Kaffe og kraut

Lyden av 2021 går inn i sin siste dag, og Earth Moon Transit og Kings of the Valley runder av på Trykkeriet. I døren blir vi møtt av en trivelig ansatt som høflig gir oss den kjente COVID-regla: munnbind, ingen prating med fremmede, bestilling ved bordet - dette begynner man å bli dreven på. Det som overrasker litt mer er at det heller ikke er alkoholservering. Selvfølgelig kjipt, spesielt på konsert, men også veldig forståelsesfullt med tanke på hvor mange utesteder som ikke har kapasiteten til matservering. Etter litt grubling om hvorvidt sikten og lyden er bedre på balkongen i andre etasje bestemmer vi oss heller for å trekke ned til gulvet foran scenen. Lokalet er ganske mørkt, og levende lys på bordene bidrar til en varm og avslappet stemning. Vi bestiller oss en iskald Munkholm, og er klare for første konsert.

Vi dekket også åpningen av Lyden av 2021: Yter så jævlig etter evne, men dekker ikke alle behov

Teknisk musikk for introverte mennesker

Etter et par slurker søt Munkholm kommer Earth Moon Transit på scenen. «Velkommen til Trondheim Jazzforum» sier vokalist Ole Jørgen Kristensen lurt, en referanse til logoen på stortrommen, og første låt går i gang. Publikum blir umiddelbart truffet av en «wall of sound». Sonisk ligger Earth Moon Transit i sjangeren slowcore, en slags krysning mellom shoegaze, noise og krautrock. Dette er teknisk og utfordrende musikk, med minimalt frieri til publikum.

Du finner ingen sing-along refrenger, men musikalsk er det solid. Denne gjengen er både samspilte og teknisk gode. Bandet gjør ære på de historiske opprinnelsene til sjangerbetegnelsen, og ser oftere på skoene sine enn på publikum. I kjent slowcore-stil bygges låtene sakte opp med lag på lag av gitarlyder til et tungt klimaks, og Earth Moon Transit gjør dette på mesterlig vis. Musikken er hardere live enn i studio, og man setter pris på at de er villige til å være fri og jamme. På flere tidspunkter virker det imidlertid som om det ligger en jevn, støyete summelyd i bakgrunnen, og i denne sjangeren blir man helt ærlig usikker på om det er meningen eller ikke. Uavhengig av intensjon fungerer det ikke helt, og lyden blir litt distraherende. Vokalen er også mikset til uhørbart lave nivåer. Dette er heller ikke et stort problem med musikk som er så lite vokalsentrert, men det blir nesten på grensen til parodisk å høre Kristensen mumle midt i alt gitarbråket. De lydtekniske problemene legges merke til, men det trekker ikke altfor mye ned. Jevnt over treffer bandet bra, og det er lett å drømme seg bort til de kosmiske tonene, mens en låt flyter over i den neste.

Det har vært flere festivaler denne uka: Sterk åpning av Only Connect 2021

Publikum er nok bare sånn passe med på reisen. Enkelte svaier lett til takten der de sitter med sin alkoholfrie drikke, og noen av de hardere partiene får god respons, men folk virker ikke overentusiastiske. På et punkt må bandet gjennomføre en lengre stemming av gitarene, og det prates litt for å lette på stemningen. Kristensen sier at bandet også spilte under Lyden av 2018, og tuller med at de ikke har blitt så mye mer kjent siden det. Responsen fra publikum minner mest om den berømte gresshoppe-lydeffekten – jeez, tough crowd. Kanskje er det flere som er her for å se Kings of the Valley, eller muligens manglende promille. Uansett, det er ikke første gang man ser litt kleine konsertinteraksjoner under korona, og man føler med bandet.

Heldigvis ser det ikke ut til å påvirke dem nevneverdig. Dette er introvert musikk for introverte mennesker. Earth Moon Transit ser ut til å kose seg mer enn nok med å bare kunne spille sammen der de står med lukkede øyne, tilsynelatende fortapt i musikken. Etter en drøy halvtime avslutter bandet med en solid krautrock-jam og takker for seg. Dette har vært en noe småklein, men musikalsk solid kosmisk reise i mørket på Trykkeriet. Jeg scanner QR-koden på bordet for å bestille mer å drikke. Etter Munkholmen kjenner jeg suget på en kaffe før Kings of the Valley skal på scenen.

Utenomjordisk safari

Kaffen som kommer på bordet er kruttsterk. Tydeligvis gjør Trykkeriet sitt beste for at publikum skal kunne ruse seg på noe, og i mangel på alkohol kan koffein gjøre susen. I mellomtiden har det kommet noen nye publikummere som muligens har sittet hjemme og vorset lengre. Det kan mistenkes at promillen er høyere, men det er også tydelig at de er solide fans der de hoier og skriker allerede under lydprøven. Scenen blir mørk, og på høyttalerne spilles det av en hjemmesnekra miks av kjenningsmelodiene til Ringenes Herre og Star Wars, med en trønder som introduserer bandet. Dette blir episk.

Ut på scenen kommer en gjeng i godt gjennomførte 70-talls antrekk og frisyrer. Musikalsk sett kunne dette ha fått to mulige utfall: helt grei psych-rock som man har hørt før, eller prog-rock som rett ut av pappas kassettsamling. Dessverre for anmelderens pretensiøse ego var ingen av delene tilfellet.

Flere musikkanmeldelser fra UD: En oppvisning i opptreden på Dokkhuset

Kings of the Valley kjører i gang med sine kosmiske jammer, og musikken høres både kjent og ukjent ut samtidig. Bland sammen en del psykedelisk rock, en del blues-rock, og en del kraut- eller spacerock, og du får lyden av Kings of the Valley. Soundet høres ut som det er inspirert av norske rockeband fra sent 90-tall som BigBang, men med lengre, mer episke låter og en mer «spacet» atmosfære levert av forskjellige synther og orgler. Alt dette leveres med kvaliteten til en godt finansiert studioinnspilling.

Publikum har litt høyere tenning nå. Det nikkes solid til psych-grooven, og det jubles etter soloer. Det er tydelig at bandet har mange kjente i salen, og trommeslager Esten Mortensen Holien tar til og med en liten hilserunde til venner og bekjente. Når det i tillegg klappes for at bassist og vokalist Markus Teksum har blitt far må man trekke på smilebåndene. Kings of the Valley er en jovial gjeng, og det er tydelig at de har ventet lenge på å spille konsert.

Fikk du med deg? Spotify har stor makt over dine lyttervaner

Musikerne i bandet er utvilsomt svært dyktige og kompetente på flere instrumenter. For denne gjengen er rocken en sjette sans, og riffene og soloene sitter som et skudd. På et tidspunkt blir en «steel guitar» dratt inn i miksen og musikken får et alternativ-country-preg ala Madrugada. Øystein Megård på keys gjør en stilig akt ved å ta av og på seg gitaren gjennom hele konserten, til tider flere ganger i løpet av samme låt. På siste låt får vi også se noe av det kuleste rockemusikk har å by på: bue på elgitar. Dette er gøy å både se på og lytte til.

Kings of the Valley spiller en ekstremt tight og konsis konsert. Lyden er så fyldig og kraftig at det er umulig å ikke bli revet med på deres utenomjordiske safari. Underveis utrettet de også det umulige: de fikk meg til å glemme hvor kjipt det var å ikke få kjøpt alkohol på en rockekonsert. Applausen er solid, og publikum er åpenbart sultne på mer, men i kjent Trondheim Calling–stil må bandet gå noe vemodig av scenen uten en encore. Lyden av 2021 er ferdig, og publikum virker fornøyde med den kosmiske riffereisen som ble servert på Trykkeriet. Vi ber en bønn om at vaksineringen går som planlagt frem mot Trondheim Calling til sommeren før vi beveger oss hjemover, som er det eneste stedet i byen man både kan ta seg en øl etter klokken 22 og slippe å betale for et halvdårlig ostesmørbrød.

Mer musikk fra UD:

UKA slipper ny artist og inviterer til standup-galla

Anmeldelse: Xalomon – SLIMO