PROBLEMATISK:
PROBLEMATISK:

«Digt og forbandet løgn!»

Den historiske romanen er utskjelt av både historikere og litteraturvitere. Likevel består den som én av de desidert mest populære sjangrene.

Publisert Sist oppdatert

– Leserne vil ha veldig mange oppfatninger og assosiasjoner rundt personene jeg skriver om, forteller forfatter Hilde Susan Jægtnes, etter spørsmål om hva som er den største utfordringen ved å skrive en historisk roman.

Hun er for øyeblikket aktuell med romanen Jeg grunnla De forente stater, en historisk roman basert på livet til Alexander Hamilton.

– Leseren leter hele tiden etter hva som er sant og hva som ikke er det. Det gir meg som skjønnlitterær forfatter veldig stor autoritet, noe som kan slå ut begge veier. I verste fall antar leseren at alt de leser er hundre prosent sant, selv om jeg skriver fiksjon. Det er tross alt 250 år siden hendelsene jeg skriver om, skjedde, sier hun.

Jægtnes peker blant annet på at leseren selv gjerne vil at det som står i romanen er sant.

– Folk har veldig lyst til å tro at det er sant. Som forfatter er det spennende, men også litt frustrerende. Folk er tiltrukket av idéen om at de får et gløtt bak kulissene til viktige historiske begivenheter, som om de leser en reportasje om hvordan kjendisene har det hjemme hos seg, sier hun.

Ikke en historisk kilde

Pål Thonstad Sandvik, professor ved Institutt for moderne samfunnshistorie, er klar i sin mening om at man må lese historiske romaner med en viss varsomhet.

– En forfatter som lever seg inn i folk på 1800-tallet, er ikke en historisk kilde, sier han.

Sandvik sier at han har stor respekt for historisk roman-forfattere, blant dem Sigrid Undset, både litterært og historiefaglig.

– Jeg mener at Johan Falkberget og Sigrid Undset skriver stor litteratur, og jeg synes begge er gode historikere. De gjenskaper troverdige historiske tablå, sier han.

Likevel mener Sandvik at historiske romaner må tas med en klype salt.

– Om målet er å lære historie, må det leses med varsomhet, sier han.

LES OGSÅ: Shift hyperloop ønsker å vise fram framtidas kjøretøy, «Valkyrjen» er deres forsøk

Løgn og atter løgn

At historiske romaner ikke er historiske kilder og derfor må leses kritisk, er forfatter Hilde Susan Jægtnes enig i.

– Jeg er helt enig. Hva var det Ibsen sa i Peer Gynt? At det var «Digt og forbandet løgn!»? Historisk fiksjon er full av løgn, men det betyr ikke at alt som dramatiseres skal avskrives som løgn. Det gjelder å bruke litterære virkemidler som får leseren til å forbli bevisst om leserkontrakten, sier hun.

For å illustrere poenget peker hun blant annet på NRK-serien Atlantic Crossing, som skapte debatt blant historikere etter publisering.

– Det er bare å se på Atlantic Crossing, hvor det virker som tvskaperne hinter til at USA ikke ville deltatt i andre verdenskrig om det ikke var for kronprinsesse Märtha. Etter min mening blir det å tøye fiksjonsstrikken litt langt. Dessuten fremstår det som nasjonalistisk, navlebeskuende ønsketenkning, sier hun.

I hennes egen roman skal de fleste historiske rammene beskrevet være historisk korrekte.

– Svært mye av det som presenteres som fakta i boken, er autentisk. Det er sjelden jeg bevisst har gått bort fra fakta som jeg vet kan verifiseres. Men jeg har måttet dikte mye av innholdet i scenene jeg har valgt å dramatisere, for å kunne fortelle historien fra forskjellige synsvinkler, forklarer hun.

En utskjelt sjanger

– En litteraturviter bedømmer ikke skjønnlitteraturen først og fremst som sann eller falsk. Det blir en uinteressant og irrelevant problemstilling som ikke tar hensyn til hvordan fiksjon fungerer, forklarer Marit Sjelmo.

UTSKJELT SJANGER: Litteraturviter Marit Sjelmo mener man ikke skal undervurdere den historiske romanen.
UTSKJELT SJANGER: Litteraturviter Marit Sjelmo mener man ikke skal undervurdere den historiske romanen.

Hun er stipendiat i nordisk litteratur ved Institutt for språk og litteratur på NTNU og har en mastergrad i allmenn litteraturvitenskap. Sjelmo er klar på at det eksisterer etiske problemstillinger rundt litterære tekster basert på historie.

– Skjønnlitterære tekster kan signalisere at de stiller seg veldig tett inntil historiske hendelser. Om de gjør det, men likevel fordreier historiske fakta, blir det et etisk problem, sier hun.

Fra et litterært perspektiv slipper den historiske romanen heller ikke unna kritikk.

– Den historiske romanen har tidvis vært en utskjelt sjanger som har blitt sett på som en form for virkelighetsflukt, hvor kulissene er generiske og enkelt kan byttes ut, forteller Sjelmo.

LES OGSÅ: Bekymret for fremtidens campus etter kutt

Mye dårlig litteratur

Jægtnes har selv sittet i innkjøpsordningen for prosa hos Kulturrådet. Hun erkjenner at det blir skrevet en del mindre vellykket historisk skjønnlitteratur.

– Jeg satt i innkjøpsordningen i prosa for Kulturrådet og har lest en god del svake historiske romaner. Det er mange som ikke er bevandret i å bruke litterære virkemidler. Det hjelper ikke å ha dybdekunnskaper om historie når man ikke har nok erfaring med håndverket som skal til for å skru sammen en roman, forklarer hun. Resultatet, ifølge Jægtnes, blir i verste fall lite underholdene underholdningsromaner.

– I verste fall blir det kiosklitteratur. Men jeg synes heller ikke at det har så mye underholdningsverdi når det er skrevet såpass mangelfullt. Ofte har de en overvekt av fakta kombinert med svulstig språk, sier hun.

Jægtnes tror den historiske romanens noe dårlige rykte kan være en utfordring for forfattere med større litterære ambisjoner.

– Om det er forfattere som forsøker å kombinere historisk stoff med høye skjønnlitterære ambisjoner, så er det klart de kan føle seg stigmatisert, sier hun.

Etter hennes skjønn har det lenge vært en trend at samtidsforfattere som ønsker å hevde seg i det litterære kretsløpet skriver minimalistisk uten å bevege seg langt unna realismen.

– I et slikt klima kan historiske romaner fort bli uglesett.

Likevel finnes det anerkjente norske forfattere som har skrevet historiske romaner.

– Forfattere som Roy Jacobsen, Edvard Hoem, Maria Alnæs, Lars Mytting, og selvfølgelig Sigrid Undset har høstet stor anerkjennelse for sine historiske romaner.

Samtidsromaner fra fortiden

Historiker Pål Thonstad Sandvik tror at Sigrid Undset kan ha vært vel så opplyst som sin egen samtids historikere.

– Undset var godt opplest på middelalderen og hadde kanskje en bedre forståelse av kulturelle og religiøse forhold enn mange av hennes samtids historikere, sier han.

Det gjør dog ikke romanene hennes til gode historiske kilder.

– Man går likevel ikke dit for å lære om middelalderen. For en historiker er det viktig å medregne hvor nært en skrevet kilde er selve begivenheten. Om noe er skrevet hundre år etterpå, er kilden mindre sikker enn en øyenvitneskildring, forklarer Sandvik.

Han mener romaner som i sin tid var samtidslitteratur, er veien å gå om man virkelig vil lære noe.

– Man må ta en historisk roman for det det er. Det er store kvalitetsforskjeller, men for å lære historie ville jeg anbefalt å lese samtidsromaner fra fortiden. Der er det mye å lære, sier han.

LES OGSÅ: Ikke bare en gjeng som leker med sverd

Leseliste for leseglade studenter

Gjennom arbeidet med artikkelen har det stadig dukket opp titler og forfattere både historikeren, litteraturviteren og forfatteren anser som mer enn verdt å lese. Her er noen av dem.

– Rosens navn, (1980) Umberto Eco

– Kristin Lavransdatter, (1920-1922) Sigrid Undset

– Ut å stjæle hester, (2003) Per Petterson

– Leksikon om lys og mørke, (2019) Simon Stranger

– Rød selvbiografi, (1998) Anne Carson

– Malina, (1971) Ingeborg Bachmann

– Søsterklokkene, (2018) Lars Mytting

Skaper større engasjement

Sandvik vedgår likevel at det er mulig å lære noe av historiske romaner også.

– Leser man Lars Mytting, kan man lære historie av det, men det er skjønnlitteratur og tross alt skrevet på 2000-tallet, sier han.

At historiske romaner kan ha positiv innvirkning på historieforståelse, er også forfatter Jægtnes enig i.

– Jeg tror det skaper mer engasjement for det historiske materialet.

Historiske romaner kan inspirere til å lese faglitteratur, og da får man jo i pose og sekk, sier hun. Jægtnes poengterer at mennesker gjerne husker ting som er skrevet i narrativ form bedre.

– Man husker bedre når det man leser er skrevet som et narrativ. Man får følelsesmessige knagger å henge fakta på. Man absorberer det mer effektivt, som både er positivt og negativt, forteller hun.

Umåtelig populær

Samtlige kritiske blikk til tross: Den historiske romanen er og blir en populær litterær sjanger.

– Historisk fiksjon har vært veldig viktig i norsk og europeisk litteraturhistorie. Romanen og den historiske romanen henger veldig sammen i begynnelsen, forklarer Marit Sjelmo.

I moderne tid drar hun fram romaner om andre verdenskrig som bevis på dens popularitet.

– Nå til dags, og i flere tiår forut, har romaner med andre verdenskrig som bakteppe vært veldig populært i Norge. Som Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger, eller Ut å stjæle hester av Per Petterson.

Hun er uansett klar på at den historiske romanen ikke burde undervurderes, til tross for at den kan anses som virkelighetsflukt.

– Jeg mener at virkelighetsflukten er veldig sentral i populærlitteraturen, og at den ikke skal undervurderes, sier hun.

LES OGSÅ: Dramatisk nedgang i søkere til lærerutdanninger

Powered by Labrador CMS