Nattmat om dagen: Palmehaven på Britannia Hotel
Pent skal det være.
De tre pølsketerene spaserer selvsikkert forbi Narvesen i Dronningens gate. Flosshattkledde menn åpner ventende Bentley-er. Portneren smiler. Britannia Hotel skinner i all sin gullstrålende, bronsetoppede prakt.
– Dieu merci, utbryter Le Dog før han mumler til seg selv at han er glad for at han la igjen pølsekostymet hjemme.
Atmosfæren
Palmehaven på Britannia må være det nærmeste Trondheim noensinne kommer en engelsk salong i kolonitiden. Klientellet er penere i tøyet enn på kioskene der pølsketerene vanligvis vanker. Denne gangen skal de teste Palmehavens cuisine. Lyden av fontenen midt i rommet sildrer i kontrapunkt til den levende taffelmusikken.
– Tror dere pianisten tar imot ønsker, spør Dijon i det de blir anvist en plass i hjørnet av rommet. Le Dog trekker på skuldrene, allerede oppslukt i menyen. Dijon skriver «Still D.R.E.» på en serviett og rekker den til servitrisen med et blunk.
Mer Nattmat om dagen? Det siste måltid
Posjert
– Er dere klare til å bestille, spør nevnte servitrise, etter å ha brettet sammen Dijons serviett med et lite smil. Oignon Frit er forberedt:
– Jeg tar en «Avokadotoast på rugbrød servert med hummus, posjert egg, ristede gresskarkjerner og urtesalat» med «english breakfast tea».
Hun blunker til de andre.
– Dere vet hvor mye jeg elsker te. Dette har jeg ventet på.
Le Dog sukker, men Dijon trekker på skuldrene.
– Hun elsker virkelig te, da.
Le Dog går for det samme. Dijon, som hadde tankene dypt i Dr. Dre, rekker ikke annet enn å nikke. For en konform trio!
– Skal vi for en gangs skyld si noe om maten? Dette var jo genuint godt, sier Dijon.
Det kornete grovbrødet er påsmurt et tykt lag hummus og en ubeskjeden mengde avokado. Sammen med det posjerte egget viser det seg å være en velkomponert rett av komplementære smaker, som får alle tre til å holde kjeft i oppriktig nytelse.
– Magnifique!
Trenger du et alternativ til pølser? Nattmat om dagen: Korv och bullar
Plebeierinvasjon
– Nå står plebeierne i kø, kommenterer Dijon.
Horder av eldre damer med kommunesveis har dukket opp ved inngangen, der de står og stirrer sultent og usjenert inn i lokalet. Dette er vår tids Kampen for tilværelsen, kommenterer Oignon Frit, med referanse til Christian Krohgs naturalistiske mesterverk.
– Når nordmenn står i kø, står de så veldig i kø også, fniser Dijon.
Le Dog hører det knapt:
– La oss spise kake.
Dijon er ikke vond å be. Han knipser og roper «garçon!» etter frøkenen med menyene. Oignon Frit innskyter at hun har gledet seg.
– Jeg spiste smågodt til frokost, bemerker Le Dog.
Oignon Frit lar seg inspirere av de antikvariske omgivelsene (og gjestene) og bestiller kjapt en napoleonskake. Dijon tar det som en invitasjon til å begynne å bable om avdøde franske statsledere, men blir raskt avbrutt av Le Dog, som planter en pølsefinger i menyen og erklærer:
– Det er en dessert som heter «Potet» med anførselstegn.
De tre stirrer vantro ned i menyen. Der står det, svart på kremhvitt: «Potet».
– Hva er det med trøndere og anførselstegn, spør Dijon.
– Det er som det sykkelverkstedet som fikser sykkelen din «på dagen», sier Oignon Frit.
Flere pølsetips fra UD: Nattmat om dagen
«Potet»
«Potet» viser seg å være en slags bløtkake pakket inn til en marsipanball. Marsipan er vanligvis skuffende, men dette er virkelig godt. Søt og smakfulll, frisk og ikke for tung. Stemningen er god. Så god at pølseschmeckerne blir sittende lenge, veldig lenge. Servitrisen har sett seg lei på at pølsebohemene aldri går. Hun marsjerer fram til bordet, vifter med betalingsautomaten og hinter subtilt:
– Nå er vel teen deres kald?
Pølsepikureerne reiser seg dovent og går. Ute på gata gjenvinner Oignon Frit imperativen:
– Kom, vi tar en pølsesnabb på hjørnet.
– Hva går det av deg?
– Vi har jo sittet her i to og en halv time. Jeg er klar for påfyll.
MER KULTUR FRA UD:
Studenttradisjoner i nedstengingens tid
[ANMELDELSE]: Sårt og sant om tingenes tilstand
