Illustrasjon: Victoria Stenshagen
LEDER:
Tradisjoner er som et blomsterbed
Uansett hvor fine blomstene er, visner de om de ikke får oppmerksomhet.
I årets siste utgave av Under Dusken har vi gitt spalteplass til studenttradisjonene. Det har vært et spesielt tungt år i år, preget av isolasjon, omstrukturering og økt ensomhet. Tradisjonene er mye av det som driver studenthverdagen og gjør student- tilværelsen enklere. Når det tas vekk, reiser noen hjem og andre blir sittende alene på hybelen sin. Det er studenttradisjonene som trekker oss til byen og som er grunnen til at vi blir.
Studenttradisjonene som eksisterer i denne byen skaper en fellesskapsfølelse hos studentene. UKEsangen «Nu klinger» fra 1929 er et godt eksempel på dette. En sang som riktignok bærer preg av en annen tid. Likevel gir den glede til mange, selv i dag. Når studentene flytter fra byen og vokser opp, bærer sangen minnene om tiden da vi sjonglerte nattesøvn, pensumlesing og gode lag.
For studenten kan ett år i studiesammenheng oppleves som langt og lenge, men på samme tid kan dette ene året være nok til å ta livet av en 100 år gammel tradisjon. I Under Dusken har vi merket akkurat dette. I frivillige organisasjoner kan det være store utskiftninger av folk etter kun ett semester. For at våre tradisjoner skal opprettholdes er vi avhengige av pådrivere som holder dem i live. I kombinasjonen av koronapandemien og utskiftninger, ser vi nå at flere av våre frivillige ikke har kjennskap til noen av våre mest kjære tradisjoner.
LES OGSÅ: Kjære Erna, vi leser til eksamen!
Når du nå snart ferdigstiller dine eksamener og etterhvert går inn i ferien i påvente et nytt år, håper jeg du får tenkt litt over det. Hvilke tradisjoner er du glad i? Hvilke tradisjoner kan du videreutvikle, eller rett ut avskaffe?
Studenttradisjoner føles ofte som de er hugget i stein av dem som var før oss, men vi skal hugge mer i veien foran oss. I disse tider er det nok mange tradisjoner som forsvinner og blir glemt uten at framtidens studenter vil vite at de noensinne var der. Det er litt trist, men minner oss også om at tradisjonene ikke har en iboende verdi, men får den verdien fordi de betyr noe for oss.
