De beste albumene fra 2021

Når året ebber mot slutten, virker det alltid som om man sitter igjen og tenker: «Hvor ble året av?». Det var så mange ting man skulle ha gjort, planer man skulle ha realisert, og ikke minst musikk man skulle ha hørt på. Alle artistene man ikke fikk oppdaget, alle framtidige klassikere man ikke fikk hørt på: Alt dette gjør at en får vondt i sjela. Men frykt ikke! Musikkredaksjonen er her for å hjelpe deg. Etter lange og til tider voldelige diskusjoner har vi samlet de 21 beste albumene fra 2021. Noen har du sikkert hørt om, mens andre er helt ukjente. De er uansett noe av det beste 2021 hadde å by på. Med alt fra post-trance og elektropop til bluegrass og hiphop, er det noe for enhver i denne lista. Vi håper den kan hjelpe alle med å oppdage de virkelige juvelene i det som var et storveis musikkår. God lytting!

– Øyvind Soldal Rasmussen, musikkredaktør

Bård Berg – Oslo Beats Vol II

Hvis du skulle fanget essensen av å drikke GT på Selskapssiden i ei skive, så hadde den skiva vært Oslo Beats Vol II av Bård Berg. Proppfull av deilige rytmer og fantastiske vokaler: Her beviser Bård Berg atter en gang at han er en av de bedre produsentene her til lands. Måten han klarer å fange stemninger og utnytte ideene som ligger til grunn for skiva, er fenomenal. Bård Berg får med seg noen av de dyktigste unge musikerne i Norge, deriblant Sofie fra FIEH, for å lage en slager av en house-plate. Skiva er sensuell, rytmisk og skamdigg, og den fortjener absolutt en plass på årets liste.

– Andreas Jensen

Lingua Ignota – SINNER GET READY

Lingua Ignota har sleppt endå ein monolitt av eit album. Med sin unike syntese av kyrkjemusikk, bluegrass og industriell støy tek ho opp tema som smerte og hjelpeløyse, bibelsk vreide, og religiøs fanatisme i eit USA prega av nedstenging. Lydmessig svingar pendelen mellom kaustisk støy, skriking og dissonante harmoniar på den eine sida, og gripande vakre korsatsar med melankolske blåsarar på den andre. Det er ein motsetnad som smeltar saman som rustne spikrar og kvite talglys. Lytt til dette albumet dersom du treng å skifte ham, eller noko slikt.

– Maiken Gjøsdalw

Black Country, New Road – For the first time

Etter at Black Country, New Road slapp sine første singler i 2019, var interessen høy, og de har nærmest oppnådd meme- status i enkelte kretser. På debutplaten For the first time viser likevel London- septetten at de er langt mer enn store ord. Bandet leverer et eklektisk og ambisiøst album, med elementer fra både klassisk, jazz, post-punk og post-rock. Låtene er lange og intrikate. Harmoniske og dissonante partier kolliderer sømløst, og den nevrotiske vokalen er en bevissthetsstrøm av de sjeldne. Resultatet er en tidvis vakker, ofte absurd reise som engasjerer og underholder fra start til slutt.

– Jens Waage

Sturle Dagsland – Sturle Dagsland

Det sjølvtitulerte debutalbumet til Sturle Dagsland er kan hende det mest alternative som har kome ut dei siste åra. Denne skiva er så eklektisk at å plassere ho i noka form for sjanger- ramme er like meiningslaust som å spørje kva farge eit kaleidoskop er. Bak denne orkanen av eit album står det to menn, Sturle og Sjur Dagsland, som har forma eit uttrykk med element av art rock, metall, eurovision-pop, svensk folkemusikk, strupesong, og sikkert Satan sjølv. Sturle Dagsland er 2021s beste demonframmaningslydspor. Han har skapt seg si eiga høgde av lyd, og på den står han heilt aleine.

– Anders Kruse

Tyler, The Creator – CALL ME IF YOU GET LOST

CALL ME IF YOU GET LOST føles som en eneste stor hyllest til hiphop. Etter det syntfunk-dominerte IGOR returnerer Tyler til sine røtter i rapp. Artisten bruker returen på å under- streke hvor spennende og allsidig denne sjangeren er. Han rapper over klassiske Gravediggaz-beats og henter ut det beste fra både nye stjerner som YoungBoy og legender som Lil Wayne. Ikke minst har han med seg mixtape-ikonet DJ Drama som vert gjennom hele albumet. Samtidig understreker Tyler gjennom egen rapping og produksjon hvor allsidig han selv er. Når Tyler går tilbake til hiphop, løfter han sjangeren framover.

– Simon Storvig Winther

Sufjan Stevens & Angelo De Augustine – A Beginner’s Mind

Sufjan Stevens er for mange best kjent som han som lager musikk synonym med depresjon og sorg. Den som har hørt gjennom hele diskografien hans, vet imidlertid at han absolutt ikke er redd for å eksperimentere med tematikk eller musikksjangre. På A Beginner’s Mind samarbeider han med kompisen Angelo De Augustine for å lage musikk inspirert av filmer de har sett sammen. Resultatet er et album som er både skjørt, vakkert og tanke- vekkende. Hvem skulle tro at filmen Mad Max kunne bli inspirasjon til en så vakker låt som «Murder and Crime»?

– Aleksandra Simonsen

Goat The Head – Strictly Physical

Hele elleve år har gått siden hardmetallhuene i Trondheimsbandet Goat the Head slapp sin forrige plate, og god timing er det. Pandemi sliter ut de fleste, og hva funker bedre enn ekstremt sinna huleboermetall for å få tilbake energien? På knappe 40 minutter får du slått ut håret til heseblesende trommer, ekstremt skitne riff, majestetiske synter og ikke minst den barbariske vokalen til Per Spjøtvold. Det er voldsomt, det er rått og det er musikk for den som har et behov for å riste hodet av skuldrene.

– Sondre Sørensen Brønstad

Floating Points, Pharoah Sanders, London Symphonic Orchestra – Promises

Én av årets aller beste lytteopplevelser kommer fra årets mest overraskende samarbeid. På Promises får vi det beste av elektronika-komponisten Floating Points, jazzlegenden Pharoah Sanders og Londons symfoniorkester. Dette er én sammenhengende komposisjon i ni satser, preget av uttrykksfulle saksofonsoloer og minimalistiske synter. Ett enkelt, men hypnotiserende motiv binder hele komposisjonen sammen. Det er like uttrykksfullt som det er avslappende, og definitivt et av årets vakreste album.

– Magnus Rygge

Vilde Tuv – Melting Songs

Det tok fem år før Vilde Tuv slapp oppfølgeren til D’meg, og resultatet ble et av de albumene du ikke visste at du ville høre. Jeg liker de fleste sjangre som har ordet «post» i seg, og dette albumet liker jeg. Så da tillater jeg meg å kalle dette for post-trance, i hvert fall har det elementer av det. Dette er et album som til tross for å ikke være redd for å båse seg, er vanskelig å kategorisere. Du får en salig miks av psykedeliske arpeggioer, nådeløse trancesynter, klangdynket gitar og eterisk blokkfløyte. Hun gir oss en nytolkning av mange lyder, som i andre kontekster hadde vært usmaklig, men det hele gjøres med et glimt i øyet og støttes opp av ubenektelig vakre melodier som får deg til å føle at du kommer til å klare hva nå enn du ikke klarer.

– Gunnar Hannibal Sökjer-Petersen

Doja Cat – Planet Her (Deluxe)

Verdens kanskje mest korny poprapper og internettsensasjon slapp i 2021 sitt tredje og så langt beste album. Albumet er en smakfull miks av skamløs listepop à la «Kiss Me More», med SZA og mer klassisk Y2K-rapp som «Tonight» med rapplegenden Eve. Dette er poprapp som aldri skuffer eller kjeder lytteren. Den kaotiske popstjernen viser sine mange styrker med underholdende tekster og en frittflytende stemmebruk som forsterkes av hennes tilbakelente holdning. Planet Her (Deluxe) kan med god samvittighet spilles hvor enn du har lyst til å rykke på samtlige rumper, smilebånd og rockeføtter.

– Are Kjeldsberg Skauby

LOW – HEY WHAT

Mormonerekteparet Mimi Parker og Alan Sparhawk har gjort det igjen. HEY WHAT er et lite mesterverk av støy, skjøre melodier og tunge basslinjer. Det er et slående vakkert støy-album, som bør nytes høyt nok til at du kan kjenne det dirre i hjerte og sjel. I sentrum er ekteparets såre vokaler, svøpt inn i et forskrudd, men tilgjengelig lydbilde, som varierer fra langsomme droner til vuggende støyrock. HEY WHAT er bakgrunnsstøy som kjemper hardt om å få komme fram i lyset, og det fungerer fordømt bra. På sitt trettende album leverer Low kanskje sitt aller beste verk, og en utgivelse som vil bli stående igjen som en ubestridt klassiker.

– Hannah Kleiven

Hudkreft – Nevemagnet

I et hav av elefanter i rommet, kjipe ledere, og ekkel kultur, brøler Hudkreft høyest. Det føles forbanna godt at noen holder liv i den norske pønken. Nevemagnet er desidert det viktigste bidraget vi har fått til pønkrocken i år. Skiva er skarp, krass, og rimelig forbanna. Vi finner tyngre elementer fra pønken, men også sterk inspirasjon fra ska-musikk. Helhetlig gjør røsten til vokalist Leah Røkke denne skiva til en av årets sterkeste, hvis ikke årets beste debut.

– Andreas Jensen

LES HELE ANMELDELSEN AV NEVEMAGNET HER: Hudkreft - Nevemagnet

Squid – Bright Green Field

Det britiske bandet Squid føyer seg inn i rekken av band i bevegelsen som journalisten Matthew Perpetua så fint beskriver med begrepet «Post-Brexit New Wave». I likhet med flere band i denne bevegelsen startet de først med plateselskapet Speedy Wundergroud, og har nå beveget seg videre for å gi ut et kritikerrost debutalbum. Bright Green Field byr på eksentrisk post-punk, med elementer av blant annet krautrock og jazz og tekster som er både introspektive og samfunnskritiske. Dette er et album man bør høre gjennom flere ganger, for her er det ikke mangel på musikalske krumspring og spennende detaljer.

– Aleksandra Simonsen

Masåva – Er vi store nok nå?

Er vi store nok nå? er tittelen på albumet som Masåva i siste liten klarte å lure inn i denne lista. Et album hvor bandet elegant fletter sammen visesang, folk og jazz til et emosjonelt og vakkert album. Komposisjonene er utrolig sjarmerende og innbydende, med vokaler som er lette og svevende, til tross for den tunge tematikken i lyrikken. Det å vokse, hvordan tiden går fra oss, det å elske og å bli elsket. De klarer å balansere pent mellom det melankolske, men også det gode i hverdagslige bekymringer. Dette skaper et fantastisk gjennomført album, og gir dem en velfortjent plass på lista.

– Victor Løvland

TIDLIGERE I HØST KALTE EN AV VÅRE ANMELDERE ER VI STORE NOK NÅ? «MELANKOLSK, ÆRLIG OG VAKKER HVERDAGSFILOSOFI».

Pom Poko – Cheater

I 2019 ga Pom Poko ut Birthday, ett av det årets beste album. Nå har de tatt sine største styrker, og forbedret dem i alle retninger. Bandet som raskt har blitt et av Norges mest spennende bidrag til den stadig voksende artpop- sjangeren, leverte tidligere i 2021 et nytt album: Cheater. Den unike identi- teten til Pom Poko har ikke gått noe sted. Den står tvert imot mer i fokus på det nye albumet. Kombinasjonen av matterockriff, punkbasslinjer og psyke- deliske jazztrommer, med litt støy strødd på toppen, resulterer i et helt fantastisk album som anbefales til alle som liker musikk.

– Victor Løvland

LES OGSÅ: Pom Poko - Cheater: The Beatles på ritalin.

RXKNephew – Slitherman Activated

RXKNephew er et fenomen. Han har gitt ut et tosifret antall prosjekter i 2021, men det er Slitherman Activated som ble manges første møte med rapperen – og det med god grunn. Dette er en lytteropplevelse du har behov for å fortelle noen om. Dette er 49 minutter med desorienterende, eksperimentell, foruroligende og hysterisk morsom hiphop. Instrumentalene bør spilles i harde DJ-set og tekstene bør leses dramatisk på åpen mikrofon-kveld. Uopplyste folk kommer til å fortelle deg at RXKNephew bare er en meme og ikke burde tas seriøst, men ikke la deg lure! Nephew er en visjonær, og Slitherman Activated er en åpenbaring.

– Simon Storvig Winther

Lost Girls – Menneskekollektivet

Samarbeidsprosjektet til Jenny Hval og Håvard Volden, Lost Girls, har etter ti års samarbeid endeleg gjeve ut si debutplate. Menneskekollektivet tek deg med inn i eit eksperimentelt elektronikaunivers beståande av trommemaskiner, syntar, vokal og Volden sitt nydelege gitarspel. Hval sin vokal varierer mellom kviskring, prating og klangfull song – alt over deilige, dansbare beats. I prosessen skal musikken ha blitt improvisert fram, og resultatet er imponerande. Det er berre å ta av hatten og la seg bergta av resultatet – det er ikkje ofte elektronika på dette nivået vert produsert i Noreg.

– Ingrid Nedrebø

Injury Reserve – By the Time I Get to Phoenix

Bortgangen til Steppa J. Groggs skaper en melankolsk og mørk stemning. Likevel er By the Time I Get to Phoenix et av 2021s beste hiphopalbum. Elementer fra sjangre som rock, støy og footwork blandes sammen på magisk vis, og kombineres med dype tekster om angst og usikkerhet, hvilket skaper et helhetlig bilde på alt det menneskelige ved livet. Injury Reserve leverer et svært voksent og gjennomtenkt album, og låta «Knees» eksemplifiserer dette praktfullt. Du kommer til å danse, gråte, hate og elske livet – og alt er i hyllest til Groggs. Hvil som faen i fred.

– Even Kaushik

Lokoy – badminton

badminton er ei utforsking av de kreative grensene til Lasse Lokøy. Skiva er en intim passasje inn i den dyktige produksjonsevnen til musikeren. Sprengfull med deilige elektronika-rytmer, hardt treffende bassrytmer og glatte vokaler, er badminton en heftig og emosjonell lytteopplevelse. Hele skiva er fylt til randen med fengende ny-pop, med elementer fra skurrende elektropop. Man merker hvordan Lokoy har lagt både hjerte og sjel inn i prosjektet. Med hjelp fra gjester som Safario, Moyka og Nils Bech, er badminton en av de mest nyskapende popskivene fra 2021.

– Andreas Jensen

Spellling – The Turning Wheel

The Turning Wheel av Spellling er gripende fra øyeblikket man trykker på start. Med lett orkestrering av strykere og horn, enkle, men vakre melodier og en animert stemme egnet til å levere melodiene, kan man ikke annet enn å la seg bergta. Det er fortryllende. Du sitter i en transe fra start til slutt, og lar Spellling geleide deg gjennom eventyrlandet som er The Turning Wheel. Det er et land av fabulerende dyr og harmonisk natur, men med mørke krefter som truer og ulmer under over- flaten. Alt virker vakkert, alt virker levende. Og ved veis ende ønsker man intet annet enn å reise tilbake igjen. Artpop kan knapt bli bedre enn dette.

– Øyvind Soldal Rasmussen

Little Simz – Sometimes I Might Be Introvert

Den britisk-nigerianske rapperen rotfester seg med sin fjerde fullengder som en av sin generasjons beste rappere, og Sometimes I Might Be Introvert bør være på enhver toppliste i år. Little Simz viser en kontinuerlig evne til å utvikle seg, samtidig som hun holder på sitt unike lydbilde og samfunnsdebatterende lyrikk. SIMBI, akronymet for albumet og kallenavnet Little Simz går under privat, gir et nakent og ærlig innblikk i artistens egen psyke. Det er som vanlig pakket inn i et fengende og dansbart lydbilde som er umulig å sitte stille til. Om dette ikke er fristelse nok, tilbyr også Little Simz et av de kuleste albumcoverne påS denne listen, om ikke noen sinne.

– Tina Løvås

HUSKER DU FJORÅRETS BESTE LÅTER? Mimre tilbake til de beste albumene i 2020.