Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck med effektpedaler i hånd på Dokkhuset.
Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck med effektpedaler i hånd på Dokkhuset.

En konsert for å bli «spesielt interessert»

Tuba, vrengpedal og forsterkede cymbaler høres kanskje ut som en kjedelig fredagskveld, men tro meg: dette var alt annet enn kjedelig.

Publisert Sist oppdatert
Järmyr er kanskje kjent for mange fra bandet Motorpsycho.
Järmyr er kanskje kjent for mange fra bandet Motorpsycho.

En rolig atmosfære hviler over Dokkhuset, til tross for at det er fredagskveld på Solsiden. Tubaist Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck, kjent fra etablerte band som Broen og Skadedyr, entrer scenen. Hun legger en mikrofon iført ullsokk oppi tubaen, setter munnstykket til leppene og spiller en enkel frase. Herfra fylles den neste halvtimen med én kontinuerlig improvisasjon for tuba og effektpedaler. Framførelsen er rik på vakre melodier, med klare assosiasjoner til nordiske jazzmusikere fra 1970- og 80-tallet og Daniel Herskedals album Call for Winter fra 2020. Samtidig viser den en kamp mellom instrumentalist og elektronikk, i likhet den kampen Jimi Hendrixs kjempet med gitaren sin under «The Star Spangeled Banner» på Woodstock i 1969.

Les også: Hvordan ble «Take On Me» slik et suksess?

Etter å ha satt den atmosfæriske standarden, begynner den NTNU-utdannede jazzmusikeren å utvikle lyden med elektroniske elementer. Hun fargelegger det svært melodiske spillet ved hjelp av delay, harmonizer og romklang. Med tiden introduserer hun både mer dramatisk elektronisk manipulasjon og samplinger av fuglekvitter, sildrende vann og barnelatter. Det hele blir en auditiv nostalgisk beskuelse utover et norsk bygdelandskap, akkompagnert av Mobecks improvisasjon.

Etter Mobecks reise til «der ingen skulle tru at nokon kunne bu», tar trommeslager Tomas Järmyr oss videre til en helt annen virkelighet. Järmyr, kanskje best kjent fra Motorpsycho, har spesialisert seg på bruk av kun cymbaler. Hans sett blir en masterclass i utvikling av motiv og fokus på detaljer. Gjennom gradvise skifter i klang og tekstur — med tydelig inspirasjon fra minimalistiske komponister som Steve Reich og et snev av Hans Zimmers filmmusikk til Christopher Nolans Batman-trilogi — utnytter Järmyr alle mulig klangfarger som hans seks cymbaler kan mane fram. Men der hvor Mobeck tok oss med til nostalgi på bygda, tar Järmyr oss med til en angstfylt industriby. Dynamikken svinger fra knapt hørbar til nærmest ulidelig, og utøverens subtile kroppsspråk bidrar til å vise intensiteten i uttrykket. Dramaturgien er upåklagelig, og publikum sitter alt annet en avslappet på sine fastsatte plasser. Det hele ender med et kraftig crescendo som når et nærmest ubehagelig volum, samtidig som rommet fylles av nydelige overtoner som sjelden forbindes med cymbaler.

Fikk du med deg? – Blant de første som stengte ned, og blir nok de siste til å åpne igjen

Konserten kan oppsummeres som en fantastisk demonstrasjon av hvordan elektronikk og akustikk samspiller i moderne improvisatorisk musikk. Begge utøvere behersker uttrykkene sine på utmerket vis, og skildrer to svært ulike innfallsvinkler til en grenseløs stilart. Det er samtidig likheter i det de prøver å gjøre, og det er også her noen av utøvernes svakheter kan spores. For der hvor Järmyr virkelig lener seg inn i hver lille nyanse av en gitt cymbal og presser ut alt de kan gi han, forhaster ofte Mobeck seg fra motiv til motiv uten å utforske dem fullt ut. Motiver som gjerne kunne gått i lange strekk, avsluttes ofte prematurt for å begynne på en ny idé. Og mens Mobecks stadige utforskning forbi det allmennheten tror en tuba er kapabel til, kjennes Järmyrs begrensede spillerom tidvis litt for begrenset. Spesielt når han holder på i over en halv time.

Kommentar: Salg av musikk får en opptur, men ikke som du tror

På tross av disse minimale manglene, kunne jeg ikke bedt om en bedre første konsertopplevelse i 2021. Begge utøverne skapte en unik atmosfære, som mestret å være interessant uten å bli for utilgjengelig for et allment publikum. Dette var uten tvil en konsert for spesielt interesserte. Men det var også en gylden mulighet for å bli spesielt interessert.

Flere musikkanmeldelser fra UD:

Jordan Sand og Tor Haugerud i musikkens grenseland

King Gizzard & the Lizard Wizard - L.W.

Smerz – Believer