Er det rett å bedrive kjønnsstyring på studier?

I forrige utgave av Under Dusken kan vi lese to debattinnlegg om kjønnspoeng, en fra lederen til Studenttinget, Åste Hagerup, og en fra Ludvig Thorsen som er representant på Velferdsutvalget i Gjøvik. Det de begge er enige om er at kjønnsutjevning på studier med stor kjønnsskjevhet trengs. Gjør det virkelig det?

Når man snakker om narrativ og kjønn hører jeg ofte to ulike utgaver, som da av natur sender motstridende signaler. På den ene siden kan man si at kjønn ikke er essensielt, kjønnet på hvem som søker på en jobb eller hvem som utfører en tjeneste er ikke relevant. Dette vil mange si er kjønnsnøytralt. På en annen side kan man si at kjønn er essensielt, kjønnsfordeling brukes til å si noe om hvor likestilt vi er. Problemet her er at mange nok vil si seg enige i begge påstandene, selv om de i kombinasjon gir blandede signaler. Det er ikke så farlig med kjønnet på den som får jobben, men når det er snakk om hvor mange av hvert kjønn som søkte til jobben kan det brått oppstå en noe opphetet diskusjon.

LES OGSÅ: Mysteriet om de rødkledde på Dragvoll er oppklart

Det er et paradoks at vi i den vestlige verden opplever større kjønnsforskjeller når det kommer til valg av studier og yrke enn fattigere land. Årsaken her spekuleres i å være at om du kommer fra fattigere kår, er du tvunget til å satse på en god utdannelse som sikrer best mulig betalt jobb. På en annen side hører vi at barn av ulike kjønn blir lært opp og oppdratt inn i kjønnsroller som former hvordan vi opplever oss selv og vårt potensial. Hvorfor ser vi så negativt på det? Er det ikke en seier i seg selv at enhver jobb her i landet gir verdig økonomisk belønning, som frigjør oss fra presset om å måtte bli noe? Insinueres det at enhver som tar et valg om hva de skal bli, egentlig ikke gjør det av fri vilje? «Å skape et arbeidsmarked som gjenspeiler samfunnet og befolkningens behov» som Åste skriver – er det ikke våre valg som frie individ som best gjenspeiler samfunnets og våre behov?

Videre nevnes det fordelen av å utjevne kjønnsfordeler innenfor gitte bransjer og yrker. Uten å krangle for mye på om forskningen som er gjort, er utført på en god måte eller ikke. Er det dette utdanning skal handle om? Hva som er best for samfunnet og ikke? Det er ikke lenge siden man så oppildnede debatter om at universitetet for all del ikke måtte være en slave til det private arbeidsmarked. Utdanning skulle ikke handle om å tilfredsstille ytre krefter, men i seg selv være en verdi. Det er dyrt å drifte utdanninger som ikke bidrar til statskassa, for samfunnets beste burde de vel være lagt ned?

LES OGSÅ: Debatt: Hvorfor er det så vanskelig for studentdemokratiet å snakke om konkrete gjennomslag?

Men la oss anta at vi er blanke ark, tusjet på og besudlet av «samfunnets» forventninger. Hvor kommer disse forventningene fra? Morbide gjenlevninger av patriarkatet? Neppe, det er en større andel kvinner i høyere utdanning enn menn. Og om man skal «lære opp» neste generasjon til å være annerledes, erstatter man ikke bare et sett holdninger med et annet? Hvem skal bestemme hvilke holdninger som er rett? Studentpolitikere, akademiske ledere og politikere som får muligheten til å vise fram hvor flinke de er som har løst et problem de selv har definert, og kan deretter klappe hverandre på hodene og gi hverandre gullmedaljer.