Fra Skam-Eskild til trøndersk Romeo

– For å være helt ærlig føler jeg at jeg har skutt gullfuglen, sier Carl Martin Eggesbø.

Vi møter han i foajeen på Trøndelag Teater, der han nå er ansatt. Han kommer noen minutter for sent, men med tanke på hvor mye oslogutten har hatt på gang den siste tiden, er det kanskje ikke så rart.

Pelle Propell

Mye har skjedd siden Skam-suksessen, hvor Eggesbø spilte den folkekjære Eskild. Men det var ikke alltid gitt at det var skuespiller han skulle bli.

– Jeg tenkte egentlig å gå idrett, fordi jeg drev med turn og skulle satse på det, men så fikk jeg en skade som gjorde at jeg ikke kunne fortsette med det. Da hadde jeg lyst til å velge noe helt annet, og da valgte jeg drama.

Etter dramalinje og skolerevy gikk veien videre til Romerike Folkehøgskole, hvor han fikk for seg at han skulle søke teaterhøgskolen. Der kom han også inn.

– I mellomtiden der fikk jeg også rollen i Skam, og da fikk jeg jo selvfølgelig en del mersmak og fart på mulighetene.

Eggesbø forteller at han som barn likte å snakke foran andre mennesker, og hadde få hemninger rundt akkurat det.

– På barneskolen ble jeg kalt Pelle Propell, det sier kanskje litt. Så har jeg blitt litt mer sjenert med tiden, heldigvis, smiler han.

LES OGSÅ: Eit talerøyr for dei unge

Femtiårig fangirl

I kjølvannet av Skam-suksessen har han hatt mange møter med fansen. En episode han husker veldig godt fant sted under en panelsamtale på Nasjonalbiblioteket i Oslo.

– Det var en dansk dame i kanskje førti eller femtiårene som hadde sydd et stort lappeteppe med alle mulig Eskild-sitater. Jeg husker at jeg tenkte det var både litt rart, og søtt – og litt creepy, sier han med et glimt i øyet, og fortsetter:

– Det var mye sitater av typen «du trenger pikk, Noora.» Det var litt vulgære sitater på et koselig husmor-lappeteppe, sier han og ler.

Etter rollen som Eskild i Skam har karaktergalleriet vært variert.

Dialektforvirret

Romeo og Juliet spilles for tiden på Trøndelag Teater og er oversatt til nordtrøndersk Sparbu-dialekt av Hans Magnus Ystgaard. En måned før arbeidet med Bjertnæs, Lygre begynte, ringte teatersjefen til Eggesbø og sa de skulle sette opp Romeo og Juliet. Hun hadde allerede hørt ham med Tromsødialekt over telefon i forbindelse med innspillingen av Kampen om Narvik.

– Hun visste i hvert fall at jeg var veldig opptatt av dialekt og at jeg øvde meg på å snakke dialekt, og da tenkte hun at jeg kunne ta utfordringen som Romeo, forteller Eggesbø.

Han legger ikke skjul på at Sparbudialekta er krevende, spesielt når den skal utføres i samspill med Shakespeare.

– Du kan si at det er ganske utfordrende, og det krever ganske mye nøysomhet, men det er jo fantastisk gøy. Det er jo en skikkelig utfordring, og så synes jeg at kombinasjonen av Shakespeare og Sparbu-mål klinger superbra.

LES OGSÅ: Lykken i en bratsjkasse

Eggesbø forklarer at trønderne på Trøndelag Teater har vært til stor hjelp, men at han har lært seg hvem han skal lytte til.

– Det er jo noe som kalles bytrøndersk, så de som snakker det holder jeg meg langt unna. Det gjelder å holde tunga rett i munnen, bokstavelig talt, fordi det er mange meninger om hva som er «rett eller galt.» Å lære seg en ny dialekt er presisjonsarbeid.

Blanding av egen østlandsdialekt, Romeos Sparbu-mål og Gunnars Tromsødialekt kan noen ganger lede til forvirring.

– Jeg får kommentarer fra venner fra Oslo når jeg snakker med dem på telefonen. Jeg har hørt to eller tre ganger den siste uken at jeg plutselig får trøndersk tonefall. Jeg blir litt dialektforvirra, men sånn synes jeg at det skal være. Nå bor jeg i Trondheim – da må jeg integreres, sakte men sikkert, sier han.

Merkelig tid som skuespiller

Eggesbø forklarer at livet som skuespiller har vært merkelig og krevende den siste tiden.

Med restriksjoner på publikumsantall har det ved noen forestillinger bare dukket opp mellom ti og tjue personer.

Formatet rundt forestillingen Bjertnæs, Lygre har vært ekstra spesielt.

– Det er på studioscenen (Trøndelag teaters minste scene, red.anm.), så du sitter veldig tett på publikum. Det var et veldig intenst og direkte møte, sier han, og fortsetter:

– Det gjør at adrenalinet stiger litt ektra. Det at en skuespiller stirrer deg rett i øynene i en og en halv time, det er en ganske krevende opplevelse, både for publikum og for de som spiller, tror jeg.

Samtidig understreker han at det reduserte publikumstallet gjør hver forestilling mer unik. Hundre mennesker kan uansett føles som mange i den tiden vi befinner oss i.

– Det er mangel på plenumsopplevelser. Alle konserter er avlyst, og det er også alle fester og ansamlinger. Grensa er på hundre akkurat nå, men det føles nesten som en klaustrofobisk stor mengde folk å samle, forklarer han.

LES OGSÅ: Sykepleierstudenter må flytte for å fullføre studiet

Teaterscenen krever eget mot

Vi blir avbrutt et kort øyeblikk av to av teaterets medarbeidere som kommer rullende inn i foajeen med noen kasser Dahls til kveldens forestilling. Hjulene buldrer i hele lokalet. Eggesbø har akkurat begynt å prate om overgangen mellom scene og skjerm.

– På film er det veldig mye som står på hvert enkelt opptak. Når du gjør et take krever det at du er hundre prosent tilstede. Men du kan alltid prøve på nytt, med mindre det ikke er tid da. På teateret så er det sånn at når du først spiller forestilling, og du har gjort eller sagt noe feil, så skjer det faktisk der og da. Du kommer deg ikke unna det, så det krever kanskje et annet type mot.

Samtidig mener han at det er noe av magien med teater, da publikum vet at hvis noe går skeis nå så skjer det faktisk på ekte.

– Det er skikkelig risikosport og det synes jeg er veldig spennende! Jeg synes det er veldig gøy hver gang noe går litt galt.

Hva identifiserer du deg mest som, teater eller filmskuespiller?

– Det vet jeg ikke helt ennå. Enn så lenge er jeg ikke så opptatt av om det jeg gjør er teater eller film eller noe helt annet. Jeg prøver å være åpen for de mulighetene jeg får. Det viktigste for meg er at det er et kult prosjekt.

LES OGSÅ: NTNU er ikke bare Gløshaugen

Kampen om Kampen om Narvik

Det har vært stor usikkerhet rundt innspillingen av storfilmen Kampen om Narvik som følge av koronasituasjonen. Eggesbø legger ikke skjul på at usikkerheten rundt filmen har vært stressende, spesielt fordi rollen har krevd mye forberedelse.

– Jeg prøver å lære meg ny dialekt, og går inn i arbeidet med en ny rolle som soldaten Gunnar. En fyr som egentlig ikke er soldat, men blir soldat under andre verdenskrig i Narvik.

Eggesbø sier at det føles helt uvirkelig bare det at hele Norge stengte ned, men at det i tillegg er veldig sjeldent og spesielt at produksjoner utsettes over så lang tid som nå.

– Jeg krysser bare fingrene for at vi kommer oss i mål, for jeg synes jo at det er et sinnsykt bra prosjekt.

Kampen om Narvik forteller en historie som ikke har fått mye oppmerksomhet.

– Det er ganske store historiske begivenheter som foregikk oppe i nord som kanskje har blitt litt underfortalt, i hvert fall i norsk film, så det er det vi prøver å ta tak i nå.

Han innrømmer at Romeo og Sparbudialekta må legges litt til side før filminnspillingen i april.

– Jeg må drepe den Romeo-karakteren litt, bare for å kunne legge prosjektet på hylla og hoppe inn i noe nytt.

LES OGSÅ: Arkitektstudenter ved NTNU reagerer på dårlige tilbakemeldinger