En mislykket reisereportasje: Borte ille, hjemme verre

Jeg våknet med et rykk. Regnet trommet på takvinduet, og det slo meg brått at dette var dagen jeg skulle reise til Betlehem. Alt var pakket og klart. Datamaskinen hadde ladet hele natten, mammas hodetelefoner lå sammenkveilet på stuebordet, og jeg hadde mentalt forberedt meg i over en uke. Likevel hadde jeg en uggen følelse i kroppen da jeg satte føttene på det kalde soveromsgulvet og ruslet mot kjøkkenet. Utenlandsturer er alltid forbundet med en viss grad av stress for mitt vedkommende, og denne reisen ville neppe bli noe unntak.

Den guidede turen til Jesu fødested hadde dukket opp på Facebookfeeden min da smitteverntiltakene var på sitt strengeste. Jeg hadde juleferie på overtid og satt som fanget i mitt barndomshjem midt i oljebyen Stavanger. Et arrangement som lovet en virtuell omvisning av gamlebyen i Jerusalem og Betlehem lyste tilfeldigvis mot meg, da jeg sjekket de siste varslingene på Facebook. Jeg trykket umiddelbart på «skal.» Vissheten om at jeg kunne ta steget ut i verden, og erstatte den hvitmalte panelveggen i stua med panoramautsikt over to historiske byer, overmannet meg. I dette ene øyeblikket var jeg overbevist om at skjebnen hadde skjenket meg en enestående mulighet, og jeg bokstavelig talt strålte av glede.

LES OGSÅ: Studentene Filip og Sivert er Gløshaugens redningsmenn

Skadeforebygging

De neste dagene sank humøret betraktelig. Bilder av pipende sikkerhetskontroller, sinte vektere og ugyldige reisedokumenter hjemsøkte meg stadig oftere. Jeg skulle riktignok ikke på noen flyplass denne gangen, så sikkerhetskontroll ville neppe bli et problem. Men man vet aldri hvilke uventede situasjoner som kan oppstå mens man sitter alene i stua. De fleste skader skjer tross alt i hjemmet, og ifølge sykepleien.no er kvinner (og eldre) overrepresentert i slike ulykker. Jeg tilhører utvilsomt kvinnekategorien og brukte derfor de neste dagene på å sette meg inn i regjeringens reisevettregler for å redusere skaderisikoen.

Så var tiden inne. Lørdag 16. januar kom snikende og det nærmet seg avreise. Jeg pustet dypt mens jeg gikk for å rote fram passet mitt, og repeterte den første reisevettregelen inni meg: «Legg ikke ut på utenlandstur uten gyldig pass og reiseforsikring.» Men hvor var passet blitt av? Pulsen steg betraktelig, jeg lette febrilsk rundt omkring i kommodeskuffen, uten hell. Dette hadde jeg ikke tid til, klokka var allerede ti på fem, og jeg måtte rekke å logge meg på Facebook før avreise.

LES OGSÅ: Båtstudenter ble stående uten bad og dusj under nedstenging

Krisen kulminerer

Stressnivået hadde økt eksponentielt det siste minuttet. Heldigvis kom jeg til å tenke på at høyt blodtrykk øker risikoen for hjerteinfarkt adskillig, og før det var for sent innså jeg at situasjonen var i ferd med å komme ut av kontroll. Reiseråd nummer syv slo inn over meg: «oppsøk ikke truende situasjoner». Jeg forsto at det var best å trekke meg tilbake fra kommodeskuffen før passkrisen eskalerte ytterligere. Det kunne være like før jeg havnet på sykepleien.no sin «skadet-i-hjemmet-statistikk», eller enda verre «hjemmeværende-kvinner- med-hjerteinfarkt-statistikken.»

Uventede farer var åpenbart like rundt hjørnet. Jeg satte meg varsomt ned foran datamaskinen og skjerpet konsentrasjonen til det ytterste. Det var da det begynte å gå virkelig galt. I det jeg ankom Facebook-arrangementet lyste en irrgrønn knapp mot meg: «Opprett en konto.» I et forrykende tempo fylte jeg inn navn, telefonnummer og e-postadresse. Jeg nølte et halvt sekund da jeg så at kontonummer og personlig kode var påkrevd, men nå var det bare to minutter til turen startet så jeg hadde ikke noe annet valg.

LES OGSÅ: Nattmat om dagen: Pølser og pornografi

Bankran

Kroppen sitret. Snart skulle jeg tre inn i Betlehems spennende bylandskap... men hvor var byen? «Kontoinformasjon ikke godkjent» var alt som fylte den selvlysende dataskjermen. Et øyeblikk satt jeg som lamslått, mens jeg så betlehemsflyet reise av gårde uten meg ombord. Den virtuelle turen hadde startet for et minutt siden, jeg var for sent ute.

I det samme kom jeg til å tenke på regjeringens reisebud nummer ni: «Spar penger og skaff nye midler om nødvendig.» En grusom tanke begynte å ta form i mitt indre. Jeg hadde nettopp gitt all kontoinformasjon til en spekulativ nettside som ikke ville ta meg med til Midtøsten likevel. Det var definitivt ikke den beste måten å spare penger på. I frykt for at jeg kanskje var blitt ranet, logget jeg meg umiddelbart inn i nettbanken. Lettet så jeg at det ikke var noen nye transaksjoner ennå, men for alt jeg visste var det bare et tidsspørsmål før kontoen ble tømt. I ettertid fant jeg ut at facebook-svindlere har lurt reiseglade folk som meg i stor skala med slike virtuelle omvisninger. Jeg var heldig jeg ikke ble loppa for rubbel og bit!

«Spar penger» var altså noe jeg ikke hadde teken på, så det var innlysende at det beste nå var å «skaffe nye midler.» Jeg oppsøkte straks min mor for å låne bankkortet hennes. Hun sendte meg bare et skeptisk blikk, og jeg innså at slaget var tapt.

LES OGSÅ: Kåseri: Ditt hode er en unik klode

«Grav deg ned i snøen om nødvendig»

Reiseplanene mine var nå ille ute. Det føltes som jeg hadde blitt nektet ombordstigning etter å ha gjennomført bagasjeinnsjekk, sikkerhetskontroll, skaffet nødpass og navigert meg fram til riktig gate. Regjeringens femte reiseregel fikk med dette en spesielt sterk appell: «Vend i tide.» Noe skamfull svelget jeg nederlaget og lot det synke inn at jeg ikke fikk besøke den hellige byen.

All motgangen hadde begynt å tære på psyken. Nederlag etter nederlag hadde slått meg tilbake, og det var like før jeg tydde til fjellvettregel nummer ni: «grav deg ned i snøen om nødvendig.» Et blikk ut av vindu fikk meg raskt til å avvise denne tanken. Snøen hadde så godt som uteblitt på denne kanten av landet, og jeg anså det som urimelig å grave meg ned i en centimeter med haggel. Jeg følte meg utmattet, tom for innhold, og ikke minst teknologisk inkompetent – noe som er svært kritisk for en jente på 20 år. Dessuten hadde jeg begynt å få betydelig vondt i ryggen. Det kunne komme av den harde pinnestolen jeg satt på, eller kanskje det bare var stress. Det siste alternativet satte en støkk i meg. Folkehelseinstituttet har gjort det kjent at stress over tid kan øke risikoen for hodepine, nakke-, skulder- og ryggsmerter, angst, depresjon og hjerte-/ karsykdommer.

LES OGSÅ: Eit talerøyr for dei unge

Den siste timen er kommet

Jeg følte meg ikke bra. En bølge av angst skylte over meg, og det var som jeg kunne kjenne hvordan blodårene sakte trakk seg sammen og lot kroppen visne bort, snart ville jeg ligge som en livløs kropp på gulvet. Det var i dette nødens øyeblikk at jeg hørte skritt i trappa. Pappa dukket opp i døråpningen, og jeg innså hva jeg hadde glemt. Reisevettregel nummer fire så klart: «Lytt til erfarne reisende.» Utmattet fant jeg fram til «Machu Picchu Tour & Travel Guide» på Youtube etter en overbevisende reiseskildring fra en erfaren backpacker. Jeg trykket meg inn på youtube- videoen og en liten, men livlig mannsfigur utbrøt: «Welcome to Machu Picchu, this place is incredible!»

Tåkete og regnfullt vet jeg ikke om inkaenes rike så særlig «incredible» ut, men jeg priste meg i hvert fall lykkelig over å ha kommet meg til det store utlandet uten å pådra meg betydelige fysiske skader eller hjerteinfarkt på veien.

LES OGSÅ: Toppidrett med pils i magen