– Jeg fikk nei, nei og atter nei

– Nei, hater kaffe.

Etter et mislykket forsøk på å lure Renberg til et av Trondheims bedre kaffeserveringssteder, møtes vi på en kafé hvor det serveres mer enn bare god kaffe. Han har det travelt. I går hadde han forestilling på Ladekaia, i dag på Moskus bar og i morgen i Levanger.

– Jeg ga ut bok i begynnelsen av september, så nå er jeg på turné. Jeg leser fra den siste om Hillevågsgjengen, Assalamu alaikum, fra Tollak til Ingeborg og fra eldre bøker. Og så har jeg med gitaristen min, så vi spiller noen låter, sier Renberg.

– Det var ikke bra nok

Han innrømmer å ha bestemt seg tidlig for å bli forfatter, men veien mot yrket var for ham, som for mange andre, brolagt med refusjonsbrev, signert en håndfull av landets forlag.

– Jeg var veldig klar på at jeg skulle bli forfatter. Jeg hadde bestemt meg for det, og jobbet som et pisket skinn for å klare det. Jeg sendte inn manus til forlag, og fikk dem i retur. Heldigvis, for det var jo ikke bra nok, forteller Renberg, noe lattermildt.

I retrospekt ser han på årene med kontinuerlige avslag som en viktig læretid.

– Jeg fikk nei, nei og atter nei. Men jeg er glad det tok noen år. Det var kjempeviktig at jeg sto i det, i de firefem årene.

LES OGSÅ: De glemte studentene

Samtidig påpeker han at det tidlig kom hint fra forlagene om at det ikke var helt idiotisk, det han holdt på med.

– De første to diktsamlingene fikk blankt nei, men på bok nummer tre la de ved en konsulentuttalelse på to sider, der det sto at en del ting var helt okei.

Praten om konsulentuttalelsene drar ham inn i noe han er litt usikker på om han vil fortelle.

Stalket Jon Fosse

– Jeg oppsøkte Jon Fosse. Jeg gjorde et portrettintervju med ham for Studentradioen i Bergen. Etter intervjuet spurte jeg om jeg kunne få sende ham en diktsamling jeg hadde skrevet.

Det tok et halvt år. Unge Tore Renberg hadde egentlig mistet troen på at han skulle få svar, men så kom det plutselig – svar fra selveste Jon Fosse.

– Han var jo ikke superberømt som han er nå, men det var Jon Fosse, for faen! Han skrev et ganske krast brev, om at her var det mye som kunne minne om tekster han selv hadde skrevet, og som heldigvis ikke hadde blitt gitt ut.

Likevel avsluttet brevet med et snev av optimisme.

– Mot slutten av brevet skrev han noe om at det var noen dikt, spesielt de om sønnen og moren, som hadde nivå over seg. Og han hadde rett! Jeg kunne kjenne det med én gang, forteller Renberg.

Nå har Renberg byttet rolle. Han stalker ikke lenger verdenskjente dramatikere selv, men får ofte lignende forespørsler fra aspirerende skribenter.

– Det er skikkelig fint, men jeg har ikke kapasitet til å lese bøkene til alle menneskene i dette landet, sier han og smiler.

STUDENTAR MED ARBEIDARBAKGRUNN SLIT PÅ UNIVERSITETET: – Ein må lære seg eit heilt nytt språk

Planløs noia

Tore Renberg er en planmessig type, forklarer han. Han har en liste med de fem neste romanene han skal skrive. Tror han.

– Jeg holder alltid døren åpen for at mye kan komme til å bryte med planen, men jeg får helt noia hvis jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Han peker på at fjorårets Tollak til Ingeborg egentlig er det perfekte eksemplet på en plan som blir lagt til side.

– Jeg holdt egentlig på med en annen bok, den som kom ut nå, men idéen lå og klødde meg i hodet. Akkurat som om den plaget meg. Så jeg tok den fram, og fant ut jeg måtte gjøre noe med den umiddelbart, sier han.

Så skrev han førsteutkastet til Tollak til Ingeborg på et år.

– Starten er gøy og inspirerende. Så kommer det virkelig tunge. Hvis det er en lang roman, er det en forferdelig tålmodighetsprøve. Men så er sluttfasen for meg alltid gøy, for da kommer unnarennet, forklarer Renberg.

Musikk og litteratur

På bokturné har Renberg, noe overraskende, med seg en gitarist. Det burde egentlig ikke være overraskende. Ved siden av litteraturen driver Renberg med musikk. Han er sikker på at det finnes en kobling mellom musikalitet og litteratur.

– Det er opplagt. Forutsetningen for å skrive noe godt er oppmerksomhet. Evnen til å lytte. Hvis du skriver realistiske romaner, som jeg gjør, er det en forutsetning at jeg er observant når jeg er ute i verden. Det er sansing og lytting. Det er musikalitet.

HUSKER DU? Under Dusken snakket også med Tore Renberg i 2014

Samtidig finnes det musikalitet i selve språket.

– Språk er estetikk. Jeg elsker å hale og dra og vri og vrenge på språket. Å sprenge språket, forklarer han.

At han ikke satset på musikken, har ifølge ham selv delvis å gjøre med at han aldri har blitt noen stor instrumentalist, og ender opp med å produsere egne låter i stedet, og delvis å gjøre med at litteraturen dro hardere i ham.

– Jeg hadde en sterk fot i musikken, men jeg var ikke flink nok. Jeg øvde ikke nok. Og så var det akkurat som litteraturen brant hakket sterkere. Så det var naturlig for meg å satse på det.

Viktig studenttid

I studietiden var Renberg aktiv i Studentmediene i Bergen, både i avis og på radio. Han anser tiden der som ekstremt viktig.

– Jeg jobbet i studentradioen i Bergen i to-tre år. Og så jobbet jeg i studentavisa. Det var kjempeviktig for meg, på alle mulig måter.

Der befant han seg i et miljø med likesinnede folk.

– Det å være i det miljøet, å bli tatt på alvor og å prøve seg på offentligheten var viktig. Det var et bra sted å øve med likesinnede folk. Det er kanonviktig å møte folk som holder på med det samme som deg.

Han er heller ikke den eneste forfatteren med bakgrunn i studentradioen i Bergen.

– Jeg møtte Karl Ove Knausgård der, som ble bestekameraten min de årene.

Også her nevner han den verdenskjente dramatikeren fra Hardanger.

– Jeg lagde kulturprogram i studentradioen. Det er én ting å sitte hjemme og skrive noen dikt, men nå fikk jeg anmelde litteratur og plater. Jeg fikk skrive kulturkommentarer og intervjuer. Også intervjuet jeg jo Jon Fosse, forteller Renberg.