Disse studentene ser du nok aldri i en ni-til-fire-jobb

På Fotofagskolen og Kunstakademiet i Trondheim dyrker studentene sine store lidenskaper til langt på natt. De lar seg ikke fange av samfunnets normer.

Publisert

Det strømmer knipselyder fra kameraet til fotografen min. Han tar bilde etter bilde. Fotostudent Celine Bergundhaugen sitter på en stol i hjørnet av rommet.

Vi er i et studio inne på Norsk fotofagskole på Ila, sør for sentrum. Utenfor skinner vårsolen ned på den allerede halvsmeltede snøen i veikantene.

Knips, knips, knips.

– Kan jeg se? spør Celine.

Hun slipper poseringen hun har holdt og ruller stolen bort til fotografen. Han rekker henne kameraet, fortsatt lent på det ene kneet. Sammen blar de gjennom bildene.

– Ser du, det er skikkelig fint, for der treffer sola så bra, sier hun.

Fotografen er enig.

– Æsj, det var ikke fint. Ikke bildet altså, men jeg, sier hun og rynker på nesa.

Etter en stund opplyser fotografen min om at det var alle 400 han har tatt til nå.

– Har jeg sett på 400 bilder? Det føltes ikke som det var så mange, bryter hun overrasket ut.

Vi sier oss fornøyd med det.

– Ni-til-fire er jævlig kjedelig

Under intervjuet en time tidligere satt vi i et stort, lyst rom, med store vinduer. Over oss hang en diskokule, og plantene krøp oppover veggen.

– Drømmen er å bli fotograf for D2, forteller Celine.

Om hun får det til, vet hun ikke. Det virker heller ikke som det er så farlig. Hun legger vekt på at det viktigste for henne er å velge noe som gjør henne glad. Det tror hun ikke en ni-til-fire-jobb vil.

– Det tok flere år å innse at jeg ikke trenger å gjøre det de rundt meg sier. Livsglede er så viktig. Jeg kan ikke få sagt det nok, sier hun.

Hun legger til:

– Og hva om jeg tok den utdannelsen, den som folk mener man burde ta? Da hadde jeg fått jobb, hus og barn. Og så, da? Da har jeg kommet frem til endestoppet når jeg blir 35. Det høres jævlig kjedelig ut, sier hun bestemt.

LES OGSÅ: Problem med plast og penis: – Du trenger ikke plastpose rundt brødet ditt

Eksistensiell krise

Celine er 28 år og fra Oslo. Etter åtte år og to eksistensielle kriser er hun tilbake på Fotofagskolen. Det er nå andre gang hun er her. Denne gangen er det forhåpentligvis for godt.

– Jeg friket ut en stund der. Da sluttet jeg her og begynte på lærerstudiet. Så gikk det to år før jeg ga etter for enda en eksistensiell krise og byttet tilbake, sier hun.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">IKKE PÅ SAMFUNDET: </span>Med et så oppslukende studie blir det ikke tid til frivillige verv på siden.
IKKE PÅ SAMFUNDET: Med et så oppslukende studie blir det ikke tid til frivillige verv på siden.

Nå har hun endelig senket skuldrene. Det føles mer riktig nå, den andre gangen hun gjør det. Celine forteller engasjert om livet som fotostudent.

– Bildene man tar, er et direkte resultat av hvor mye arbeid man legger i det. Hvis man ikke har jobbet mye med det, så blir det heller ikke så bra, sier hun.

Tenker du at du har et kall eller en lidenskap?

– Nei. Eller jo, hva skulle det vært? Kanskje kallet mitt er å surre, sier hun leende.

En liten linselus

Interessen for fotografi har vært der helt siden hun var liten. Som barn var hun over gjennomsnittet interessert i fotografi.

– Jeg ble først interessert på grunn av pappa, som er filmfotograf i NRK. Vi har videoer hvor man kan se at jeg kom helt opp i linsen og ville se hvordan apparatet fungerte, sier hun.

Celine hadde flere kreative hobbyer som liten. Hun forteller at hun har vært innom både sying og trearbeid. Men interessen for fotografi vokste seg raskt sterkere, og særlig da hun mottok en spesiell gave.

– Som alle andre fikk jeg et kamera i konfirmasjonen. Det lekte jeg med, og utforsket hva det kunne gjøre, sier hun.

Hun forteller om et stort eureka-øyeblikk:

– Jeg husker da jeg fant ut at man kunne skifte linse! Det var lenge jeg ikke visste det.

Portretter i endring

Studiet på Fotofagskolen er lagt opp med et toårig løp. Studentene blir tildelt prosjekter, og på andre året får de mulighet til å velge en spesialisering. Celine bruker sitt andre år på å spesialisere seg på portretter.

– Jeg valgte portretter fordi jeg vil fange personligheter. Folk er så spennende. De er hele tiden i endring, forklarer hun.

Hun peker på vannflasken min, som står mellom oss. Den er hvit med grønn kork.

– Den flaska er lik hele tiden. Den endrer seg ikke. Men du smiler og endrer deg, sier hun.

Jeg gir henne rett i det.

LES OGSÅ: Bidra til skeives rettigheter i Tyrkia

Har ikke møtt motstand

Møtte du på motstand da du valgte å studere fotografi?

– Nei, alle har vært positive. Jeg fikk mer motstand da jeg skulle bli lærer. Da sa de at jeg måtte huske det er mye jobb, sier hun leende.

Celine tror fotografi er akseptert av de fleste. Men hun ser for seg at kunststudenter kan møte på mer motstand, og at kunst kan bli sett som mindre trygt.

– Studentmiljøet er oppskrytt

Det første året hun var student på Fotofagskolen, følte Celine seg ekskludert fra studentmiljøet i Trondheim. Hun mener at Fotofagskolen ikke inkluderes på samme måte som NTNU. Da var det vanskelig å få være med på å gjøre studentting.

– Jeg var sjalu. Da ønsket jeg å være der NTNU-studentene var. De har en annerledes hverdag fra oss, sier hun.

Denne følelsen av utenforskap slapp likevel tak da hun kom inn i det andre året på studiet.

– Studentmiljøet i Trondheim er litt oppskrytt. Jeg har ikke det samme behovet for å være del av det lenger, sier hun.

En inspirerende mormor

På andre siden av byen, ved busstoppet på Solsiden, møter vi Amalie Brochmann. Hun tar en bachelor i billedkunst ved Kunstakademiet i Trondheim, som er en del av NTNUs Fakultet for arkitektur og design.

Det grå kontorbygget bak ser ikke ut til å romme en kunstskole, men etter å ha tatt tatt heisen opp, kommer vi inn i en mer kreativ atmosfære. Amalie viser oss inn til sitt eget lille værelse, et atelier eller verksted, alt ettersom hva man ønsker å kalle det.

– Vil dere ha litt te? spør hun.

Skuldrene senker seg. Så begynner vi intervjuet.

Amalie er drømmende i måten hun forteller på. Praten går liksom frem og tilbake mellom tankene, og å få tak på når selve kunstinteressen begynte, er ikke helt lett.

Etter to år på kunstskole fikk hun enda mer lyst til å drive med kunst resten av livet.

– Jeg likte å tegne og male med akvarell da jeg var mindre. Ingen av foreldrene mine driver med maling.

FRIHET: Amalie Brochmann føler en frihet av å drive med kunst
FRIHET: Amalie Brochmann føler en frihet av å drive med kunst

Hun nevner at hun likte seg rundt kreative folk, og at miljøet med kreative venner påvirket henne til å forstå at det var kunsten hun ville satse på.

– Så har jeg en mormor som er ganske kunstinteressert, og som drev med maleri og formgivningsfag. Jeg tror kanskje det er der inngangen har vært, at hun har vært positiv til det.

Fulgte ikke morens råd

Å prøve ut det utrygge, det ukjente, kan være skummelt. Også Amalies mor syntes det da Amalie fortalte at hun ville drive med kunst på heltid.

– Den rareste reaksjonen jeg har fått, er kanskje fra mamma som ikke støttet det i det hele tatt. Hun fikk litt panikk, forklarer Amalie.

Reaksjonen var forventet, men veldig lite beleilig.

– Jeg ville jo ikke ha den. Det ga meg mye bekymringer.

Ustabil framtid. Ustabil økonomi. Morens bekymringer var mange. Men med utdanningen i bakhånd får Amalie rett på flere støtteordninger, og er ikke like bekymret som moren.

– Jeg tror hun bare vil at jeg skal være trygg, og det kan man liksom diskutere om man er som kunstner. Men når alt kommer til alt, tror jeg vi har veldig forskjellige verdier.

LES OGSÅ: Kræsjkurs i elektronisk dansemusikk

Velger den viktigste friheten

Amalie trekker inn dette med verdier, for hvorfor er det slik at mange ser på kunststudier som litt annerledes?

– Jeg tror det er fordi det er så utrygt økonomisk. Mange vil ha familie, og da trenger man et mer stabilt liv, og jeg tror ikke man har det som kunstner.

Hun har inntrykk av at mange kanskje er fascinert av dem som tør å velge kunst og lidenskapen de har.

– Jeg blir egentlig veldig takknemlig for at jeg vil dette så mye. Det skal jeg ikke ta for gitt i det hele tatt. Jeg føler meg priviligert.

Selv føler hun en frihet av å jobbe med kunst, selv om det gir økonomiske begrensninger. Hos andre vil det kanskje være en frihet å ikke ha økonomiske begrensninger, reflekter hun.

– Det handler litt om hvilken frihet man synes er viktigst. Hvilken frihet som tar størst plass.

Hvilken frihet er helt konkret den du setter pris på?

– Det å kunne skape det jeg vil. Eller å undersøke det jeg vil i kunst.

Ikke rarere enn barn flest

Ellers tenker ikke Amalie så mye over hvilke andre fordommer folk har til kunststudier.

– Jeg synes det er interessante spørsmål, for jeg har aldri tenkt over det.

Men etter å ha tenkt seg litt om, kommer hun på en annen spennende reaksjon hun fikk.

– Jeg husker det var eén som sa til meg at hun alltid hadde visst at jeg skulle bli kunstner. Det syntes jeg var rart, for da tenkte jeg at det gjorde hun nok ikke.

ATMOSFÆRE: På innsiden av det grå kontorbygget Kunstakademiet i Trondheim finner man en mer kreativ atmosfære.
ATMOSFÆRE: På innsiden av det grå kontorbygget Kunstakademiet i Trondheim finner man en mer kreativ atmosfære.

Amalie tror heller hun mente at hun støttet valget, og at hun forsto at det var dette Amalie ville. Hun mener selv at det ikke var noe som tilsa at hun skulle bli kunstner.

– Alle barn tegner jo og er rare.

En egen liten boble

Nå, på KiT, får Amalie uttrykt sitt kunstneriske jeg.

– Jeg trives veldig. Det har mye å si at vi har så store studioer, at det er plass til oss.

Hun forteller at det føles som om man kan skape sin egen boble her i de private atelierene og det lille miljøet på totalt 70 studenter. Det passer Amalie bra.

– Bare det, at man føler seg mer ønsket og har en betydning når man blir tildelt plass og rom. Det er en tillit i at jeg kan bruke dette rommet til hva jeg vil og ta utdanningen på min måte, forklarer hun.

Hun drøfter rundt hvor viktig det er å kunne gjemme seg litt bort når man driver med kunst.

– Jeg tror man tør å ta litt andre sjanser hvis man kan være for seg selv. Da kan man gå inn i mer ubehagelige ting, og mesteparten av tiden vet man jo ikke helt hva man holder på med.

LES OGSÅ: Aldri nok gnocchi

Ingen er maskiner

Ikke bare en ordentlig arbeidsplass er viktig for Amalie for å drive med kunst. Hun er også bevisst på valgene hun tar i hverdagen, med mat, søvn og mennesker hun møter.

– Jeg tror de fleste kunststudenter er sensitive mennesker, så en selv og prosessen man er i, blir veldig påvirket av sånne småting.

På spørsmålet om man kunne tatt mer hensyn til sensitivitet og hvordan små ting påvirker en i hverdagen i resten av samfunnet, sier Amalie seg enig.

– Ja, jeg synes det. Samfunnet legger opp til at vi kun er maskiner som skal greie den normale A4-greien, men vi er jo ikke det. Folk blir syke psykisk.

Hun drøfter rundt at alle kanskje hadde trengt å ha større fokus på å være i kontakt med seg selv. For sånn samfunnet er lagt opp nå, så er det ikke rom til å være i kontakt med seg selv, mener hun.

– Man må nesten rømme litt fra seg selv for å takle hverdagen. Stresset rundt oss gjør det nok lett å miste litt taket, tror jeg. Så jeg føler meg sykt heldig som går her. Det er veldig deilig.

Ikke tid til Samfundet

Av én eller annen rar grunn har ikke kunststudenter for vane å henge på Samfundet. Det er uvisst hvorfor. Amalie reflekterer igjen:

– Vi bruker veldig mye tid på skolen, så jeg lurer på om det handler mye om det.

Det er kanskje ikke er nok tid til å jobbe frivillig for eksempel, og ikke tid til å være en del av det sosiale, som Amalie har inntrykk av at er ganske altoppslukende.

– Men det er veldig synd. Jeg håper det blir mer kultur for det etter hvert. Det kunne sikkert vært ting som var annerledes der.

Hun tror kunststudenter har mye til felles med mange som er på Samfundet, og hun tror de hadde passet godt inn i det miljøet.

– Og så tror jeg det hadde vært veldig sunt, fordi KiT er en liten skole og det er fare for at det kan bli et ekkokammer.

Det opplyses om at Celine Bergundhaugen er tidligere medlem av Studentmediene.

Powered by Labrador CMS