Valkyrien Allstars - slutte og byne

Tungt møter lett og rastløst møter rolig.

Publisert

Valkyrien Allstars er endelig ute med nytt album - slutte og byne. Her får vi høre folkemusikk, pop og poesi i skjønn forening. Sist de slapp album var i 2016, med prøv å si noe til meg nå og det er tydelig at de har videreutviklet både stil og musikk siden da. Kanskje er dette albumet litt mer i popens retning. Det lever i alle fall opp til forventningene, og liker du musikk, burde du høre dette albumet.

Ved første lytt er det vanskelig ikke å legge merke til dynamikken. «i drømmene mine» presenterer en rolig visepreget låt, som står i kontrast til neste spor «ikke no å spare på». Sistnevnte er langt mer rastløs i uttrykket, og det på beste måte. Her må det nevnes at Erik Sollids vokal løfter refrenget til en ny dimensjon.

BOKANMELDELSE: Som å komme hjem til et helrenovert hus

Det må i den forbindelse nevnes at arrangementene på låtene ikke kunne ha vært mer vellykket, og her får man høre sjeldent godt samspill og interessante melodier. Produksjonen er også kul, da den syr sammen folkemusikk og moderne pop-uttrykk på en sømløs måte. I tillegg er det en klar rød tråd gjennom albumet, som er en stor fordel for de av oss som liker en god albumopplevelse.

«dritings i en bil» er kanskje den vakreste låta på albumet, og visepreget som ble introdusert på førstesporet vender tilbake. Teksten utgjør en vesentlig del av uttrykket, og nydelig naivitet blir portrettert på en smart måte. «hvordan kan man ta det rolig uten å kjede seg» er derimot tyngre i uttrykket, men også veldig fengende.

FIKK DU MED DEG: Trondheim Calling 2021 flyttes til juni

Det beste sporet på plata er etter min mening «snakkes», en låt bygget opp av dynamikk, et veldig fengende refreng og feeling. Denne låta er det lett å bli glad i.

«slutte og byne» som er tittelsporet på plata, er lenger på albumet enn det var da de slapp det som singel, og det er spennende. For oss som kanskje har hørt det en gang eller fem for mye gir det nytt liv til låta, som er god både tekstlig og musikalsk. «midtstripa» formidler melankoli på slentrende vis, og følger lytteren til sistesporet «grus og sand», som er overraskende nedpå. Det er litt godt etter opplevelsen dette albumet byr på.

Alle låtene på albumet verdt å høre, dette er et album man vil høre i sin helhet. Det eneste som kanskje blir vanskelig er å finne én favorittlåt.

FLERE ALBUMANMELDELSER FRA UNDER DUSKEN

IDLES — Ultra Mono || Dagny - Strangers / Lovers || Fight The Fight – Deliverance