stanga presser jeg sammen lårene mine, uten hensyn til andre kroppsdeler som befinner seg mellom stanga og resten av meg.

LES OGSÅ: Kommentar: Vi trenger en frivillighetsminister

En dårlig avgjørelse.

Forsøk nummer to blir mer kalkulert, og jeg ender opp i en sittende posisjon. Jeg er usikker på om det er beina eller legghårene mine, som har tvinnet seg rundt stanga, som holder meg oppe. Smerten indikerer en god kombinasjon, akkurat som det skal være i følge Svartøien.

– Noe man alltid glemmer er faktisk hvor vondt det er. Man har det som oftest så gøy på timer at man glemmer helt i ettertid at det er en del smerte involvert, selv om man blir herdet av dette over tid, forteller Svartøien.

Som bevisbyrde er det lett å merke seg blåmerkene stanga har gitt Svartøien, eller «polekisses», som de bli referert til i poledancing-miljøet.

STÅLKONTROLL: Svartøien har god kontroll rundt stanga etter ti år hos Trondheim Pole Studio.
STÅLKONTROLL: Svartøien har god kontroll rundt stanga etter ti år hos Trondheim Pole Studio.

Ildprøven

For å avslutte økten velger Svartøien å sette meg og fotografen på en siste prøve, med et litt mer avansert triks for å teste nivået.

– Just for funs, presiserer hun.

Akkurat som gjennom hele økten får hun øvelsen til å se enkel ut. Sett hendene på stanga, litt over hodehøyde, før du kaster knærne dine opp over hodet, og henger med hodet rett ned mot gulvet. Herfra beskriver Svartøien at man må prøve å ha utstrakte bein, slik at det ser fint ut, men i mitt hodet tenker jeg kun på hva som skjer om man mister grepet fra den posisjonen.

– Skjer det mye skader i poledancing, spør jeg litt forsiktig.

– Vi har faktisk aldri hatt en alvorlig skade på de ti årene vi har holdt på her, forsikrer Svartøien meg.

De to første forsøkene er svake, meget svake. Man merker at frykten fester seg akkurat i øyeblikket man skal sparke fra gulvet, og knærne kommer ikke stort høyere enn rett over navlen. Gjennom hele timen har man jo mestret, i en eller annen grad, alle øvelsene man har fått kastet på seg, så hvorfor ikke denne?

LES OGSÅ: Livet leker for søkkrike linjeforeninger

Jeg tar sats, kaster meg opp, og blir hengende opp ned. Det føles overaskendes enkelt, selv om instruksene om å få det til å se fint ut er glemt for lengst. Jeg henger der, og det er det viktigste.

De påfølgende forsøkene blir bedre og bedre, og til slutt er beina så utstrakt som mine seige fotballmuskler lar dem være. Der hvor Svartøiens utførelse av øvelsen minner mer om en elegant svane, hører jeg fortsatt til på den «den stygge andungen»-delen av skalaen. Men jeg greier øvelsen, og det er en deilig følelse man sitter igjen med.

De samme mestringsfølelsene som Svartøien har beskrevet hos seg selv og andre medlemmer er lette å forstå når timen tar slutt. Man kjenner at musklene har jobbet, men hele økten har vært som en lang lek som egentlig kunne holdt på mye lengre. I ettertid resonnerer jeg med meg selv at jeg ikke har hatt det så gøy med fysisk aktivitet på en god stund.

Kanskje det ikke er noen god grunn til at ikke flere menn holder på med poledancing.